Nintendo Switch med The Legend of Zelda: Breath of the Wild.

Anmeldelse Test av Nintendo Switch

Nintendo Switch med The Legend of Zelda: Breath of the Wild. (Bilde: Audun Rodem, Gamer.no)

Her er vårt inntrykk av Nintendo Switch så langt

Konsollen er strålende, men har barnesykdommer som må fikses.

«Potensial.»

Det er nok ordet som best oppsummerer inntrykket etter de første dagene med Nintendos nyeste konsoll, kalt Switch.

Hybridkonsollen – som man kan spille både som en typisk stuekonsoll på TV-en, og som en mellomstor håndholdtkonsoll – har en del fiffige løsninger og unike aspekter ved seg som gjør at den skiller seg veldig fra det Sony og Microsoft driver med om dagen. 

Etter å ha tilbragt flere dager med konsollen – både på farten, og hjemme i sofaen – er hovedinntrykket svært godt. Samtidig er det et par foruroligende problemer å spore, både teknisk og funksjonelt. 

På TV-en og på farten

Konsollen i all sin prakt. .
Konsollen i all sin prakt. . Bilde: Audun Rodem, Gamer.no

Det Nintendo selger den nye dingsen på er nettopp funksjonalitet. Nintendo Switch har en tablet-ish-konsoll som kan nytes hvor som helst, eller som kan plasseres i en dockingstasjon ved TV-apparatet for å få bildet blåst opp på storskjerm. Noe av fiffigheten er at dette går lynkjapt, med bare et par sekunder med ventetid for å veksle mellom de to modusene. Skal du til hytta, men bare  knuse sjefs-bølla? Ja, da napper du konsollen ut og tar den med deg dit. Konsollen er hakket for stor til å stappe i lommen, men på lengre utflukter eller korte distanser med en sekk eller bag er den ypperlig å ta med. 

Og det fungerer! Akkurat slik du forventer. Konsollen er overraskende lett – bare litt tyngre enn en PlayStation Vita – og du blir ikke sliten av å holde den over lengre tid. Du kan nappe de to sidekontrollerne, kalt Joy-Con, av og spille med dem via trådløst signal, både når maskinen er i dockingstasjonen og på farten. 

Vel å merke følger det kun med ett sett Joy-Con, et grep til disse og ingen spill når man kjøper konsollen. Ved lansering koster Nintendo Switch-konsollen rundt 3600 kroner, mens spillene varierer i pris.   

Switch-skjermen i seg selv er en LCD-skjerm på 6,2 tommer, om lag den samme størrelsen som skjermen på Wii Us GamePad-kontroller. Den er likevel betydelig bedre enn sin forgjenger, med en oppløsning på 720p som oppnår en tilfredsstillende pikseltetthet. I skarpt sollys er den – som så å si alle andre håndholdte enheter – ikke fantastisk, men ellers fungerer skjermen flott. I dockingstasjonen kan konsollen derimot by på 1080p, men det er verdt å merke seg at The Legend of Zelda: Breath of the Wild kun når 900p og oppskalerer resten. Om dette blir normen gjenstår å se. 

Spillene er på størrelse med et SD-kort.
Spillene er på størrelse med et SD-kort. Bilde: Audun Rodem, Gamer.no

Spillene kommer denne gangen på små spillkasetter som er på størrelse med et SD-kort. Dermed går Nintendo vekk fra et optisk drev, og for første gang siden GameCube blir det dermed ikke mulig å spille spill fra den foregående konsollen på den nye. Valget er logisk, siden det å ha spinnende plater i en håndholdt konsoll er en dårlig idé.

Det interne minnet på 32 gigabyte er overraskende lavt, særlig når man tar i betraktning at det allerede ved lansering eksisterer spill som tar opp hele denne plassen. At man lett kan utvide plassen med microSD-kort – på opp til 2 terrabyte når det kommer på markedet – hjelper selvfølgelig, men det er en sur ekstrakostnad som føles meningsløs i 2017. 

