Harry Hole er en bauta i norsk litteraturhistorie, og da skal det bare mangle at han får en adaptasjon som matcher. Det har vært forsøk tidligere, men det ikke før nå, nesten 30 år etter lanseringen av den første boken i serien, vi får noe som virkelig fenger.
Å si at det bare «fenger» av Netflix' nye TV-serie er imidlertid en underdrivelse – på sitt beste er dette krim i verdensklasse.
Skikkelig godt håndverk
Serien er basert på Marekors, den femte boken fra Jo Nesbø. Den selvdestruktive politietterforskeren Harry Hole har vært ute mang en vinternatt tidligere; han prøver stadig å stable livet på beina, men hyppige tilbakeslag gjør det lett å falle tilbake i alkoholens svøpe.
Det eneste som kan vekke ham fra døsen er jobben, og da passer det kanskje helt greit at en mulig seriemorder begynner å lage kvalm i en mørk og syndig Oslo-gryte.
Tobias Santelmann inntar hovedrollen med den største selvfølgelighet, og har både tyngden og karismaen som skal til. Han er troverdig som fyllefrans, men desto bedre når Hole klarner til og legger hodet i bløt. Etterforskeren er skarp og observant, men også feilbarlig, full av personlige skavanker.
Med et par nevneverdige unntak er han ingen mesterhjerne som plukker løsninger fra løse luften. Mange av sporene er der hele tiden; synlige i en slik grad at det er mulig å henge med på resonnementene også for oss som seere.
Det er rett og slett svært godt håndverk, og man merker fort at forfatteren selv har flere fingre med i spillet. Dette er Jo Nesbøs Harry Hole tross alt, og Nesbø står som både serieskaper og manusforfatter.
Dette innebærer at figurene, deres karakteristikker og utvikling gjennom serien legger seg tett opp mot opphavsmaterialet, og manuset er av høy, høy klasse.
Svensk stjernekraft
Santelmann spiller som sagt godt, men seriens store stjerne er nok likevel svenske Joel Kinnaman. Han innehar rollen som Holes mørke motpart, Tom Waaler, og allerede i første episode blir det klart at han har mer enn et par svin på skogen.
Figuren er enormt mangefasettert og en klassisk psykopat; han er karismatisk og kalkulert i det ene øyeblikket, voldsom og uberegnelig det neste. Kinnaman spiller vanvittig godt, og kan veksle mellom sjarmerende og oppriktig skummel på et sekund.
Også denne figuren utvikler seg betraktelig i løpet av seriens gang, og det er utrolig fascinerende å se hvordan fasaden slår mer og mer sprekker.
Dette skjer i takt med det sentrale mordmysteriet, som hele tiden lurer i kulissene.
Mørke og måtehold
Serien har en rekke mindre handlingsforløp som går parallelt med det sentrale plottet – her veksler vi mellom ulykkelig kjærlighet og ærgjerrig journalisme, før vi dykker dypt ned i gjengvold og våpenligaer rundt omkring i Oslo.
Noen av disse trådene strekkes hakket for langt – enkelte øyeblikk føles malplasserte, visse bifigurer mangler troverdighet, og deler av siste akt blir litt for typiske når mysteriets mange finurligheter skal løses – men likevel er serien imponerende måteholden.
Det aller meste som foregår har direkte innflytelse på Hole og hans evne til å løse drapsgåten, og selv med ni lange episoder har sesongen svært god flyt.
Og attityde. Masse, masse attityde.
Brorparten av serien er riktignok satt til sommerstid, men likevel er Holes utgave av Oslo et dystert, ubarmhjertig sted. Serien går sjelden unødig over grensen, men nøler heller ikke når det kommer til brutal vold og grusomme detaljer.
Et herlig lydspor er med på å ramme inn det hele, og det er flere øyeblikk i løpet av sesongen hvor det audiovisuelle virkelig tar en på senga.
Det er deilig mørkt, og serien er fullt klar over det.
Konklusjon
Serien om Harry Hole leverer krim og drama i verdensklasse, og greier det kunststykket å holde intensiteten oppe gjennom ni sammenhengende episoder.
Både manus og karakteristikker bærer tydelig preg av at det er Jo Nesbø selv som holder i tømmene. Her blir ingenting overlatt til tilfeldighetene; mordgåten engasjerer stort fra første episode; og Holes personlige drama kverner hele tiden i bakgrunnen.
Enkelte sekvenser og sidesprang kan riktignok føles litt merkelige, påtvungne, men flyten er likevel gjennomgående god.
Serien preges av drivende godt skuespill: Tobias Santelmann er Harry Hole, Joel Kinnaman storspiller som hans mørke, genuint truende motpart, og til alt overmål er det heller ingen av bifigurene som gjør seg bort underveis i sesongen.
La oss håpe at Netflix innser hva de har her og allerede er godt i gang med å adaptere Nesbøs resterende krimbøker.
Jo Nesbøs Harry Hole har premiere på Netflix 26. mars. Anmeldelsen er basert på alle ni episoder »
