Det nærmer seg samfulle fem år siden Cuphead tok deler av spillverdenen med storm. Den gang brukte utviklerne inspirasjon fra tegnefilmer på 1930- og 1940-tallet for å lage et fortryllende lekkert univers hvor alt og alle forsøkte å ta knekken på deg.
Nå har spillet blitt Netflix-serie og med det har Cuphead blitt til det det en gang var en hyllest til: en god, gammeldags tegneserie.
To kopper og en baby
Historien var langt fra det viktigste aspektet ved Cuphead-spillet, og er således heller ikke særlig vesentlig i The Cuphead Show (som Netflix-serien enkelt og greit har kalt seg). I stedet forteller flesteparten av episodene om Cuphead og broren Mugmans mange frittstående eskapader.
Her sitter sjarmen og humoren løst, hvor de to brødrene gjør slikt som tegneseriefigurer gjør. Dette inkluderer å stikke innom en hjemsøkt gravplass på vei hjem fra kino; å passe på en mannevond baby som tilfeldigvis havner på trappen deres; og å unngå å få sjelen sin stjålet av djevelen selv.
Sistnevnte, disse sammenstøtene med Gamle-Erik, opptar i alt 3-4 episoder spredd på tvers av sesongen; er det nærmeste man kommer en «sammenhengende» historie i The Cuphead Show; og står også for noen av seriens beste episoder og øyeblikk.
Serieskaperne benytter seg i beskjeden grad av grunnlaget fra spillet når de forteller sine historier – skapninger og fiender man sloss mot i 2017 dukker jevnt og trutt opp i små og store roller – mens brorparten av eventyrene altså er helt ferske.
«What's up, Doc?»
Figurene er uansett kjernen i serien, og det er en glede å se hvordan Cuphead og Mugman spilles som stereotypiske spirrevipper med teft for å gjøre nøyaktig det de ikke bør gjøre. Her henter sesongen mange av de største latterutbruddene, for det er nesten ingen ende på hvilke bisarre sprell de to har i ermet.
Den audiovisuelle stilen gjør mye for å tilføre figurene liv og personlighet. Serieskaperne lar seg stadig inspirere av tegneserier fra gamledager, med flaksende lemmer, karikerte lydeffekter og forvrengte ansiktsuttrykk som gjør det helt klart hva de forskjellige tenker og føler. Det er fargerikt og rett og slett veldig, veldig pent.
De ulike påfunnene til Cuphead og Mugman får også skinne takket være animasjonene. Det er tidvis brutalt og oppfinnsomt, og hele tiden overdrevent, kreativt og absurd – litt som en nymotens utgave av mine barndomsfavoritter Tom & Jerry.
På motsatt side står djevelen, en typisk sprekkeferdig hissigpropp som aldri får det helt som han vil. Med seg har han King Dice og en rekke andre håndlangere, og de har også massevis av sjarm.
Alle figurene stemmegis med herlig gammelmodige aksenter, hvor blant annet de to brødrene har klare inspirasjoner fra New York City – helt i tråd med hvordan for eksempel Snurre Sprett prater med kav Brooklyn-dialekt. Til å begynne med høres det hele litt merkelig ut, men etter en liten stund blir man vant til leveringen, og da innser man hvordan dette er med å sikre at samtlige replikker har både snert og glimt i øyet.
Serien har også en ålreit norsk dubbing, og dette er følgelig gledelig for den yngre garde som fortsatt har til gode å lære seg engelsk.
Cuphead for liten og Cuphead for stor
The Cuphead Show er tydelig myntet på både store og små, og dette merker man spesielt gjennom hvordan serien er lagt opp. Som tidligere nevnt er det ikke alle episoder som har noe særlig å gjøre med det overhengende plottet, men enda et par episoder har egentlig ingenting med noe som helst å gjøre.
Her raver bare hovedpersonene rundt mens de gjør ablegøyer, og jeg merker at det blir litt i simpleste laget.
Den eksepsjonelle visuelle stilen gjør for all del mye for å gjøre de forskjellige påfunnene så tiltalende og interessante som mulig, men to-tre av de i alt 12 episodene kunne jeg egentlig spart meg for.
Å se brødrene hamle opp med forvokste grønnsaker, utforske jungelen på jakt etter drage-egg og innta dampbåten til kampfroskene fra spillet er fine referanser til opphavsmaterialet, men blir litt for masete og for mye ren barne-TV for min smak.
Konklusjon
Den første sesongen av The Cuphead Show gjør veldig mye bra, og klarer i perioder å være både morsom, unik og svært kreativ. Hovedpersonene er likendes i stort sett alle situasjoner de befinner seg i, og jeg tar meg i å humre høylytt flere ganger i løpet av de 12 korte episodene.
Ikke alt er selvfølgelig like gøy, og enkelte handlingsforløp og snutter gir meg veldig lite. Her snakker vi om hele episoder som like godt bare kunne vært kuttet – hvor ting liksom bare skjer, uten at det er nevneverdig interessant eller underholdende. Her viser serien at den også er myntet på den litt yngre garde, og da blir det periodevis litt i enkleste laget for min del.
Alt i alt er dette likevel en hyggelig og enormt sjarmerende start, og jeg gleder meg hvis Netflix har det i seg å diske opp et par sesonger til.
The Cuphead Show er tilgjengelig på Netflix nå.
