Feature

Her er våre personlige favorittspill fra 2021

Se hvilke spill som traff skribentene i år.

For noen dager siden kunne dere lese redaksjonens felleskåring over årets beste spill. I år delte vi det hele opp i tre artikler.

LES DEL 1: Kategoriene Beste enspilleropplevelse, Beste flerspilleropplevelse og Største skuffelse »

LES DEL 2: Kategoriene Største overraskelse, Beste visuelle opplevelse og Beste lyddesign »

LES DEL 3: Kategoriene Beste musikk, Beste historie og Beste originale idé »

Som vanlig måtte noen personlige spillfavoritter vike på grunn av formatet. Heldigvis har en rekke av skribentene hatt muligheten til å sette opp sine personlige lister med fem spillopplevelser som utmerket seg fra året. Noen selvsagte storspill er det å spore, men flere av oss har trukket frem noen mindre kjente perler.

Her er skribentenes personlige favoritter fra 2021:

Andreas Klebo-Espe:

Loop Hero

Noen ganger er det utrolig deilig å ha et spill man bare kan pusle med uten å måtte tenke så mye. Loop Hero er et sånt spill, og i 2021 gikk mye av tiden min med på å bare følge spillets helt på evig vandring rundt og rundt i en ring.

Selve spillet handler om å bygge opp en fortapt verden. Helten går av seg selv og utkjemper kamper automatisk, og din jobb er bare å plassere biter av verdenen på kartet etter hvert som de låses opp. Sakte, men sikkert begynner den tomme sirkelen å fylles opp av skoger, kirkegårder og fjell. Nye fiender kommer til, og flere biter av verdenen kan plasseres.

Jeg må innrømme at det tidvis blir stressende når den lille fyren begynner å gå tom for helse og leirplassen enda er langt unna. Alt i alt er Loop Hero imidlertid det perfekte spill for å bare slappe av og nyte lyden av monstre som kverkes, blandet med spillets herlige musikk.

Ratchet and Clank: Rift Apart

I min spede ungdom kunne jeg sitte i timesvis for å oppnå absolutt alt i spill. Samlegjenstander ble gravd frem, sideoppdrag ble fullført og våpen oppgradert til maksnivå. På mine eldre dager har jeg mye mindre tålmodighet for den slags, og det må noe spesielt til for at jeg bruker tid på stort annet enn hovedhistorien. I 2021 ble Ratchet and Clank: Rift Apart det spesielle spillet for meg.

Det nyeste eventyret om lombaxen og hans trofaste robotmakker er et bare så fordømt koselig at jeg aldri hadde lyst til å legge det fra meg. Mang en junikveld gikk med på å saumfare hver eneste verden for å knerte det som er av fiender, alt for å oppgradere Ratchet og Rivets imponerende våpenarsenal. Jaget etter å komme meg til rulleteksten var liksom ikke så viktig lenger. Bare pek meg i retning av neste bøling med robotpirater, så skal jeg hilse å si at ting blir moro.

Halo Infinite

Jeg er ikke redd for å innrømme at jeg har svært begrenset erfaring med Halo. En kampanje her og der har jeg da kommet meg gjennom, og med lanseringen av Halo Infinite fikk jeg omsider mitt første møte med Halo-flerspiller.

Ettersom Battlefield 2042 ble en gedigen skuffelse og den faste spillgjengen ikke har vært like aktiv i Warzone, har Halo Infinite seilt frem som et verdig alternativ. Så langt har jeg ikke fått spilt så mye som jeg skulle ønske, men det jeg har opplevd har vært artige saker. De større modusene byr på mest moro, da fire-mot-fire blir litt i hektiske laget. Gi meg en Stalker Rifle og noen motstandere på lang avstand, så blir det fort vei i vellinga. Ikke det at nærkamp ikke også er underholdende, og Grappling Hook kombinert med Energy Sword er sabla gøy.

It Takes Two

It Takes Two ble mitt store overraskelsesspill for 2021. Jeg spilte ikke A Way Out – det forrige spillet fra utvikler Hazelight – men hadde inntrykk av at det var ganske så middelmådig. Forventningene var derfor ikke spesielt store for It Takes Two, men det tok ikke lang tid før jeg var overbevist.

