Anmeldelse

Arcane - Sesong 1

En av Netflix' beste originalserier, punktum

League of Legends-serien er et visuelt mesterverk som for det meste også er veldig godt skrevet.

Netflix

Dota fikk sin helt egne Netflix-serie tidligere i år, og da kan følgelig ikke MOBA-rivalen League of Legends være noe dårligere. Og med det har Riot Games og det franske animasjonsselskapet Fortiche (som tidligere har lagd flere videoer sammen med Riot) nå gått sammen for å lage Arcane.

Serien er ikke bare et resultat av årelang verdensbygging og dyktige animatører, men oser også av det jeg bare må anta er et enormt stort budsjett. League of Legends er ikke blant verdens største dataspill uten grunn, og da skal selvfølgelig også sidesprangene stå i stil.

Et vell av muligheter

Arcane-trailer. (Video: Netflix)

Med over 150 unike spillfigurer å velge blant, var det nok ingen enkel oppgave å bestemme seg for hvem som skulle få styre showet i den første League of Legends-serien. Gjennom bakgrunnshistorier, animasjonsklipp og «in-game events» har vi allerede blitt godt kjent med brorparten av det utstrakte rollegalleriet, men det er fortsatt et vell av potensielle historier å fortelle.

Til slutt falt valget på søstrene Vi og Powder, to jyplinger fra den mørke undersiden av fremtidsbyen Piltover. Eventyret begynner når de en skjebnesvanger dag bestemmer seg for å plyndre et hus i den gentrifiserte delen av byen, og ved et uhell kommer i skade for å sprenge i stykker deler av rikmannskvartalet.

Arcane.
Netflix

Som seg hør og bør kan ikke makthaverne i byen la slik tilfeldig vold gå ustraffet hen, og det hele starter en klappjakt på en syndebukk. Midt oppi det hele står forskeren Jayce, som etter et møte med magi i ung alder forsøker å temme den uregjerlige arcane-kraften. Derav navnet på serien.

Arcane takler disse og mange flere tilsynelatende løse tråder i beundringsverdig ro og mak.

Selv om historien forteller om en stadig eskalerende konflikt – mellom de to delene av Piltover; mellom magi og teknologi; og etter hvert også mellom de diametralt forskjellige hovedpersonene – får vi massevis av tid til å bli kjent med hver enkelt figur.

Tilbakeblikk brukes med stor grad av selvtillit og kontroll, og flyten i den etablerende første delen av serien er det virkelig ikke noe å si på. Her er alt nytt og spennende, og ting virker utrolig naturlig.

De som har kjennskap til League of Legends fra før av vet allerede hvordan deler av historien ender, men det er likevel spennende å se hvordan hovedpersonene kommer dit de er i spillet. Å se Powder pludre med våpen jeg kjenner godt til fra før, eller å innse at Vi er i ferd med å snuble over en viss blåhåret politikonstabel er bare et par eksempler på fremragende henvisninger til opphavsmaterialet.

Arcane.
Netflix

Og det er heller ikke bare «fan service». Arcane er rett og slett en veldig god serie, hvor komplekse figurer underbygges av knallsterke stemmeprestasjoner og sirlig detaljerte animasjoner.

Gud, så pent

Sistnevnte er spesielt viktig: Der jeg tidligere i år poengterte hvordan Resident Evil-serien Infinite Darkness periodevis kunne minne om bevegelig kunst, er nesten hvert eneste sekund av Arcane å regne som levende og nydelige malerier. Den grafiske stilen er altså så fenomenalt vakker, at man nesten helt vilkårlig kan pause Arcane og med det snuble over noe som fint kunne vært et nytt bakgrunnsbilde.

Det er ikke alt som er «vakkert» på tradisjonelt vis – all den tid serien dveler ved temaer som rusmisbruk, psykiske lidelser og brutal vold – men det visuelle er gjennomført til fingerspissene.

