ANMELDELSE: Mafia 2
Anmeldelse

Mafia 2

Denne artikkelen ble opprinnelig publisert på nettstedet Spillverket, og er ikke skrevet av redaksjonen i Gamer.no. Spillverket ble slått sammen med Gamer.no den 12. januar 2011, og vi har lagt ut artikkelarkivet som en tjeneste for gamle og nye lesere. Les mer

De fleste som spilte en del PC-spill i 2002 har vært borti Mafia: The City of Lost Heaven, et spill som mange, undertegnede inkludert, holder som en av sine største favoritter den dag i dag. Den gang fikk vi en riktig stemningsfull og autentisk gangsteropplevelse, med mye skyting og bilkjøring i en åpen storby, og en imponerende historiefortelling for sin tid.

Mafia 2 tar ikke overraskende sikte på å levere akkurat det samme. Av den grunn har det også vært gigantiske forventninger knyttet til spillet.

Gangster-læregutt

Absolutt fabelaktig stemning i snøkledd Empire Bay.
Absolutt fabelaktig stemning i snøkledd Empire Bay.

Vito Scaletta er en ung amerikaner med siciliansk opphav som etter et opphold som soldat under andre verdenskrigs Europa kommer tilbake til sitt hjemland. Der venter barndomsvennen Joe som allerede er godt i gang med sin kriminelle karriere. Vito vil ikke bli som sin alkoholiserte, fattige far, men heller bli rik på andres bekostning, og dermed begynner de to kameratene å jobbe seg oppover i Mafia-hierarkiet.

Herr Scaletta er hakket mer avbalansert enn sin stormannsgale kompis, og når han til å begynne med gjør det han gjør for å hjelpe en familie i gjeld går det an å forstå ham.

Den filmatiske presentasjonen av historien er det ingenting å si på, og stemmeskuespillet, med de rette italiensk-amerikanske aksentene, er på plass. Litt mer arbeid på leppebevegelsene hadde definitivt vært å foretrekke, men animasjonsarbeidet forøvrig holder et bra nivå. Den store overvekten av mellomsekvensene spilles også av i selve spillmotoren.

Skjermbildene er nok tatt fra PC-versjonen, som ser noen hakk bedre ut enn sine konsollbrødre.
Skjermbildene er nok tatt fra PC-versjonen, som ser noen hakk bedre ut enn sine konsollbrødre.

Tiltalende ytre, tvilsomt indre

Med et såpass bra grunnlag for historiefortelling er det derimot synd å konstatere at fortellingen mangler ambisjoner, og sjeldent strekker seg lenger enn å skildre en stereotypisk gjeng med gangstere.

Et mislykket brekk her, en forræder blant mafiosoene der, og en hel masse skyting innimellom er kokt sammen til å bli en gangsterfortelling uten en rød tråd. Hva som gjør at rollefigurene vil drepe og rane over en lav sko er et tema som går over hodet på Mafia 2. Hovedpersonen blir ikke stort dypere enn han er i starten.

Manusforfatteren har riktig nok forsøkt å tilskrive Vito noen betraktninger om forholdet til sin far og sitt valg av levebrød, men det er gjort på såpass mangelfullt vis at man kan mistenke vår kjære hovedperson for å ha vanskelig for å konstentrere seg om en og samme tanke lenge av gangen.

Det som burde vært et klimaks i skildringen av forholdet til faren blir knapt nok en fotnote, og det er dessverre et ganske godt bilde på fortellingen forøvrig. Et eneste unntak tok meg tilbake til forløperens storhet for en stakket stund, og ga meg frysninger nedover ryggen, men det var så alt for lite, og så alt for sent.

Store barn, store leketøy.
Store barn, store leketøy.

Når alt det er sagt er det ingenting i veien for at Mafia 2 kunne blitt storslått selv uten noe overbevisende plott. Mang et sandkassespill har hatt suksess uten mer enn et fnugg av fortelling.

En bra sandkasse?

Utviklerne skal ha en god del honnør for arkitekturen og omgivelsene. Rent visuelt sett er spillet kanskje ikke spesielt avansert, men det meste er designet med kjærlighet til 50-tallet og dens klær, biler, inventar og arkitektur. En lang rekke klassiske, tidsrikte låter bidrar også godt med stemning der den ljomer ut av radioer i biler og forretninger.

Interaksjonsmessig er derimot ikke byen som sådan så spennende som den kanskje burde ha vært. Man burde ikke la seg lure av at spillet er satt i en stor, åpen og velmalt by. Friheten og lekenheten en del andre spill kan skilte med er nemlig ganske fraværende.

Riktig nok kan man bevege seg fritt rundt, stjele biler og rømme fra politiet. Men utover dette kan aktivitetene oppsummeres temmelig kjapt: handle klær og våpen og pusse opp biler, samt rane de samme rundt 20 butikkinnehaverne du handler fra. Det finnes knapt nok et eneste sideoppdrag i hele byen. Stort sett blir den dermed bare et bakteppe for den fullstendig lineære hovedhistorien, eller en sandkasse helt uten leketøy, om du vil.

Solid på alle måter

Å bevege seg gjennom byen er en nytelse.
Å bevege seg gjennom byen er en nytelse.

Til syvende og sist er det skyting og bilkjøring som må stå for moroen. Sistnevnte er alltid morsomt, selv om det kan bli i overkant mange transportetapper. Med en bilfysikk som kan skape interessante situasjoner blir biljaktene temmelig spennende, selv om det er fullstendig sammenlignbart med de fleste spill i samme sjanger.

Hva skal man så si om skytingen? Den er teknisk godt gjennomført med sikting som føles riktig, og tradisjonelle våpen med ulik karakteristikk. Hovedpersonen tåler ikke mange kulene av gangen, men til gjengjeld har man et velfungerende dekningssystem som man blir helt nødt til å bruke flittig for å overleve. Dette er action som fungerer, men samtidig akk så ordinært.

Litt mer spektakulære actionsekvenser kunne definitivt gjort seg. En del av skuddvekslingene utspiller seg i barer eller lignende hvor inventaret flyger veggimellom, men totalt sett finnes det definitivt skytespillkonger som har gjort det flere hakk mer intenst tidligere.

Konklusjon

I det man ser det streite navnet "Mafia 2", uten så mye som en undertittel, burde det kanskje ringe noen bjeller om at utviklerne ikke har tenkt å finne på så mange sprell med spillet. Jeg skal dog innrømme at jeg forventet mer enn jeg fikk.

Mafia 2 er på mange måter et godt spillprodukt. Det er et tredjepersons skytespill på høyde med mange andre, i en flott og stemningsrik by og med en velpresentert, om enn ikke spesielt velskreven historie. Men det er med en viss mengde tristhet jeg må konstatere at en av mine favorittserier (om to spill kvalifiserer til å bli kalt serie) synker til å bli bare et godt produkt.

Spillet kan godt karakteriseres som solid, men har ikke noe av det som skaper de virkelig engasjerende spillene. For å dra den uunngåelige sammenligningen blekner Mafia 2 i sammenligning med for eksempel Grand Theft Auto 4, enten man mener det var høyere makters gave til spillerne eller ikke.

Mafia 2 er allerede å finne i norske butikker, og finnes til Xbox 360 (testet), Playstation 3 og Windows-PCer.

Kommentarer (33)

Forsiden akkurat nå

Til toppen