Det er variasjonen i It Takes Two som virkelig gjør at spillet skiller seg fra andre sofaflerspillereventyr. Her er det bare så mange forskjellige aktiviteter og oppgaver å pusle med, og hver gang du tror spillet nærmer seg slutten så disker det opp med enda mer moro.

At man må spille It Takes Two med en annen er også med på å gjøre dette til en helt spesiell opplevelse. Alle seierne på hengende håret, alle gangene man nesten var i mål, men feilet. Hvert øyeblikk blir mer minneverdig, og da er det ikke fullt så frustrerende at både historien og figurene i It Takes Two er grusomt irriterende.

Death's Door

Death's Door er enda et koselig spill som sniker seg inn på listen min over favorittspill fra året som har gått. Spillet krever litt mer konsentrasjon enn for eksempel Loop Hero og Ratchet, men etter å gått meg litt lei av Souls-sjangeren og «alt på tøffeste vanskelighetsgrad, alltid»-prinsippet var det likevel et friskt pust.

Å geleide den lille kråken med ljåen gjennom flotte verdener, på jakt etter stabeiser som nekter å dø, ble aldri kjedelig. Noen av sjefskampene var smått utfordrende, men aldri nok til at frustrasjonen tok overhånd. Med sjekkpunkter og helsegivende blomster plassert på meget spillervennlige steder føltes det heller aldri stressende å kjempe seg dypere inn i det ukjente.

Hver gang jeg skriver disse årskåringene vekkes alltid lysten til å ta en gjensyn med ett av spillene. I år tror jeg det blir Death's Door, og kanskje denne gangen skal jeg finne alle hemmelighetene og ekstrautfordringene.

Jørgen Bordal Andersen:

Forza Horizon 5

Jeg har egentlig aldri vært mye til bilspillentusiast, men det trenger man heller ikke å være for å sette pris på Forza Horizon-serien. Selv om de sjeldent tar store steg for å videreutvikle seg, syns jeg spillene stadig blir bedre, og denne gangen var pakka så stor og variert at det umiddelbart ble en personlig favoritt fra spillåret.

Playground Games prøvde seg ikke på så mye nytt denne gangen heller, men de leverte den mest finpussede, vakre og underholdende utgaven av bilfesitvalen til nå. Kartet er proppfullt av spilltyper og andre utfordringer, og den åpne verdenen er utvilsomt en av de lekreste jeg har sett i noe spill. Spillet ble et av de første nye spillene jeg testet på Xbox Series X, og større salgsargument for en konsoll skal du sannelig lete lenge etter (med mindre du har en tilsvarende eller bedre PC, så klart). Både bilene og naturen rundt ser aldeles nydelig ut, uansett hvilken versjon av spillet man spiller.

Det blir aldri kjedelig å suse rundt i det mexicanske landskapet, om man kjører en rusten Volvo 240, eller en blodtrimmet sportsbil. Jeg ser ikke for meg at jeg kommer til å legge Forza Horizon 5 i bakspeilet på en lang stund.

Resident Evil Village

Resident Evil Village leverte på mange måter akkurat det jeg ville ha fra et nytt Resident Evil. Det videreførte førstepersonskameraet og stemningen fra det forrige spillet, og utvidet med flere fiendetyper, mer varierte omgivelser og tøffere sjefskamper. Hvert område har sin egen visuelle identitet, som gjør det enda morsommere å utforske og jakte på samlegjenstander. Selve landsbyen fungerer ypperlig som et knutepunkt mellom de forskjellige delene av spillet.

De første to områdene leverer noen av de mest uhyggelige scenene i hele serien, samtidig som actionsegmentene gjør skam på alt som har kommet før. Den siste halvdelen av spillet er kanskje hakket mer actionpreget enn jeg hadde forventet, men det slutter ikke å underholde av den grunn. Faktisk var dette noe jeg endte opp med å sette stor pris på i senere gjennomspillinger.

Sammenlagt sitter man igjen med en komplett Resident Evil-opplevelse. Jeg håper gullalderen Capcom er inne i aldri tar slutt.