Nei, Nintendo Switch klarer ikke å holde tritt med PlayStation 4 og Xbox One på grafikkfronten, uten at det burde overraske noen. Nintendo har tross alt ikke hatt et slikt fokus siden GameCube på begynnelsen av 2000-tallet. Maskinen er betydelig mindre kraftig enn de to, naturlig nok når den satser på å være mer portabel enn sine tunge konsollbrødre. Den lille viften på toppen lager knapt lyd og man føler nesten ikke luftstrømmen, selv under intensiv spilling. The Legend of Zelda: Breath of the Wild ser likevel pent ut, mye på grunn av utmerket grafisk design, men du bør ikke forvente at de mest teknisk avanserte spillene dukker opp på Switch. 

The Legend of Zelda: Breath of the Wild.
The Legend of Zelda: Breath of the Wild. Bilde: Audun Rodem, Gamer.no

Batteritiden er på sin side forholdsvis robust. Intensiv spilling med The Legend of Zelda: Breath of the Wild vil tappe konsollen for strøm på om lag 3 timer, litt avhengig av lysstyrke på skjermen og om du har konsollen i flymodus. Med et mindre grafisk intensivt spill – for eksempel Shovel Knight – varer batteriet omtrent dobbelt så lenge. Dette er gode tall sammenlignet med Nintendo 3DS og PlayStation Vita som begge varer i mellom 3 og 6 timer. Når det samtidig tar 2 til 3 timer å lade batteriet via dockingstasjonen, eller en kraftig USB-C-kilde, vil ikke spillingen avbrytes særlig mye. 

Jeg sa for øvrig tablet-ish lenger opp her fordi det å sammenligne konsollen med et nettbrett er for kraftig. Switch er en rendyrket spillkonsoll, uten nettleser, mediaapplikasjoner som Netflix, «nytte»-programmer eller noe som kan minne om det man forventer av andre berøringsbaserte «nettbrett». Ikke en gang en mediespiller er lempet inn i sortimentet. Her er det spill som gjelder, og bare spill. For min del er dette et helt greit, om noe underlig, valg, men det er ikke utenkelig at media-mangelen vil overraske enkelte. Det var tross alt en fjerdedel av Netflix-brukermassen som brukte Nintendo Wii til streaming i 2011. Muligens er det planer om å implementere slike grunnleggende applikasjoner inn etter hvert. Vi får se. 

Kontrollermuligheter i fleng

De to Joy-Con-kontrollerne er festet til grepet.
De to Joy-Con-kontrollerne er festet til grepet. Bilde: Audun Rodem, Gamer.no

Så langt er ikke berøringsskjermen brukt i spillsammenheng – til det har man noen utradisjonelle, og noen mer tradisjonelle, kontrollmuligheter. De to sidekontrollerene er omtrent som en vanlig spillkontroller delt i to på langs. Det betyr at du har én analogstikke og fire frontknapper, samt to skulderknapper, på begge delene. Joy-Con-ene kan brukes som grunnleggende bevegelskontrollere, men ikke noe på nivå med de en Wiimote eller PS Move-kontroller kan gjøre. 

Pro Controller-en er som regel å foretrekke.
Pro Controller-en er som regel å foretrekke. Bilde: Audun Rodem, Gamer.no

Det finurlige er hvor mange kontrollermuligheter dette gir. Du kan ha de to Joy-Con-ene koblet til konsollen på hver sin side, eller du kan ta den av og spille trådløst med en i hver hånd. I enkelte spill – for eksempel Snipperclipps, eller kommende Mario Kart 8 Deluxe – kan du bruke én av delene ved å holde den sidelengs, mens motspilleren bruker den andre. Akkurat dette blir nok for smått for de med større hender enn snittet, men er funksjonelt for små spilløkter. Vil du ha en mer typisk kontroller kan du feste de to kontrollerene til et grep også, noe du nesten må gjøre om du skal spille med konsollen plassert i dockingstasjonen. 

Den ubestridte favoritten for typisk sofaspilling er likevel Pro-kontrolleren, som dessverre ikke følger med konsollen. Ikke at Joy-Con-ene er grunnleggende problematisk å spille med, men da jeg etter noen timer hoppet over til Pro-kontrolleren var forskjellen betydelig. At man må punge ut om lag 700 kroner for å få tak i en er surt, men verdt ekstrautgiften.

Alt er likevel ikke bare fryd og gammen. Gå til neste side for å lese hva vi synes mangler, tekniske problemer, og konklusjonen »

Nintendo Switch

Nintendo Switch Pro Controller

Nintendo Switch Joy-Con (Par)

Kommentarer (22)

Forsiden akkurat nå

Til toppen