Det er lite som slår følelsen av å knekke en perfekt gåte, og dette er kanskje en av grunnene til at spill som The Witness, Portal 2 og The Room står igjen som noen av de spillopplevelsene jeg husker aller, aller best. Det ferske gåtespillet Viewfinder er veldig nær ved å bli med i dette celebre selskapet – det er i hvert fall kreativt nok, og utviklerne gjør enormt mye ut av det relativt enkle premisset.
Å gå inn i et maleri
Viewfinder er et ensrettet gåtespill hvor man bruker fotografier for å løse de utfordringene spillet kaster etter deg. Hovedpremisset for gåtene er at man kan holde opp bilder av fysiske objekter og så plassere disse objektene i verdenen rundt deg.
Dette lar deg for eksempel bruke et bilde av en bro for å plassere den samme broen over en avgrunn et annet sted i nivået, men lar deg også replikere batterier, trapper og hele deler av hver bane. Slik kan man snike seg forbi veisperringer, flytte maskiner dit man trenger dem og lage enkle løkker hvor man kombinerer flere bilder for å nå uante steder.
Det er et svært enkelt utgangspunkt, men utviklerne utvider kontinuerlig verktøykassen man har til rådighet: Det tar for eksempel ikke lang tid før man plukker opp et polaroidkamera slik at man selv kan kontrollere hvilke objekter man har i hånden og kan plassere i verdenen, mens man senere får leke seg med både malerier, lyd og perspektiv.
Felles for alt spillet byr på er en enorm oppfinnsomhet og evner som det er gøy å leke seg med. De store åpenbaringene sitter løst gjennom hele spillet; aha-opplevelser dukker opp over en lav sko; og Viewfinder finner stadig nye måter å få deg til å tenke utenfor boksen.
Noen av ideene i spillet er riktignok svært luftige og forlanger en del eksperimentering, men spillet løser dette på en god måte ved at man når som helst kan spole tiden tilbake ved å holde inne en knapp.
Bruk hodet
Viewfinder er delt opp i avgrensede nivåer hvor målet alltid er å finne og bruke en skjult, deaktivert eller på andre måter utilgjengelig teleporteringsmaskin. Veien dit er ikke alltid like enkel, og de fleste av spillets brett krever at man bruker store mengder list og kløkt.
Noen målområder er svært godt skjult og insisterer på at man utforsker omgivelsene nøye, mens man andre ganger ser teleporteringsmaskinen med en gang.
Utfordringen blir da å finne ut nøyaktig hvordan man krysser den spesifikke avgrunnen, kommer seg forbi de svært håndfaste jernstengene eller forflytter seg selv over lange avstander på kort tid.
Spillet er utfordrende fra start til slutt, men brorparten av gåtene er utformet på en sånn måte at det er vanskelig å sette seg fast. Spillet har et hint-system som gir seg til kjenne med ujevne mellomrom, men det aller mest her kan man altså løse helt fint på egenhånd hvis man bruker de små grå.
En halvhjertet historie
Med på å gjøre spillet mer oversiktlig er den enkle stilen, hvor man sjelden får servert for store områder av gangen. Verdenen er utopisk i sin fremstilling, og det minimalistiske utseendet sørger for at man aldri bruker unødvendig tid på ting som ikke har med gåtene å gjøre.
Et nevneverdig unntak her er riktignok spillets historie, som dessverre ikke er all verden å skryte av. Handlingen fortelles for det meste gjennom lydopptak og uregelmessige samtaler med en snakkende katt, men er for det meste ganske lite minneverdig. Halvhjertet stemmeskuespill fra et par av figurene hjelper heller ikke, selv om slutten på visa er akkurat passe melankolsk for min smak.
Heldigvis er ikke historien noe man trenger å interagere med, men det er likevel litt forstyrrende i perioder.
Mye vil ha mer
Viewfinder er ikke nevneverdig langt – selv brukte jeg omtrent fem timer fra start til slutt – og en grunn til dette er det faktum at utviklerne sjelden lar deg holde på med én ting for lenge av gangen. I stedet får man bare en brøkdel av spillets lengde med hvert av spillets finurlige tankesett, før man ubarmhjertig kastes videre til neste ting.
Alt i alt skulle jeg helst ønske at det var enda mer å gjøre her – noen av de mest spennende mekanikkene er de som får minst scenetid, og med unntak av et par valgfrie utfordringer er det ingen muligheter for å utforske og eksperimentere utenfor spillets kampanje.
Dette er likevel med på å sikre at kvaliteten på gåtene som faktisk er her er av ypperste merke. Når man først tror man har forstått seg på én funksjon, bygger utviklerne videre på dette konseptet til det når en naturlig, om enn litt prematur konklusjon.
Konklusjon
De færreste spill tåler å bli nevnt i samme åndedrag som The Witness, The Room og Portal 2 – noen av tidenes beste gåtespill – men Viewfinder er periodevis både engasjerende og imponerende nok til å holde godt tritt med sine konkurrenter.
Spillet er enormt kreativt i nær sagt alle ledd, og en rekke unike mekanikker sikrer at hver nye åpenbaring er like skjellsettende som den forrige. På denne måten går det slag i slag de drøyt fem timene eventyret varer, og kvaliteten på omgivelser og gåter er gjennomgående høy.
Alt i alt føles Viewfinder dessverre litt kort, og jeg savner enda flere muligheter til å utforske og eksperimentere med de fenomenale evnene man besitter. Historien som forsøksvis fortelles innimellom gåtene er heller ikke veldig mye å rope hurra for, og dette gjør at helhetsinntrykket taper seg noe etter hvert som man spiller.
På sitt beste har spillet likevel noen av de mest kreative og givende gåtene jeg har sett i et spill på lang, lang tid. Når det mest negative jeg egentlig kan si om Viewfinder er at jeg skulle ønske det var mer av det, vet du at utviklerne er inne på noe virkelig spesielt.
Viewfinder slippes på Windows og PlayStation 5 (testet) 18. juli.