Deathloop

I år kom det ikke så rent få tidssløyfe-spill, men den stiligste av disse var etter min mening snike-skytespillet Deathloop. Gjennom eksperimentering, informasjonsinnsamling og utforsking setter man sammen et omfattende puslespill. Alt det man gjør i Deathloop er knyttet opp i et sentralt mål om å ta livet av åtte nøkkelpersoner på en dag. Frem til gåten er løst går verdenen på repetisjon, og hovedpersonen er dømt til å våkne opp og oppleve den samme dagen om og om igjen.

Spilldesignet gjør en formidabel jobb på å lede deg gjennom dette mysteriet. Det er aldri et problem å finne seg tydelige mål å jobbe mot, og etterhvert som du lærer mer om verdenen får du også flere muligheter til å navigere gjennom den. Det som gjør Deathloop spesielt er hvor godt alle de forskjellige elementene er knyttet sammen. Det tar litt tid før alt klikker på plass, men når man først kommer skikkelig i gang er det nesten umulig å legge fra seg før rulleteksten. Både nivådesignet og kampsystemet er gjenkjennelig fra andre Arcane-spill, og det fungerer mye bedre enn man skulle tro som et actionspill.

Life is Strange: True Colors

Deck Nine traff etter min mening ikke helt blink med det første Life is Strange-sidespranget sitt. Before the Storm var et spill som etter beste evne gjenskapte stemningen fra Life is Strange, men som aldri nådde de samme spenningstoppene eller følelsesladde øyeblikkene til det første spillet. Det andre forsøket deres kom i år, og Life is Strange: True Colors treffer hardere med alt det prøver på.

I historiedrevne spill som Life is Strange er det helt essensielt at historien fungerer. Om man ikke klarer å la seg rive med av handlingen forsvinner hele poenget med å spille spillet, siden spillmekanikken stort sett bare består av en lang rekke dialogvalg. Life is Strange: True Colors leverte for meg en historie som var helt på høyde med det første spillet fra 2015, og det var egentlig akkurat det jeg hadde håpet på. Med noen av seriens beste rollefigurer, en utrolig sjarmerende setting og et flott lydspor ble det for meg en viktig spillopplevelse i 2021.

Halo Infinite

På tampen av året fikk vi til slutt et gjensyn med Master Chief, og for et gjensyn det ble! Jeg er ikke blant dem som har fordømt alt 343 Industries har prøvd å gjøre med Halo-merkevaren siden de tok over, men Infinite leverer etter min mening en versjon av spillopplevelsen som lander mye nærmere Bungies spill, og som bare tjener på det. Etter å ha lagt inn et utall timer i flerspillerdelen, og spilt gjennom historiedelen 2 ganger er jeg strålende fornøyd med hvordan dette spillet endte opp, og veldig spent på å se hvordan det vil fortsette å utvikle seg fremover.

Det visuelle designet har gått tilbake til det stilrene og fargerike uttrykket til de første 3 spillene i serien. Historien tar et par steg tilbake for å fokuserer på Master Chief og AI-kompanjongen sin, som utforsker en av de mystiske Halo-ringene. Den åpne verdenen var kanskje en smule opphauset i forhold til hvor omfattende den endte opp i sluttproduktet, men spillet treffer alle de riktige knappene der det betyr noe. Jeg elsker nivådesignet, særlig i de senere oppdragene. Kamparenaene er fullspekket av morsomme våpen og et lydbildet har fått en stor oppgradering. Halo Infinite føles som et solid Halo-spill tvers gjennom, og jeg kunne knapt vært mer fornøyd.

Bjarte Wathne Helgesen:

Resident Evil Village

Resident Evil er tilbake på menyen, folkens! Etter at kapittel 5 og 6 i zombieapokalypsen fekk meg til å mista heilt trua på den gamle grøssarbautaen, har Capcom slått tilbake både med strålande nyversjonar av nokre av dei eldre spela og heilt nye retningar for serien i kapittel 7 og 8. For der Resident Evil 7 er noko nær ein reinspikka tungvektsgrøssar, er årets nyvinning, Resident Evil Village, igjen noko ganske anna.

