En kompis av meg driver en uavhengig spillbutikk i en bakgate i Edinburgh, der jeg tilbrakte store deler av studietida mi. Den selger «alt som ikke er på en datamaskin». Brettspill, rollespillbøker, terninger, miniatyrer og tilbehør, samlekortspill. Sånt.
Han får ofte kommentarer om at han har drømmejobben. Tenk å kunne jobbe med hobbyen sin hele dagen. Han kontrer det med en realitetsorientering om at å drive et selskap ikke er det samme som å drive med hobbyen sin, det er derimot å jobbe mer enn fulltid og å drive med moms.
Det samme gjelder dem som lever av dataspill.
Ikke hobby
Streamere og YouTubere som lever fulltid av det, driver ikke med hobbyen sin. De driver med business.
De er oftest enmannsmedieprodusenter og er sitt eget reklameapparat. Det er ikke like gøy å spille spill alltid, når du har profesjonalisert nok til å ha faste streametider og lager lange serier. Når du bruker mer tid på videoproduksjon enn spill. Du er ikke lenger en hobbyist, du er en merkevare.
Det er usedvanlig slitsomt både i tidsbruk og i personlige kostnader. Du må skape en karakter, spille den ut, og bygge forhold til ditt eget samfunn. Jeg har skrevet før her om nødvendigheten av såkalte parasosiale forhold. Å være kompisen din på liksom.
Du må tåle hets.
Drømmen
Mange av dere drømmer kanskje om å leve av å utvikle dataspill? Jeg må dessverre skuffe dere. Sånn som industrien er nå er rådet fra den hærskaren nyarbeidsledige spilldesignere at du bør legge fra deg det. En ting er AAA-studioenes urealistiske forventninger til profitt, særlig nå som boomen under korona har gått over og den veksten stoppet opp, en annen ting er et ganske mettet marked for veldig dyre storspill. Ingen rekker runde et Assassin’s Creed før det neste kommer. Det finnes bare én Fortnite.
Og i tillegg har vi studioenes tro på at det er mulig å erstatte en stor del av jobben med kunstig intelligens. Jeg spør meg litt om det egentlig er det i så stor grad som de håper.
Drømmen utnyttes hardt, praksisen med «crunch time», overarbeid og generelle dårlige arbeidsforhold er etter hvert velkjent, men til gjengjeld får du jobbe med lidenskapen din. Det burde være nok til å holde ut. Det er det ikke.
Varme hender
Som en parallell til andre fagfelt:
Noen ganger er drømmejobben pålagt utenfra. I snakk om hva samfunnet trenger fremover i møte med den aldrende befolkning er det et ønske om «varme hender», altså omsorgsfulle sykepleiere og andre faggrupper som øser ut godhet. La oss legge til side at dette er et ganske tungt ladd begrep, med kjønnskonnotasjoner og såkalte «myke verdier» for nå.
Det er vanskelig å bli sykepleier. Den obligatoriske medisinregninga har en skyhøy strykprosent. Det er et langt studieløp med tungt fag, praksis, og enda lenger med spesialisering.
Så blir man redusert til kun omsorg, med implisitt indre godhet som motivasjon. Fag i andre rekke. Og hvem trenger egentlig godt betalt for en jobb du gjør bare fordi du er snill?
Drømmen
Her i Gamer jobber vi med hobbyen og lidenskapen vår. Det er ingen hemmelighet at de fleste av oss er freelancere som har dette som en hyggelig bigesjeft. De få av oss med LinkedIn-profil har ganske åpenbart litt andre og veldig ulike bakgrunner og daglig virke. Egentlig vil jeg si det er en styrke, dataspill er ikke et kulturuttrykk fristilt fra resten av verden, vi kommer inn med ulike blikk og ulik fartstid og ulike kontakter med verdener utenfor, enten det er pedagogikk eller gravejournalistikk.
Å ikke ha litt mangfold i en redaksjon er derimot begrensende. Jeg ble en gang av et større mediehus spurt om jeg kunne finne noen som brukte Grindr de kunne intervjue. Jeg måtte påpeke at dersom de ikke klarte finne en sånn selv ved en massemail innad i redaksjonen, hadde de et større problem enn kildetilfang.
Men veldig få av oss har altså spill som eneste inntektskilde.
