I likhet med hvordan Metroid Dread ikke bare var et sabla artig spill, men også mitt første Metroid-spill noensinne, er det nyeste Kirby-spillet også en slags debut for min del.
Jeg har riktignok leflet med et par av de foregående utfluktene til den rosa smørklumpen, og jeg sogner stadig til Sakurais hjertebarn hver gang Super Smash står på menyen, men Kirby and the Forgotten Land er altså det første Kirby-spillet jeg virkelig dykker ned i. Og for en glede det har vært!
Koseligere enn koseligst
Alt jeg har lært opp gjennom tilsier at et Kirby-spill skal være fint og koselig, men at det skulle være så fint og koselig som dette, hadde jeg faktisk ikke sett for meg. Kirby and the Forgotten Land kaster riktignok den titulære hovedpersonen inn i et falleferdig og nedbrutt postapokalyptisk univers, men til postapokalypser å være, er dette meget trivelig.
Den sedvanlige sjarmen Kirby er kjent for lever i beste velgående, og utarter seg i form av elskverdige seiersdanser, henrivende musikk, fargerike omgivelser, nydelige kostymer og fiender som er så bedårende at det gjør bittelitt vondt å ta dem av dage.
Det er på høyde med noe man kan finne i Super Mario-spillene.
Men ta dem av dage gjør man likevel, for alt er som kjent lov i krig og kjærlighet. Spillet har ikke mye til historie, annet enn at Kirby og hans kumpaner har blitt sugd opp og forvillet seg i denne fremmede verdenen. Særlig ille står det til med Waddle Dee-ene, som har blitt kidnappet og spredt for alle vinder av de onde medlemmene av «The Beast Pack».
Det er et ålreit premiss, helt på høyde med noe man kan finne i Super Mario-spillene. Målet er i hvert fall veldig klart, og det er å kverke beistene mens man redder vennene til Kirby fra fangenskap.
Noe for enhver
Dette skjer på tvers av forskjellige verdener, hvor man i tur og orden utforsker en rekke lineære nivåer. Rent praktisk er det snakk om et ganske alminnelig plattformspill, hvor Kirby hopper og spretter rundt omkring på leting etter hemmeligheter og gullmynter.
Som seg hør og bør kan hovedpersonen også blåse seg opp for å sveve i luften i flere sekunder, skli langs bakken og løpe sånn passe fort, mens både små og store fiender kan svelges for å kopiere evnene deres. Dette gjelder imidlertid ikke for alt og alle man snubler over.
En helt alminnelig «Awoofy» vil for eksempel bare svelges hel og så spyttes ut igjen, mens mer distinkte kjeltringer som en flammekule, en trollmann eller en muldvarp vil la deg bruke kreftene deres.
Flammekulen vil for eksempel la Kirby sprute ild, trollmannen lar deg kaste stadig større bomber, mens muldvarpen gir sjarmtrollet evnen til å grave seg under jorden.
Merkelig og medrivende
Disse egenskapene kommer godt med i kamp med andre fiender, men har også masse påvirkning på hvordan man løser gåter og utforsker universet.
Ved å svelge en pistolfektende sanktbernhardshund, vil Kirby for eksempel kunne skyte på blinker og treffe brytere som er langt unna, mens man ved å svelge en snømann kan slukke flammer og skøyte seg forbi gjørme og lava.
Nytt av året er den litt merkelige «mouthful»-evnen Kirby har pådratt seg. Med denne får man plutselig muligheten til å også suge opp større, livløse objekter – disse lar seg ikke svelge helt, men lar Kirby likevel bruke dem for å oppnå ganske pussige resultater.
Ved å vri og forme seg rundt en bil, kan man for eksempel kjøre rally på tvers av fartsfylte hinderløyper; en trafikkjegle lar Kirby knuse fiender og sprekker i gulvet; mens en brusautomat lar hovedpersonen skyte brusbokser for harde livet.
Spillet er gjennomgående meget kreativt, og jeg blir stadig bergtatt av hvordan utviklerne vrir og vender på de relativt enkle mekanikkene for å lage fabelaktige nivåer. Det er stor stas å lete etter og oppdage alle spillets hemmeligheter – jeg lar meg kontinuerlig rive med, og dette bidrar til enormt god flyt gjennom de 10-12 timene historien varer.
Og litt attåt
Utover den lineære veien fra «A» til «B» har hvert nivå også en rekke oppdrag å utføre. Dette kan være så mangt, men bunner alle ut i at man belønnes rikelig for å være nysgjerrig og glad i å samle ting. Eksempler kan være å hilse på tre måker man ser langs strandsonen, å rive ned fem etterlystplakater i fabrikken eller å føre andungene tilbake til moren sin i fornøyelsesparken.
Hvert hovednivå flankeres også av en-to mindre brett som utfordrer spilleren til å mestre en bestemt egenskap. Disse utfordringene kalles «treasure roads», og er korte, gode og tilsvarende kreative. Akkurat her kommer spillet likevel litt til kort, for det skorter særlig på presisjon i Kirby and the Forgotten Land, og dette krever spillet plutselig massevis av i disse tidssensitive brettene.
Noen er likevel en fryd å gjennomføre, og det hjelper at spillet er lett og tilgjengelig for barn i alle aldre.
Spesielt gøy kan det nok bli hvis man har et eller flere småtroll hjemme, for disse vil finne mye å like her. De kan sågar også bli med via spillets samarbeidsmodus hvor den andre spilleren kaster seg inn i rollen som Kirbys kompis Bandana Waddle Dee. Kameravinkelen kan muligens bli litt snau når to spillere løper hver til sitt, men det er likevel en kjærkommen modus.
Man kan gjøre mye rart i landsbyen.
Det samme kan sies for spillets hovedområde, en landsby som sakte, men sikkert bygger seg opp etter hvert som man befrir flere Waddle Dee-er. Her kan man etter hvert gjøre mye rart, inkludert å oppgradere evnene sine, samle nusselige figurer og delta i ulike minispill, men jeg skulle ønske det var enda noen insentiver til å utforske dette området.
Konklusjon
Med et par mindre unntak, er Kirby and the Forgotten Land en eneste stor gledesrus. Overgangen til tre dimensjoner har gjort den rosa krabaten godt, og spillet formelig flommer over av fargerike og kreative krumspring.
Den rosa maskotten er imidlertid ikke bare søt og sjarmerende, men byr også på genuint spennende oppdrag og utforskning. Evnen til å kopiere skapninger man møter på tvers av de mange unike nivåene kommer godt med, og bidrar til en rekke kløktige gåter.
Det skorter en del på presisjonen underveis – særlig «treasure road»-nivåene kan virke litt avskrekkende – men da er det egentlig helt greit at spillet er lett og ledig med tanke på vanskelighetsgrad.
Alt i alt kunne det godt vært enda mer å ta seg til her: flere evner å leke med, mer variasjon blant bosser og enda mer å gjøre i Waddle Dee-landsbyen.
Likevel tar jeg kvalitet over kvantitet når som helst, og det er plenty av deilig kvalitetsunderholdning i Kirby and the Forgotten Land.
Kirby and the Forgotten Land er tilgjengelig på Nintendo Switch.