Her har nemleg Capcom fylt muggene til randen og køyrd på med alt det dei har i magasina. Me får det velkjente b-filmpreget serien alltid har spelt på, me får full-on actionhelt-moro og gigantiske bossar, me får nokre av seriens mørkaste og gyselegaste grøss, og me får ei tre meter høg vampyrdame som ikkje vil noko anna enn å setja dei lange og skarpe klørne sine i deg, Ethan Winters. Resident Evil Village leikar seg vilt og uhemma på kanten av “nå blei dette kanskje litt mykje”-stupet, men trår etter mi meining aldri over. Det står for ein elegant ekstravaganse, ein meisterleg utført maksimalisme, som kler Resident Evil-serien som avkutta hand i hanske. Gi meg meir av dette, Capcom!

Psychonauts 2

Psychonauts 2 er noko så sjeldant som eit spel som kjenst gammalt og nytt på ein gong. Eg trur dette må vera den klassiske suksessoppskrifta som er så vanskeleg å få til: Å laga eit spel som oppfører slik me i vårt feilbarlege minne hugsar favorittspela våre frå barndomen - men på ein måte som faktisk fungerer i dag. Sjølv eg som aldri har vore borti det første Psychonauts, kjenner ein slags mystisk nostalgi over årets utgåve. For Psychonauts 2 minnar meg på mange måtar om spel frå årtusenskiftet og PlayStation 2-æraen, men der dei gamle spela nå kjenst heilt umogleg å gå tilbake til, nettopp fordi dei ofte er så utdaterte og tungstyrte, så er Psychonauts moderne, lettmanøvrert og moro.

Humoren går òg rett heim hos meg, tungt ordspelbasert som den er. Måten spelet handsamar relativt tunge tema relatert til mental helse på, både ved hjelp av humor og spelmekanikkar, er eksemplarisk og akkurat passe direkte: Kjerna av spelet er altså at ein drar inn i hovudet til folk for å «fiksa» dei psykiske problema dei måtte ha - noko som, realistisk nok, ikkje alltid slår like heldig ut. Eg har aldri heilt falle for Double Fine sine spel før, men Psychonauts 2 traff meg som ei dør midt i planeten.

Sable

Sable er eit av desse spela som kan skildrast med éi setning - «det ser ut som ein fransk teiknefilm frå 80-talet» - eller gjennom ei djuptgåande analyse på eit par tusen ord. Men når du skal bruka rundt 200, så blir liksom alle forsøk anten for knappe eller for ordgytande, utflytande. Sable er rett og slett ulikt det meste anna eg har spelt før. Det har for det første ein heilt unik kunstnarisk stil, det liknar som nemnd ein særdeles stilisert teiknefilm. For det andre er det eit usedvanleg ope spel.

Nettopp den visuelle stilen underbyggjer dessutan det opne designet. Du blir gitt eit endeleg mål i starten av spelet eit mål som ligg langt fram i tid og handling - men korleis du kjem deg dit, kva målet skal materialisera seg i, og til og med kva tid du seier deg ferdig med spelet, det styrer du meir eller mindre heilt sjølv. Alt som skjer frå du legg ut på Sable si reise og til du vender tilbake for å ta det endelege valet om kven Sable skal vera, er heilt og haldent opp til deg. Det gjorde Sable til ei usedvanleg avslappande og ganske unik speloppleving for meg. Så må det nesten òg nemnast at biletfrekvensen tidvis var både på og over grensa til det uspelbare, sjølv på Xbox Series X. At det likevel er på lista mi, skulle vel seia litt om kva inntrykk det gjorde på meg.

The Forgotten City

The Forgotten City starta rett nok som ein Skyrim-mod, og det er ennå fullt mogleg å sjå arvestoffane både her og der i det spelet me til slutt endte opp med. Men The Forgotten City står fjellstøtt på eigne bein, og er for meg ei av årets mest fascinerande og forfriskande spelopplevingar, og eit spel av typen som blir meir fengslande jo djupare du kjem inn i det: Jo fleire historietrådar som kjem til syne, jo meir forstår du av korleis byen og personane heng saman.

I utforskinga av nokre ruinar hamnar du altså i ein gammalromersk by, der alle innbyggjarane dør om nokon av dei begår ei synd, og som ingen kan rømma frå. Og ikkje berre det: Du er fanga i ein tidsloop. Til å vera skriven av hovudsakleg éin person er spelet imponerande velforfatta og usedvanleg gjennomtenkt, og det byr på svært fikse løysingar på problem som elles kunne blitt frustrerande i eit spel av denne typen. Måten tidsloopen fungerer på, gir rom for eit nivå av eksperimentering som er sjeldan kost i eit såpass narrativt fokusert spel.

