Ganske nøyaktig to år har gått siden avslutningen av den første sesongen av The Last of Us. Adaptasjonen gjorde det stort for serieskaperne i HBO, og det ble raskt klart at også det neste spillet i serien, The Last of Us Part II, skulle bli TV-underholdning for massene.
Det skulle vise seg å bli en vanskelig, ja nesten umulig oppgave.
En «umulig» adaptasjon
Det er flere grunner til dette, men hovedsakelig skyldes det at The Last of Us Part II er et mye større spill. Det er flere figurer, flere historier som henger sammen, større variasjon i omgivelser og ikke minst enda flere og lengre «gameplay»-sekvenser.
Lange strekk hvor bare det å utforske universet i skoene til Ellie er mer enn underholdende nok – her leter man etter nye våpen, historier og andre levninger fra tiden før verden gikk under, og det er ikke nødvendigvis elementer som egner seg like godt i et mer strømlinjeformet TV-format.
Dette har imidlertid ikke hindret serieskaperne fra å prøve, og Druckmann og Mazin har tatt flere formmessige grep for å forsøke å få bukt med adaptasjonen. Noe fungerer, mens andre ting helt klart kunne vært gjort annerledes.
Spesielt den første halvdelen av sesongen sliter med både tempo og oppbygging. Faktisk er det en håndfull endringer som aktivt jobber imot handlingen i denne delen av sesongen. Mye av det som skjer i en eksplosiv andre episode er for eksempel et godt døme på at større ikke alltid er bedre – særlig når fokuset trekkes vekk fra det The Last of Us er aller best på: figurene og forholdene dem imellom.
Følelser og figurer i fokus
For her leverer The Last of Us sedvanlig sterkt. Det provisoriske far-og-datter-forholdet mellom de forhenværende reisepartnerne Joel og Ellie fungerer fortsatt godt, selv om stemningen ikke er all verden idet vi plukker opp tråden fem år etter handlingen i forrige sesong. Etter bruduljene den gang har de to søkt tilflukt blant andre overlevende i den forskansede småbyen Jackson, og sånn går no dagan.
Mens postapokalypsen går sin gang utenfor murene, har Ellie rukket å bli 19 år gammel, og steile som de begge er, henger forholdet til Joel i en tynn tråd. Det blir ikke bedre av at hun tydelig er usikker på om adoptivfaren holder tilbake informasjon om det som skjedde i forrige sesong, og det er denne mentale dragkampen som utgjør bakgrunnen for sesongens første halvdel.
Ting går selvfølgelig mer og mer på tverke for hver episode, og både zombier og andre overlevende gjør sitt for å røre i den allerede turbulente gryta.
Kaitlyn Dever dukker blant annet opp som Abby, lederen for en utbrytergruppe med uklare hensikter; Young Mazin stiller opp som den sjarmerende og idealistiske Jessie; mens Isabela Merced etter hvert tar over rollen som Ellies nye reisepartner, Dina. Og midt oppi det hele finner vi Cathrine O'Hara, som den forfyllede og frittalende terapeuten Gail.
Samtlige fyller unike og spennende funksjoner innad i universet, og blant de nye figurene er det ikke en eneste jeg ikke liker. Sett over ett er kvaliteten på både manus og skuespill svært godt, og det er lett å la seg rive med av de enorme følelsene som settes i sving utover i sesongen.
Dina og Ellie
Som sist engasjerer både Pedro Pascal og Bella Ramsey i hver sin hovedrolle, men det er kanskje nykommeren Isabela Merced som imponerer aller mest. Hun er et jovialt og karismatisk vesen i et serieunivers som eller har mye mørke i seg, og hennes smittende væremåte fungerer som en interessant motpol til den stadig mer molefonkne Ellie.
Men selv om figurene Ellie og Dina utfyller hverandre godt, er jeg likevel ikke helt sikker på hva jeg synes om kjemien mellom skuespillerne Merced og Ramsey. Noen sekvenser fungerer svært godt, mens andre virker litt malplasserte i den store sammenhengen.
Det meste de går igjennom er riktignok som hentet rett ifra spillet, men der fikk handlingene og relasjonen mer tid til å utfolde seg; forholdet dem imellom føltes naturlig, troverdig. Når ting først begynner å skje, går det til sammenligning rett og slett fryktelig unna i serien, og som et resultatet føles noe av dialogen og utvekslingene i midten av sesongen både unaturlige og forhastede.
De store sidesprangene er et savn
Sesongen inntar i det minste en ganske annen form når de to først forlater Jackson, og da begynner flyten å ligne mer på den vi likte så godt i 2023. Her går plottet stadig framover, med en solid blanding av uforutsette utfordringer, voldelige møter med vemmelige vandøde og flere sammenstøt med andre overlevende.
Serien gir oss fortsatt små drypp med nytt og spennende innhold - sidesprang som gir oss et tydeligere bilde av universet og de mange interessante bifigurene som holder til her.
Ingen av sidesprangene er direkte skjellsettende på samme måte som sist — vi får ingenting i nærheten av Bill og Frank-episoden denne gangen — men de gir oss likevel meningsfull innsikt i dette universet og de mange troverdige figurene vi møter. Især episode seks, hvor serieskaperne blander både nytt og gammelt på en henrivende måte, står igjen som noe av det beste The Last of Us har levert hittil.
Jeg savner likevel mer, og jeg sitter litt slukøret igjen når rulleteksten åpenbarer seg etter det som føles som syv snaue episoder.
For her er det veldig mye mer som må fortelles. Jeg har ingenting imot en god «cliffhanger», men der man kun måtte sitte og vente i et drøyt minutt mens neste sekvens lastet i spillet, er det her snakk om potensielt flere år før sesong tre er ferdig produsert.
Det kan fort bli ulidelig lenge å vente, særlig fordi sesongen gir seg på et punkt hvor handling virkelig, virkelig begynner å dra seg til.
Konklusjon
Den andre sesongen av The Last of Us sliter med å leve opp til det skyhøye nivået fra 2023. Handlingen er for all del gripende, og det er stadig enkeltøyeblikk som tar pusten fra oss, men både tempo og flyt lider tydelig underveis. Dette gjelder spesielt for første halvdel av sesongen, som bruker lovlig lang tid på å komme til poenget.
Når historien etter hvert begynner å ta form, er disse elementene fortsatt svært gode. Da ligner både flyt og kvalitet mer på det vi fikk servert i debuten, og her får vi flere intense og minneverdige sekvenser i rask rekkefølge.
Mange av de nye skuespillerne bidrar positivt underveis, og jeg lar meg spesielt sjarmere av Young Mazino og Isabela Merced i rollene som henholdsvis Jesse og Dina. Forholdet mellom Joel og Ellie fungerer også svært godt, og serien er fortsatt på sitt beste når den våger å utforske dette samspillet på måter som ikke var mulige i spillene.
Likevel er det tydelig noe som mangler, og det skyldes nok mest sannsynlig det faktum at dette bare er én del av noe mye større. Å adaptere The Last of Us Part II, med sine mange adskilte handlingsforløp og større fokus på «gameplay», kom aldri til å bli en enkel oppgave. Håpet var at Druckmann og Mazin hadde en enda bedre plan enn dette.
The Last of Us kan strømmes på Max. Sesong to har premiere den 14. april, og nye episoder vil slippes hver uke.
