En post-revolusjonær historie (del 1)

I dag får du bli med på en reise tilbake til åttitallet. Den kalde krigen raser fortsatt, og Sovjetunionen og USA kjemper en til tider blodig kamp om innflytelse i verdens fattige nasjoner. Hendelsene foregår i Chimerica, et fiktivt land i Sør-Amerika. Her har man nettopp vært gjennom et kupp, hvor en amerikavennlig diktator har blitt styrtet. Dette er utgangspunktet for Hidden Agenda, et av tidenes mest interessante politiske strategispill.

Hidden Agenda er et unikt spill
Hidden Agenda er et unikt spill

En liten advarsel før vi går i gang: Denne teksten er full av «spoilere». Den er egentlig en eneste gigantisk spoiler. Hvis du har lyst til å spille Hidden Agenda, bør du vurdere å gjøre det før du leser teksten (sjefsdesigner Jim Gasperini sender deg spillet per e-post om du svarer på et spørsmål og lover å donere penger til en frivillig organisasjon). Hvis ikke, håper jeg artikkelen vil overbevise deg om å spille det likevel. Hidden Agenda er svært åpent, og du vil lese her er bare én av mange veier gjennom spillet.

Velkommen til Chimerica

La meg introdusere meg selv. Jeg er Chimericas nye president, og landets fremtid hviler i mine hender. Jeg har en vanskelig jobb foran meg – vår elskede nasjon er lutfattig og maktapparatet er korrupt. Dessuten er det uklart hvor lenge freden vil holde. Vi har kanskje klart å kvitte oss med diktatoren Farsante, men tilhengerne hans er her fortsatt, og mange av dem har betydelig makt. Dessuten ble kuppet gjennomført av to svært ulike fraksjoner. Den ene bestod av deler av den gamle hæren, som hadde sett seg lei av diktatorens vanstyre, men som ellers ikke ser noe i veien med det diktatoriske styresettet.

På den andre siden har vi de kommunistiske opprørerne. De ønsker radikale endringer, og forventer selvsagt å få noe igjen for innsatsen under kuppet. I tillegg er de godt væpnet. Faren for en blodig borgerkrig er overhengende, og et av de viktigste spørsmålene jeg må vurdere foran min presidentperiode er hvordan jeg skal hindre kommunistene og fascistene å ryke i tottene på hverandre. Selv er jeg verken høyre- eller venstrevridd. Jeg ønsker bare Chimericas beste, ideologi er uinteressant.

Pressen står i kø etter kuppet
Pressen står i kø etter kuppet

Min første offisielle oppgave som president er å delta i en pressekonferanse. Tre spørsmål er alt jeg har tid til. Første spørsmål går på justis. Hva synes jeg er viktigst av å beskytte befolkningen fra voldelig undertrykkelse, utrydde korrupsjon eller sikre fri distribusjon av informasjon? Jeg svarer det første. Det neste er verre, for det går på noe som utvilsomt blir et sentralt tema i presidentperioden min, nemlig den økonomiske politikken. Her lukter det konfrontasjoner.

Synes jeg det er viktigst å promotere økonomisk vekst, å distribuere nasjonens midler likt eller å beskytte fri flyt av kapital? Det første alternativet er det feigeste, så jeg går for det. Selvsagt vil jeg jobbe for økonomisk vekst. Siste spørsmål går på hva jeg vil jobbe hardest for å forbedre. Infrastruktur, levestandarden for fattige på landsbygden eller tjenester for folk i byene. Jeg velger å støtte fattigfolk på landsbyden, men føler egentlig alt er omtrent like viktig.

Støttespillerne må velges med omhu

Nå er tiden kommet for den første virkelig vanskelige oppgaven. Jeg må ha ministere. Fire stykker, for å være eksakt. Utenriksminister, innenriksminister, forsvarsminister og landbruksminister. Hvem jeg velger får store konsekvenser for resten av perioden min. Vi har tre politiske fraksjoner, Christian Reform, National Liberation og Popular Stability, og ministerene må velges fra disse partiene.

Velkommen til kontoret mitt
Velkommen til kontoret mitt

Christian Reform var lenge det eneste opposisjonspartiet som ble tolerert under Farsante, og har sin primære støtte i middelklassen. De er det mest balanserte partiet. På venstresiden har vi National Liberation, et marxistisk parti som står sterkt på landsbygden. De ønsker generelt tette bånd til Sovjet og andre sosialistiske land, samt fokus på å forbedre de fattiges levestandard og et planøkonomisk system.

På motsatt side av skalaen har vi Popular Stability, startet av jordeiere og industrialister som ønsker økonomisk frihet. Dette er partiet for eliten i samfunnet, og det støttes også av flere av den gamle diktatorens bakmenn (inkludert en rekke militærsjefer). Hvert av de tre partiene har en rekke ministerkandidater, hver med sine egne tanker om hvordan Chimerica skal styres. Jeg må velge de riktige folkene.

I forhold til forsvarsministerposten, tar jeg en råsjanse. Manuel Calderon Iglesias ledet den kommunistiske geriljaen, og vil derfor utvilsomt bli omstridt. Men han virker som en person med fornuftige synspunkter, og blant annet i forhold til hans ønske om å etter hvert integrere de to væpnede styrkene i landet. Dessuten kan en erfaren leder bli nyttig å ha om alt skulle gå galt (og ting kan gå galt – veldig galt).

Denne mannen blir jordbruksminister
Denne mannen blir jordbruksminister

Med en kommunist som sjef for forsvaret, tenker jeg at jeg må balansere. Jeg ønsker ikke noen konfrontasjon med USA, da jeg helst vil unngå å ende opp på CIAs drapslister. Jeg ser også at USA kan være en verdifull partner i fremtiden, de har tross alt penger så det holder, og penger er akkurat det jeg mangler. Rikmannssønnen Fransisco Rosario Rosanes kan bli en grei utenriksminister. Han ønsker tette bånd til vesten, samtidig som han i motsetning til mange av sine partifeller ikke ønsker stor innblanding fra utlandet i forhold til landets forsvar.

Dermed har vi to viktige ministerposter igjen, og begge går til kristenreformistene. Ignatio Nunez Laranjera ønsker en begrenset landreform, for å fordele jordbruksarealet eid av staten ut til fattige bønder. Han får bli landbruksminister. Innenriksministeren blir Liliana Ortiz de Lanza, en tidligere lærer som ønsker stabile relasjoner til resten av verden, og som ellers kjemper for økte tilskudd til utdanning og helse, samt støtte for de aller fattigste.

Kommentarer (23)

Forsiden akkurat nå

Til toppen