Metroid Dread

Dette var på tide, Nintendo! Eg har venta på eit ordentleg godt Metroid-spel sidan førebels siste kapittel i Prime-sagaen, i 2007. Eg har venta på Metroid Prime 4 sidan 2017, og eg ventar ennå. Men så sit eg altså plutseleg der med splitter nye Metroid Dread i hendene! Og sjølv om eg likar meg aller best trygt (?) plassert inni Samus sin hjelm, i Prime-spela sitt førstepersonsperspektiv, så er det likevel noko litt magisk og nostalgisk ved Metroid i to dimensjonar òg.

Og sjølv om perspektivet på sett og vis er «gammalt», så er det ein heil del nytt ved Metroid Dread, som dei fryktinngytande E.M.M.I.-robotane. Desse drapsmaskinane fekk pulsen rimeleg greitt opp hos meg og sørga for at spelet verkeleg levde opp til undertittelen sin. Og fordi det å gå inn i eit E.M.M.I.-område fungerer som ein slags autosave, blei det stort sett ikkje altfor frustrerande når eg måtte prøve eit par gongar ekstra for å komma meg gjennom området utan at roboten rakk å spidda meg. Så får det heller vera at eg er blitt for gammal til å orka å få sistebossen heilt inn i fingrane - eg får vel seia meg nøgd med at eg kom meg heilt dit.

Espen Jansen:

Little Nightmares II

Takket være en eksepsjonelt kul stil og et grusomt uhyggelig lydbilde, slo Little Nightmares II meg øyeblikkelig som et spill jeg bare måtte ha da jeg så det for første gang i fjor. Jeg har i utgangspunktet et litt anstrengt forhold til skrekk og gru, men når det gjort på en så god måte som her, lar jeg meg gledelig utsette for alskens uhygge.

Og jammen meg er dette et knakende godt spill, hvor alt fra gåter til musikk sitter som støpt. Da jeg anmeldte spillet, ga jeg det riktignok en del tyn for hvor klønete og lite intuitivt det kan være i perioder, men Little Nightmares II er likevel det spillet som har preget meg aller mest i 2021. Ikke nødvendigvis fordi jeg ble så fryktelig redd underveis, men på grunn av det hensynsløst minneverdige universet jeg fikk utforske. Det er det første spillet jeg tenkte på da jeg skulle rangere spillåret, og det fortjener all mulig honnør.

Kena: Bridge of Spirits

Det samme kan sies for det neste spillet på listen min, og honnør, det fikk det virkelig da jeg klinte til med full pott i anmeldelsen av Kena: Bridge of Spirits. I ettertid har jeg flere ganger lurt på om det var riktig av meg å ta så hardt i, men jeg står fortsatt for tieren. For så fenomenalt bra er faktisk dette spillet. Det er Pixar-nydelig uten å bli for glorete; det oppfordrer til oppdagelsesferd og utforskning uten å bli overveldende; og det byr opp til skikkelig spennende slåssing uten å noensinne bli brutalt vanskelig.

Kena: Bridge of Spirits treffer rett og slett blink på alt det forsøker seg på, noe som er stadig mer imponerende med tanke på at dette er det første spillet til utviklerne i Ember Lab. Jeg får The Legend of Zelda-vibber av hele greia, og sitter med et digert smil gjennom stort sett hele spillet ... med unntak av de to-tre gangene spillets unike historier klarte å røre meg til tårer.

New Pokémon Snap

Jeg eide aldri Nintendo 64, så det originale Pokémon Snap var bare en fjern drøm da jeg var liten guttepjokk. Jeg hadde imidlertid permer fulle av pokémon-kort, TV-serien, filmene og en Game Boy Advance som lot meg gradvis forelske meg i de mange små skapningene som trasket rundt i pokémon-land. Denne forelskelsen lever stadig i beste velgående, og det å endelig få se og interagere med pokémon som lever sine liv i dette slående lekre formatet, har gitt kjærligheten nye ben å gå på.

