Til tross for flere forsøk, har det aldri helt lyktes Disney å gjøre Tron til allemannseie. Filmserien – som fikk sin spede begynnelse i 1982, før den ble bragt tilbake til live en stakket stund i 2010 – er og blir en kultklassiker.
Det tror jeg også den splitter nye Tron: Ares vil bli.
Og det selv om også denne filmen er tydelig påkostet, med store navn, høy produksjonsverdi og et audiovisuelt trykk jeg sjelden har opplevd maken til.
Kappløp med kunstig intelligens
Man trenger lite eller ingen forkunnskaper for å henge med på det relativt enkle premisset: Det finnes en verden inne i datamaskinene, hvor bits og bytes utgjør levende, tenkende programmer. Det er denne verdenen Jeff Bridges' figur ankommer i den første Tron-filmen, og det er også her handlingen i den forrige oppfølgeren, Tron: Legacy, foregår.
Tron: Ares forsøker til en viss grad å løsrive seg fra dette universet og de to foregående utfluktene – denne filmen handler i mindre grad om mennesker som forsvinner inn i nettverket og mer om hva som skjer når deler av nettverket ankommer vår verden.
I handlingens midte står to teknologiselskaper som kjemper med nebb og klør for å kontrollere det siste innen kunstig intelligens. De besitter allerede muligheten til å bringe dataskapte gjenstander og programmer til live, men med den ene haken at gjenstandene slutter å eksistere etter 29 minutter.
Når sjefen for det ene selskapet finner koden som kan bryte denne magiske barrieren, oppstår en heidundrende klappjakt på tvers av de to verdenene.
Det gode mot det onde
Blant programmene som kjemper for livets rett finner vi den kunstige intelligensen og digitale supersoldaten Ares, spilt av ingen ringere Jared Leto.
Han er selvfølgelig ikke helt som alle andre kunstige intelligenser, og allerede tidlig i filmen begynner figuren å bryte ut av skallet sitt – han stiller spørsmål ved ordre, han nøler. Han gjør omtrent akkurat det samme som alle lignende figurer har gjort i samme situasjon tidligere, og sånn sett er det få store overraskelser underveis i filmen.
Leto gjør ikke nødvendigvis veldig mye ut av seg, men klarer likevel å gestalte Ares som en kapabel og mystisk skikkelse. Det er tydelig at figuren vet mer enn han gir uttrykk for, og dette gir ham en markant tilstedeværelse – spesielt i de scenene hvor han får spille mot den kvikke filantropen Eve Kim (Greta Lee).
Og det blir desto lettere å sympatisere med hovedpersonen når han velger å stå opp mot den ustanselig usympatiske Julian Dillinger (Evan Peters). Også han er en ålreit figur, men er samtidig med på å gi filmen et smått tegneserieaktig preg. Alt er svart-hvitt – eller teknisk sett rødt-blått – og filmen gjør få eller ingen forsøk på å tillegge de menneskelige figurene noe mer dybde enn dette.
Det nærmeste vi kommer er en håndfull bifigurer og et dypdykk i forhistorien til Eve, men disse elementene er beint fram pinlige i all sin overtydelighet.
Deler av skuespillet kunne med fordel vært bedre, og humoren bommer flere ganger underveis – det blir særlig kleint når filmen kombinerer dette med eksposisjon i stort monn.
En visuell opplevelse
Handlingen er i det minste lett å følge, og den tidligere nevnte fargekodingen av godt og ondt gjør en fin jobb med å skape en slående visuell identitet.
Det skarpe neonblå skjæret serien er så kjent for står i sterk kontrast til den hissige rødfargen som definerer «de onde», og det skader på ingen måte at neonrødt også går veldig godt med de mørklagte gatene i vår verden.
Regissør Joachim Rønning og teamet hans maler med bred pensel, men lykkes uavkortet i å lage et visuelt univers det er gøy å utforske.
Handlingen er angivelig satt til nåtiden, men det tar likevel ikke lang tid før jeg fullt ut kjøper Rønnings bombastiske teknologiske visjon. Det er kompromissløst på best mulig vis: Voldsomme lasere 3D-printer Ares og de andre programmene ut i vår verden, mens skrekkinngytende våpen er i stand til å sende mennesker inn i nettverket uten å mukke.
De to verdenene ser åpenbart annerledes ut, men føles også markant forskjellige, og filmen er på sitt mest engasjerende når de to universene blør over i hverandre. Å se en kjempemessig «recognizer» sveve faretruende inn over en mørklagt storby er bare én av flere sekvenser som får hårene til å reise seg på armen.
Ikke akkurat Daft Punk
I den sammenheng spiller lyden i filmen en særdeles viktig rolle, og dette aspektet er om mulig enda mer gjennomført enn det visuelle.
Selv de mest usannsynlige og utrolige utskeielsene er tydelig jordet, nettopp på grunn av universets enestående lydbilde. Alt har tyngde og mening bak seg, og det hele sys sammen av et mektig lydspor.
Denne gangen er det de amerikanske rockerne i Nine Inch Nails som står bak musikken.
De har gjort klokt i å ikke forsøke å gjenskape eller overgå det ikoniske lydsporet fra forgjengeren – det skal mye til å komme i nærheten av det utrolige mesterstykket Daft Punk leverte i 2010 – men har i stedet valgt å gjøre noe helt eget. Og det funker utrolig godt.
Musikken i Tron: Ares er kolossal og mørk; den er «gritty» og industriell; og den er altomfattende i en sånn grad at den truer med å overskygge resten av filmen med jevne mellomrom. Det kunne fort blitt for mye, men lydsporet går på merkelig vis aldri over streken – det jobber hele tiden med filmen og bygger naturlig opp under mange av de mest intense sekvensene.
Konklusjon
Tron: Ares er en bombastisk audiovisuell fest som byr på flere opp- og nedturer. Filmen imponerer stort med sin kreativitet de gangene vi går inn i nettverket, og klarer også å finne spennende måter å føre mange av de utsvevende dataelementene inn i vår verden.
Filmen leker seg med flere interessante ideer i løpet av de to timene eventyret varer, men kunne fint gjort seg med strammere regi, bedre manus og mindre fokus på unødvendige bifigurer. Det blir rett og slett i overkant «cheesy» til tider, med mye rotete eksposisjon særlig i første halvdel.
Da skulle jeg mye heller sett at vi fikk en mer tilbakelent versjon av filmen, hvor både premisset og figurene fikk enda mer tid til å puste.
Særlig Jared Letos hovedperson kunne trengt mer skjermtid, for når han først kvikner til, engasjerer han virkelig i rollen som mystisk kunstig intelligens. Det fyren enn måtte mangle i rent skuespillertalent, gjør han opp for med både karisma og tilstedeværelse.
Alt i alt har eventyret en besnærende flyt, og filmen underholder stort til tider, spesielt gjennom en siste akt hvor tempoet settes opp ytterligere og fargene virkelig spraker. Når Nine Inch Nails' lydspor i tillegg sprenger seg gjennom høyttalerne, slår Tron: Ares fra seg som en velplassert knyttneve i mellomgulvet.
Tron: Ares går på norske kinoer nå.