Det gjelder egentlig hele kulturfeltet.
Drømmejobben
Ganske mange i omgangskretsen min er forfattere eller lever av å skrive på andre måter.
Den skitne hemmeligheten her er at det ikke er boksalg, stipend, eller Kulturrådets innkjøpsordning som holder både det faglitterære og skjønnlitterære Norge i gang.
En del av favorittene deres, også innen spill, musikk og andre kulturuttrykk, er antagelig et resultat av en partner eller arv. Eller en «brødjobb». Eller resignasjon til et liv i fattigdom for kunstens skyld.
Et meget lite mindretall kan leve av det. Her vil jeg i tillegg til våre bestselgende krimforfattere gjerne trekke frem de som skriver såkalte serieromaner, de som gir ut en bok annenhver måned i et enormt eksempel på arbeidsmoral og å faktisk ha skriving som jobb. De er ironisk nok utelatt fra forfatterforeningsmedlemskap fordi de ikke er «ekte forfattere».
Ville jeg ha gitt ut bok om jeg ikke hadde partner og stadige vikariater og lignende? Antagelig ikke.
Forfatter, og etter hvert profil på sosiale medier, Jason Pargin sa rett ut at dersom du drømmer om å leve av å skrive bøker, skal du legge fra deg det, klippe håret, og skaffe deg en ordentlig jobb. Skrive kan du gjøre på kvelden.
Minstesatser
Noe kan du ta igjen på foredrag og lignende. Enten du jobber med spill eller er andre steder i kulturlivet. Men Forfattersentrums minstesatser (som gjerne er det kulturlivet tilbyr deg som skriver) er ikke store summene etter skatt og sosiale utgifter.
Noe lignende gjelder deg som drømmer om å leve av musikk: Satsene til musikerorganisasjonen Creo er heller ikke de feteste om du ikke er veldig opptatt. En av de mer resesjonssikre og pålitelige oppdragene for klassiskmusikere er gravferder.
Den skitne lille hemmeligheten til klassiskkomponistverdenen er for øvrig at det er ganske greie penger i å lage episk musikk til episke spill.
Også nå en eminent KI-utsatt bransje.
Tilfeldigheter
Ting skjer uten at du har kontroll eller på grunn av god timing. Tenk å ha gitt ut et moderat populært co-op-spill for barn, eller en pakke partyleker man kan spille over nett under korona. Tenk å være den første som kom på å gjøre Scrabble SÅNN, akkurat da det kom.
Det går ganske greit for Wordfeud-skaperen.
Den eneste grunnen til at vi har en litt tilgjengelig betal-versjon av Dwarf Fortress er det amerikanske (manglende) helsesystemet.
Den eneste grunnen til at dere leser denne spalten er at jeg en gang ble tilbudt et 20 prosent vikariat i Dagbladet i en tre måneders tid, og ting balla på seg. Dette var i tiden da det var kort vei fra vag Twitter-kjendiseri til avisredaksjoner, en tid som er over nå.
Å leve av det du elsker...
Å kunne få betalt for å skrive om, eller lage dataspill, eller hva vi nå gjør er selvfølgelig drømmen.
Men for meg er det å kunne pusle på kjøkkenet mitt med underlige mateksperimenter også det, med motsatt økonomisk resultat for dem av oss med en hang til de dyre blåmuggostene.
Vi lever i en verden der alle hobbyer tilsynelatende skal monetiseres, alle surdeiger eller furrytegninger må nødvendigvis bli en jobb.
Jeg vil gjerne slå et slag for å legge fra seg drømmen litt innimellom. Det er ikke spill som betaler huslånet mitt. De fleste av oss som jobber litt med det her, enten vi streamer eller trader Pokémon-kort eller holder cosplaykurs, driver mest på hobbybasis eller som liten side-inntekt og bruker overskuddet på mer spill, Pokémon-kort, og cosplayutstyr.
Det er lov å bake innfløkte muffins uten å selge dem. Det er mulig å lage spill som et hyggelig prosjekt med kompiser.
Men som vennen min med spillbutikken påpekte: Det er kanskje greit at hobbyen holder seg som hobby, så du fremdeles kan ha glede av den.
Les flere kommentarer fra Oda Rygh her