Hver nye oppdagelse i New Pokémon Snap får det til å gå varmt nedover ryggen; hjernen spyr ut serotonin; og jeg bryter jevnlig ut i barnlig ekstase og henrykt hvining. «Oi, så tullete stor Wailord er!». «Altså, Spheal er bare helt utrolig nydelig». «Kødder du, er det faktisk Ho-Oh?». Og så videre. Jeg ble en fnisete tenåringsjente de første 20 timene jeg spilte New Pokémon Snap, og det skal man ikke kimse av.

Metroid Dread

Fram til i år har min forkjærlighet for Samus i Super Smash vært det nærmeste jeg har kommet å lefle med Metroid-serien, og det til tross for at typiske metroidvania-spill er blant mine favorittsjangre. Metroid Dread har imidlertid snudd opp ned på dette, og har gitt meg ny iver til å gå tilbake i arkivet for å se hva denne spennende Nintendo-serien har bydd på opp gjennom årene. Spillene som har kommet tidligere kan neppe måle seg med Dreads finslipte spillbarhet og varierte univers, men jeg kan likevel se for meg at jeg kommer til å like mye av det jeg finner.

Metroid Dread er nemlig et sabla artig spill, som takket være sin unike struktur og enormt store utvalg av våpen, dingser og hjelpemidler engasjerer og overrasker fra start til slutt. Det er i tillegg et spill som utfordrer både når det kommer til gåter og slåssing, og jeg kan ikke annet enn å la meg imponere over det MercurySteam har fått til.

Road 96

Dette er enda et spill jeg visste jeg kom til å like lenge før jeg fikk slått kloa i det: Road 96 er rett og slett «choose your own adventure» i sin pureste spillform, og takket være knallgod bruk av musikk, en helt spesiell visuell stil og en rekke godt skrevne figurer, er det et eventyr som fenger hele veien.

Enorm variasjon er spillets desidert sterkeste side, ikke bare ved at man beveger seg elegant på tvers av omgivelser og handlingsforløp, men også i form av de aktivitetene man får bryne seg på. Fire-på-rad, trombonespilling og enkel hjernetrim er blant elementene som sømløst sys sammen med det moderne eventyrspillet som ligger i bunn, og jeg lar meg kontinuerlig engasjere. Det aller beste med spillet, er nok likevel hvordan de forskjellige historiene går på kryss og tvers av hverandre, med stadig nye avsløringer om hvordan alt egentlig henger sammen. Det er rett og slett veldig, veldig fiffig. Og foffo [red.anm. ??????].

Øystein Furevik:

Nier Replicant

Når ein har hatt ti år på å fordøye eit spel, og så får spele det om igjen i ny og kvikkare drakt, og framleis tenkjer at dette, dette er det beste spelet nokon sinne. Ja, då er det det beste spelet nokon sinne. Så enkelt er det. Nier er eit makelaust meisterverk. Det er magnum opuset til regissør Yoko Taro, som for mange er mykje betre kjend for det langt frå like gode Nier: Automata.

Nier er ei historie om familie på tvers av blodsband, om samhald og om undergang. Det er så mange historier i dette spelet, og sanninga om alt som finn stad låser seg sakte opp desto meir du spelar. Det du trudde var er ikkje, og det som er kan sjokkere. Det er eit kunstverk av eit spel, med ei fantastisk forteljing, engasjerabde gameplay og eit av dei beste musikalske bakteppa som er skapt. Denne musikken er av ei anna verd. Har du enno ikkje fått med deg dette meisterverket er det på tide å hoppe i det, eventuelt sjekke ut den nyleg bakoverkompatible Xbox 360-versjonen.

Psychonauts 2

Psychonauts 2 er eit av årets viktigaste og mest hjartevarme spel, noko ein kanskje ikkje skulle tru om ein berre kastar eit kjapt blikk på det via ein video eller to. Som i det første spelet følgjer vi den unge Psychonauten Raz, og denne gong må han ut på eit mykje større og omfattande eventyr enn kva han måtte bryne seg på under opphaldet på sommarleiren.

