Den første Troll-filmen var langt fra noe mesterverk, men det var likevel noe særegent underholdende ved å se et bergtroll beinfly nedover Karl Johan; hovedpersonene var sjarmerende på hvert sitt klisjefylte vis; og det fargerike forholdet mellom far, datter og politisk rådgiver ga filmen en viss følelsesmessig tyngde.
Til sammenligning mangler oppfølgeren det aller meste som gjorde 2022-filmen så severdig – Troll 2 er rett og slett ganske kjedelig.
Troll er ekte
Men premisset fungerer fortsatt godt: I dette universet er ikke troll eventyr og overtro, men faktisk ekte, levende vesener.
Ine Marie Wilmann vender tilbake i rollen som den naturnære og eventyrlystne Nora, og etter hendelsene i forgjengeren bruker hun mye tid på å forsøke å snakke trollenes sak. De er ikke grunnleggende onde, og menneskeheten har egentlig bare seg selv å takke når de ikke klarer å la naturen være i fred.
Det går selvfølgelig ikke helt etter planen, og etter et knapt kvarter sparker filmen beina under sitt eget budskap. Nora slipper ufrivillig løs en mannevond jotun i hjertet av Norge og skapningen legger øyeblikkelig ut på pilegrimsferd hvor den med viten og vilje skaper kaos på kryss og tvers av landet.
Det blir etter hvert klart at det er Trondheim som er dens endelige mål, men ikke før trollet har gått til angrep flere ganger, ramponert et skianlegg og fortært en bråte skuelystne ungdommer.
King Kong på nye eventyr
Nora gjenforenes raskt med den keitete Andreas (Kim Falck), og også denne gangen er forholdet dem imellom noe av det beste filmen har å by på. Wilmann gjør en sedvanlig karismatisk figur, og Falck er sjarmerende som få.
Som troverdige, oppegående voksne gjør de seg derimot dårlig, og det er ikke alltid like lett å følge tankerekken bak handlingene deres.
Det kan imidlertid ikke skuespillerne lastes for, men skyldes i stedet det syltynne manuset de har å jobbe med. Her snakker vi tydelig hastverksarbeid, med et klart preg av forfattere som har blitt bedt om å lage mer Troll, uten å ha de helt store ideene for hvordan en oppfølger eventuelt skal kunne skille seg fra originalen.
Handlingen drives fram av figurer som tar beint fram idiotiske avgjørelser – jeg mister raskt tellingen på hvor mange ganger jeg himler med øynene underveis – og som om ikke det var nok har hovedpersonene også en helt uforklarlig evne til å dra usammenhengende konklusjoner ut av hatten.
Ingenting er liksom så farlig, og selv de mest utrolige tankesprang blir enkelt forklart med et skuldertrekk eller en monolog om tro, håp og kjærlighet.
Det blir spesielt pinlig når forfatterne forsøker å menneskeliggjøre den stive majoren Kristoffer (Mads Sjøgård Pettersen), og det nye tilskuddet i gruppen, Sara Khoramis Marion, virker helt malplassert store deler av tiden.
Dette er stereotyper man kjenner igjen nesten umiddelbart, og også denne gangen sitter man med en følelse av å ha sett mye av det samme tidligere.
Hvis originalfilmen var en blåkopi av King Kong, er Troll 2 å regne som en ublu variant av Godzilla vs Kong – i den forstand at også her får man servert omfattende basketak mellom to forvokste skapninger som truer med å gruslegge en middels interessant storby.
Oslo > Trondheim
Det er for all del fint at vi får se mer av Norge, men det er likevel ikke til å stikke under stol at Oslo er betydelig mer ikonisk enn Trondheim.
Joda, det er stadig gøy å se norske landemerker smadret til pinneved: God bruk av visuelle effekter gjør at det kribler godt i magen av å se både Studentersamfundet og Nidarosdomen i fare for å jevnes med jorden.
Trollene er svære, og det er interessant å se hvordan de bruker elementer fra vår verden som både våpen og verktøy – en skiheis blir for eksempel en provisorisk pisk, mens et brohode brukes som brutalt balltre.
Alt koker ned til actionsekvenser som er kule på sitt vis, men det er likevel svært lite som skaper varige inntrykk.
Konklusjon
Troll 2 er en nokså tafatt oppfølger som oppleves som mer av det samme. Handlingen har et ålreit driv, gode visuelle effekter og en tydelig eventyrfølelse, men intetsigende figurer og et flaut manus gjør det vanskelig å føle noe særlig for det som foregår underveis.
Det er for all del en sjarmerende gjeng man blir kjent med – særlig forholdet mellom Nora og Andreas engasjerer – men ellers bærer mye av filmen preg av forfattere som ikke nødvendigvis brenner for ideen lenger.
Ikke bare tar figurene en enorm rekke ubegripelige valg underveis, men det er heller ingen åpenbar tyngde bak konklusjonene de kommer fram til. Selv den mest utrolige utfordring kan løses med et knips.
Når tankerekken til hovedpersonene er det minst troverdige i et univers hvor troll går rundt på høylys dag, vet du at alt ikke er helt som det skal.
Troll 2 kan strømmes på Netflix.