De malte bakgrunnene er én ting, men figurene presenteres med så mye pomp og prakt at det er vanskelig å ikke la seg rive med og bli overbevist om deres enorme menneskelighet. Enten man lar seg begeistre over hvor hvit og silkemyk pelsen til et visst rådsmedlem ser ut, eller synker dypt inn i de sjelfulle øynene til Powder, er det alltid noe nytt å legge merke til og bli bergtatt av.

Arcane.
Netflix

Actionsekvensene er også fantastisk slagkraftige og godt regissert, og det er fornøyelig å se at Riot Games' teft for å eksperimentere med unike stilarter lever videre også her.

Som en som har spilt League of Legends i flere tusen timer (og brukt enda flere kroner på kosmetikk i løpet av den tiden), er det nesten litt uvirkelig å se disse figurene på denne måten. Detaljrikdommen er én ting, men de føles også så utrolig levende i denne drakten, og jeg kjenner det kribler godt i magen hver gang jeg ser/tror jeg ser noen jeg har sett flere hundretalls ganger på MOBA-slagmarken.

En episode fra eller til

Det sentrale rollegalleriet er akkurat passe stort, selv om jeg kanskje skulle ønsket at jeg fikk se enda noen kjente fjes her og der. Og til tross for dette, føler jeg at jeg aldri rekker å bli skikkelig knyttet til de figurene som faktisk er her.

Handlingen beveger seg som sagt i godt tempo gjennom hele sesongen – med mange nyttige tilbakeblikk – men Arcane føles også litt overfladisk på noen områder.

Vi er den figuren jeg har spilt nest mest med i League of Legends (bare overgått av Ahri), men jeg føler aldri at jeg blir en del av hennes reise. Da har jeg mer sympati for Powder og en viss annen forsker som dukker opp utover i sesongen, men heller ikke disse får jeg helt til å forelske meg i.

Arcane.
Netflix

Jeg skjønner at forfatterne må støtte seg på klisjeer for å få fortellingen til å gå opp, men det blir kanskje litt vel mange velkjente troper som dukker opp utover i sesongen: Personer som overhører samtaler de ikke skal, kjærlighet som blomstrer på 1-2-3 og figurer som holder helt essensielle detaljer skjult for hverandre, utelukkende for å bygge dramatikk, er på ingen måte unikt for Arcane, men det gjør ikke det noe bedre i dette tilfellet.

På én side føles det noen ganger som om det er en episode for lite her, mens jeg i andre øyeblikk føler at flyten stagnerer såpass at det godt kunne vært en episode mindre.

Serien henter seg stort sett inn igjen ved å støtte seg på bunnsolid manus og godt skrevne hovedpersoner, men i det store og det hele skulle jeg kanskje sett at handlingene de utførte var enda litt mer troverdige.

Konklusjon

De som ikke har noen fortid med League of Legends vil nok ikke få fullt den samme dopamin-rushen som det jeg har fått underveis. Likevel kan de aller fleste glede seg over at Arcane er vel verdt å få med seg, og det helt uavhengig av om man kjenner opphavsmaterialet.

Handlingen er nemlig dypt menneskelig, med fargerike og troverdige figurer, og det visuelle er gjennomgående enestående.

Det eneste som holder serien litt tilbake, er det faktum at mye av det som skjer egentlig er ganske forutsigbart og noe overfladisk. Dette kan godt være en bieffekt av mine mange år med League of Legends og ekstensiv kjennskap til disse figurene, men selv uten dette i bagasjen tror jeg de fleste raskt vil gjenkjenne klisjeene serieskaperne har brukt.

Likevel er dette en eksepsjonelt godt laget animasjonsserie. Takket være en svært åpen, men samtidig tilfredsstillende avslutning, blir det veldig spennende å se hvor Powder, Vi, Jayce og resten av de fargerike hovedpersonene ender opp i den nylig annonserte andresesongen.

9
Arcane - Sesong 1
En eksepsjonelt godt laget animasjonsserie.
League of Legends Netflix Arcane

Les også

Siste fra forsiden