Som før hoppar han inn i hovuda for å løyse floker og konflikter, men det er så mykje meir denne gongen. Utviklarane går djupare inn i temaet, bryner seg på utruleg vanskelege tema som eg vil tru kan treffe mange som har erfart liknande hos seg sjølv eller pårørande. Det magiske med Psychonauts 2 er kor utruleg respektfult og varmt spelet handterer desse vaksne, menneskelege tema, medan det samstundes på meisterleg vis injiserer humor og tøys for å lette stemninga. Psychonauts 2 er eit heilt makelaust spel, og bør gå inn i historiebøkene.

Monster Hunter Rise

Eg har vore fan av Monster Hunter-serien sidan 2004, og ventar på kvart nye spel med sterk iver. Serien fekk seg eit veldig etterlengta løft då den endeleg tok steget over til stor skjerm igjen med Monster Hunter World, og med årets Rise har jammen Capcom gjort det igjen. Monster Hunter er meir tilgjengeleg enn nokon sinne, men tviheld likevel på det som gjer denne serien så bra.

I Monster Hunter Rise får vi eit stort register med fantastiske monster som byr på svært ulike utfordringar. Nokre flyg og kastar seg rundt som virvelvindar medan andre kastar seg mot deg med buldrande kraft. Ulike taktikkar, ulike typar våpen og godt samarbeid mellom spelarane blir essensielt for å få has på beista, og det er her serien verkeleg skin. Det er for meg omlag så nært ein kjem det perfekte samarbeidsspel, og det har aldri vore lettare å kome seg ut i felten saman med venene sine. At vi no har fått ridedyr som gjer utforskinga raskare skadar heller ikkje.

Shin Megami Tensei V

Det er jammen ikkje for mange spel som køyrer turbaserte kampar for tida, men Atlus slår igjen eit solid slag for saka. Shin Megami Tensei V sender oss ut på utrygt med velkjent farevatn. Vi møter skuleelevar som endar opp i bisarre alternative univers, og ein haug med demonar du kan både krige mot og rekruttere som i eit slags Pokémon for vaksne.

Vi entrar eit dystopisk verd blotta for meir liv enn det demonane kan tilby, og den er briljant skrudd saman. Samspelet mellom det visuelle og den herlege musikken som skildrar post-apokalypsen på ein nesten utriveleg, men likevel kul måte skapar eit fantatsisk bakteppe for alle dei fantastiske kampane du deltek i. Shin Megami Tensei V byr på eit av dei kulaste turbaserte kampsystema på marknaden, og er både kjap, effektivt og byr på utteljing for dei som lærer seg å bruke det smart. Historia er ikkje så frykteleg viktig her, men reisa aleine er verdt det.

Halo Infinite

Halo Infinite traff ikkje blink på alt det føretok seg, men jammen leverte det varene elles. Dette spelet er det spelet som har gjeve meg den sterkaste kjensla av Halo sidan det første spelet. På sitt beste briljerer det med fantastiske kampscenario, nydelege våpen, og eit nivådesign som berre inviterer til herjing med våpen.

Men det er strengt tatt noko heilt anna som verkeleg fridde til meg, og det er humoren. Spela har blitt stadig dystrare, og eg merka knapt at eg sakna den lystige tonen før den var tilbake igjen. Om du snik deg inn på fiendar utan at dei oppdagar deg kan du få høyre alskens absurd sprøyt, og dialogen mellom Master Chief og hans AI-partner er tilbake på det engasjerande og underhaldande nivået den var i det første spelet. Det er nesten som å kome heim, og det har utruleg mykje å seie for driven i historia.

Gøran Solbakken:

Inscryption

Det er egentlig litt vanskelig å skulle skrive så mye om hvorfor Inscryption er så himla bra, rett og slett fordi denne spillopplevelsen uten tvil er best om du vet lite eller ingenting når du starter spillet selv.

Uten tvil det rareste spillet jeg har spilt i 2021, men også et av de mest fascinerende og unike spillene jeg har spilt. Ikke bare i 2021 for så vidt, men på ganske mange år. Det starter som et ganske standard roguelike kortspill, med likheter til Slay the Spire og Gwent. Men det tar ikke lang tid for særegenhetene vises, og derfra og ut er spillet en fryd. Det er kanskje ikke for alle, men det er vel verdt å sjekke ut hvis du vil ha en unik spillopplevelse.

