I The Abbey tar vi turen tilbake til Spania, i den mørke middelalderen. Du trer inn i sandalene til Leonardo de Toledo, en munk som har blitt viden kjent for sitt intellekt. Idet spillet starter er du på vei til klosteret Nuestra Señora de la Natividad, sammen med din unge elev, Bruno. Men allerede før du kommer frem aner du at ting ikke er helt som de skal. På den smale stien til klosteret blir du nesten drept av en fallende steinblokk, og det er tydelig at den ikke falt av seg selv.
Vel fremme forstår du hvorfor du ble tilkalt. Broder Anselmo, en av klosterets munker, har blitt drept under mystiske omstendigheter, og man er ikke helt sikre på om det var en ulykke eller et mord. Flere av munkene er dessuten sikre på at djevelen har tatt bolig i klosteret deres, og abbeden ønsker at du skal avkrefte dette en gang for alle. Jobben blir imidlertid ikke lett, for Anselmos død er bare den første i en grotesk rekke drap.
Rosens navn?
The Abbey er tydelig inspirert av Umberto Ecos klassiske roman Rosens navn (og den italienske forfatteren nevnes også i «takk til»-delen av spillets liste over medvirkende, så dette er ikke noe utviklerne i Alcachofa Soft forsøker å skjule). De mange likhetstrekkene med Rosens navn virker nesten litt skurrende noen ganger, men de kan tilgis. Hvor ofte får vi tross alt løse et guffent mordmysterium i et middelalderkloster? Hadde spillverdenen flommet over av lignende spill, så hadde situasjonen vært annerledes, men slik det er nå er nesten The Abbey verd å spille på grunn av den unike settingen alene.
Selve historien kan naturligvis ikke måle seg med romanen den henter inspirasjon fra, og den sliter også med å engasjere takket være en rimelig langsom start. Heldigvis kommer den seg etter hvert, og etter de første timene blir den faktisk svært spennende. Selv om den ikke holder roman-nivå, er den langt fra dårlig sammenlignet med hva vi vanligvis får servert i spill. Et lite problem er imidlertid Leonardo de Toledo selv – han er tydeligvis en slags middelalderens Sherlock Holmes, og det er hele tiden tydelig at han vet mer enn han sier om det som skjer. Han kunne gjerne delt litt mer informasjon med spilleren underveis.
Rent gameplaymessig, er The Abbey et standard pek-og-klikk-eventyr. Du må utforske klosteret, plukke med deg ting du finner nødvendig (Leonardo har selvsagt alltid en god unnskyldning på lager, slik at man ikke skal få inntrykk av at han stjeler det han stjeler) og bruke disse for å komme videre. Oppgavene du må løse involverer stort sett å finne noe, og så anvende det på riktig sted (evt. i kombinasjon med noe annet), men spillet har også noen logiske nøtter og enkle maskinerier som må jobbes med.
Forglemmelig gåtedesign
Gåtene holder jevnt over et greit nivå, men det er ikke alltid klart hva du må gjøre for å komme videre, eller hvorfor du må gjøre det spillet tydeligvis ønsker at du skal foreta deg. Igjen kunne Leonardo godt vært flinkere til å kommentere tankene han gjør seg, og forklare hva han faktisk prøver å oppnå. Han fører heldigvis en logg som du kan ta en titt på for å få en pekepinn i riktig retning, men det er ikke alltid det er så mye hjelp i denne.
I tillegg har spillet selvsagt det vanlige problemet i eventyrsjangeren, nemlig at du ofte må gå gjennom usannsynlig kompliserte prosesser for å oppnå enkle mål. Det blir litt dumt til tider, for eksempel når du må gjennom en lang operasjon for å bryte opp ei dør (og deretter, et skap), når du hele tiden bærer på et velfungerende kubein – som av en eller annen uforståelig grunn ikke kan brukes. Denne typen arkaisk gåtedesign er, sammen med en ofte manglende forklaring på hva det er du skal oppnå, spillets største problem, i alle fall i mine øyne.
Samtidig er ingen av gåtene eller oppgavene i spillet spesielt minneverdige. Jeg satte meg ofte fast i lengre perioder fordi jeg hadde misset små detaljer, og jeg følte meg aldri veldig smart etter å ha funnet løsningen på selv noen av de vanskeligste oppgavene i spillet. Det er generelt en god del fyllmasse-materiale her, og det er tydelig at fokuset er på historien.
Spennende dialoger
Du vil også bruke mye tid på å snakke med de andre munkene i klosteret, og hver av dem har sin egen klart definerte personlighet som du lærer å kjenne etter hvert som du spiller. Noen er definitivt hyggeligere enn andre, men de fleste er troverdige og interessante. Dessuten er dialogene overraskende velskrevne (eller snarere, vel oversatte – eventyrsjangeren har hatt noen grusomme eksempler på dårlig oversatte dialoger i løpet av de senere årene, men The Abbey gjør jevnt over en god jobb her).
Et problem er at noen av skuespillerne gjør en langt dårligere jobb enn andre – og spesielt Bruno vil gå deg på nervene etter en stund. Dessuten har spillet av og til en merkelig tendens til å levere feil linjer – det vil si at du plutselig hører noe som ikke passer inn i den aktuelle dialogen, og som ikke rimer med underteksten. Dette er en relativt uproblematisk slurvefeil fra utviklernes side, og det betyr ikke så mye i helheten, men det er litt merkelig at man ikke har oppdaget det før lansering. Musikken holder heldigvis et veldig høyt nivå gjennom hele spillet, og fungerer dermed godt til å skape stemning i det dystre klosteret. Det samme kan vi ikke si om de begrensede lydeffektene.
Visuelt sett holder The Abbey et noe variabelt nivå. Figurene er laget i typisk europeisk tegnefilmstil, og med unntak av enkelte uheldige animasjoner fungerer de fint. Omgivelsene er som oftest håndtegnede, og noen er fantastiske, mens andre nesten føles som noe en kunne tegnet selv. Helhetsinntrykket er imidlertid godt, selv om jeg kanskje vil stille et lite spørsmålstegn med hvorfor figurene i spillet har fått en såpass barnslig stil, mens selve spillet inneholder alt fra sataniske ritualer til blodige lik. Okay, det er ikke et reelt problem for meg, men jeg kan godt se for meg at folk kan la seg lure av skjermbildene til å kjøpe spillet til barn.
Konklusjon
The Abbey klarer aldri helt å innfri potensialet til den spennende og unike settingen, men takket være en god historie leverer det et underholdende eventyr som det er lett å la seg rive med av. Handlingen henter kanskje litt vel mye inspirasjon fra Rosens navn, men spillet klarer likevel å stå på egne bein. Jeg skulle gjerne sett litt mer interessante gåter (og litt mer realisme og logikk i selve gåteløsningen), men alt i alt er The Abbey et hyggelig eventyr som tilhengere av sjangeren utvilsomt vil sette pris på.
Merk: Spillet er ikke tilgjengelig i norske butikker, men kan kjøpes fra distribusjonsportalen Gamersgate (eller importeres fra andre deler av verden).