Deathloop

Jeg digger stilen og spillene til Arkane. Dishonored-spillene er helt konge, og Prey er et voldsomt undervurdert spill. Med Deathloop har de virkelig truffet blink på nær sagt alle deler av spillet. Nivådesignet, som Arkane kanskje er blant de aller beste på, er helt konge. Alle de forskjellige plassene du utforsker i spillet er proppet av detaljer, det er masse snarveier og gjemte hemmeligheter å utforske.

Kampsystemet er det beste og mest velfungerende de har laget. Både sniking og nærkamp så vel som skytingen fungerer bra, selv om det ikke er det beste skytespillet i 2021. Hvordan spillet er lagt opp, hvordan det formidler historien og ikke minst det glitrende samspillet mellom hovedfigurene er høydepunkter i et spill fullt av godt design og håndverk.

Arkane befester posisjonen sin som en av mine favorittutviklere med Deathloop, og gjør seg lett fortjent til en plass på denne lista.

Hitman 3

Den «nye» trilogien til Hitman avsluttes med stil i Hitman 3. Alle tre spillene har vært suverene lekeplasser for Agent 47, og gjennom de tre spillene har jeg endelig blitt hektet på spillserien.

I Hitman 3 får du et par av de absolutt beste nivåene i spillserien. Adelshuset i England og undergrunnsklubben i Tyskland er absolutte høydepunkt i serien. Hundrevis av utfordringer, morsomme historier og en hel haug med idiotiske og vanskelige måter å ta livet av målene dine på er med, som seg hør og bør i et Hitman-spill.

Og hvis ikke det skulle være nok alene, så får du også med alt innholdet fra de to første spillet med på kjøpet, ferdig oppusset og finjustert til nye konsoller (hvis du skulle være så heldig å ha en av de). Enda en gang er Hitman, denne gangen Hitman 3, et av de spillene jeg har hatt det mest gøy med i løpet av et spillår.

Nier Replicant

Jeg digger Nier: Automata. Det er et av mine favorittspill gjennom tidene, og jeg var veldig spent på hvordan Replicant skulle bli. Jeg har så vidt begynt å spille «originalspillet» for noen år tilbake, men det var såpass seigt og gammelt at jeg ikke fortsatte.

Jeg er glad for det nå, fordi Nier: Replicant er en solid remake av det som skulle vise seg å være et helt nydelig spill. Stort sett alle deler av originalspillet er overhalt, forbedret eller endret. Hva som er bedre og verre her kan ikke jeg si noe om, men jeg kan uansett slå fast at Nier: Replicant er et enormt bra spill.

Historien, figurene, verdenen og alle de tragiske, flotte historiene som fortelles gjennom spillet er nydelige. De bæres fram av et lydspor som kanskje til og med er enda bedre enn Nier: Automata, noe jeg aldri hadde trodd jeg skulle si. Jeg var nesten sikker på at jeg skulle like det, men at det skulle være så bra var jeg ikke helt klar for.

Alle de andre

Jeg prøver å jukse litt med listen, og så får jeg se om redaktør Audun godkjenner [red.anm. feig «cop-out», Gøran, men du får lov denne ene gangen]. For det er så mange andre spill jeg kunne tatt med, eller som kanskje hadde kapret den siste plassen hvis jeg hadde spilt de ferdige.

Forza Horizon 5 er et fantastisk bilspill. The Forbidden City er utrolige spennende og vellaget, men som jeg dessverre ikke har spilt nok av. Det samme kan sies om både Psychonauts 2, Halo Infinite, Death’s Door og Marvel’s Guardians of the Galaxy. Loop Hero er også tett på den siste plassen, et spill som overrasket stort. Returnal hører kanskje også hjemme her, men jeg falt av altfor tidlig fordi andre spill fanget oppmerksomheten. Men lyd-, nivå- og monsterdesign i Returnal er verdt pengene, og det var det første spillet som kjentes ut som neste generasjons spill. Valheim er et av de aller beste survivalspillene de siste årene, og fortjener også å nevnes.

Så derfor nevner jeg mange gode spill her, siden de alle mest sannsynlig fortjener å være på, om ikke denne, så i hvert fall en eller annen liste når vi snakker om de beste spillene og de beste spillopplevelsene i 2021.

Det var alt for denne gang. Godt nytt år!

Spillåret 2021

Les også

Siste fra forsiden