Oppdatering: Vi har nå sett alle åtte episoder av andre sesong; vi har oppdatert anmeldelsen og satt en endelig karakter.
TV-serien om Fallout slo ned som et lettbeint lynnedslag da den første sesongen ble sluppet for snaut to år siden.
Det var ikke gitt at det skulle bli engasjerende TV-titting av de utsvevende eventyrene i ødemarken, men god regi fra blant annet skaperne av Westworld sikret at vi fikk både sjarmerende figurer, absurde utskeielser og en historie det var mulig å la seg gripe av.
Andresesongen er ikke øyeblikkelig engasjerende på samme måte, men etter litt ventetid svinger det veldig av også denne voldsorgien.
Utakk i ødemarken
Det TV-serien Fallout har til felles med opphavsmaterialet er først og fremst universet. Også her får vi utforske et postapokalyptisk USA, hvor dumdristige overlevende, uhumske monstre og mektige syndikater alle kjemper med nebb og klør for å være kongen på den symbolske skraphaugen.
Der store deler av forrige sesong gikk ut på å la oss bli gradvis kjent med dette mannevonde universet gjennom den blåøyde Lucy (Ella Purnell), har oppfølgersesongen en langt mer utakknemlig jobb.
Mange av fraksjonene er allerede etablert, den kvasimagiske fremtidsteknologien har allerede forbløffet oss flere ganger tidligere, og hverken kaos eller voldsmengde kan umulig måle seg med det man fikk servert sist.
Dette hindrer likevel ikke sesongen fra å prøve, og mindre enn et kvarter ut i den første episoden får vi servert en skuddveksling som bare Fallout kan. Det er fargerikt og eksplosivt på en helt særegen måte, med enestående bruk av gammelmodig musikk og tidsriktige kostymer.
Gladvolden lenge leve: Lemmer og innvoller flyr overdrevent veggimellom; i løpet av den første episoden blir vi vitne til intet mindre enn tre hodeskaller som blåses i fillebiter; og tonnevis av blod, gørr og bombastiske skytevåpen gjør også denne sesongen til en eksplosiv affære.
Sideoppdrag og tilbakeblikk
Mye av volden føles likevel enda litt mer tilgjort denne gangen – kaos for kaosets skyld – og jeg skulle helst sett at figurene i stedet hadde et tydeligere mål for reisen sin. Dette gjelder spesielt i en første halvdel hvor store deler av handlingen bærer preg av figurer som ikke har veldig mye annet vettug å gjøre.
Vi følger fortsatt Lucy og hennes delvis avdøde reisefølge, spilt av den alltid like karismatiske Walton Goggins. Dynamikken mellom de ufrivillige partnerne fungerer fortsatt svært godt, men særlig i de tre første episodene føles det som om begge to trår vannet i påvente av at det skal skje ting andre steder i verdenen.
Også denne gangen skal de forsøke å spore opp Lucys bortkomne far, men tilsynelatende ikke før de reiser land og strand rundt for å utføre enkle sideoppdrag. Her støter de på flere av ødemarkens merkelige karakterer, og selv om det for all del er underholdende, går det også veldig, veldig langsomt.
Det blir ikke bedre av at deler av skjermtiden vies til å følge med på de andre delene av Lucys univers, uten at jeg foreløpig kan se en eneste god grunn til at vi skal fortsette å bry oss om de mange utskeielsene som foregår i Vault 31, 32 og 33.
Da er Aaron Motens tolkning av Maximus langt mer spiselig denne gangen, og etter hvert blir det svært spennende å følge det som i utgangspunktet er et nokså stivt politisk spill i kulissene til Brotherhood of Steel.
Finner brått fotfeste
Sett over ett bruker sesongen likevel uforholdsmessig lang tid på å komme ordentlig i gang – ikke før i fjerde episode føles det som om handlingen virkelig begynner å ta form.
Da er det til gjengjeld svært mye som skjer, og sesongen tar seg raskt opp i både tempo og kvalitet.
Etter å ha famlet rundt på måfå føles det brått som om figurene tar tydelige veivalg; tilsiktede og utilsiktede planer settes ut i live; og det er som om det faktisk er ting som står på spill igjen. Dette gir også actionsekvensene langt mer tyngde, og flere av sesongens beste sekvenser kommer da som perler på en snor.
Dessverre holder ikke kvaliteten stand helt i mål, og særlig siste episode blir hakket for vag for min del.
Her blir flere av fortellingene og sideoppdragene hengende litt i løse luften, og ikke engang hovedplottet får en spesielt tilfredsstillende konklusjon. I hvert fall ikke enn så lenge.
Konklusjon
Den andre sesongen av Fallout bruker skuffende lang tid på å komme ordentlig i gang, og til tider føles de tre første episodene som et eneste langt sideoppdrag.
Det er ikke nødvendigvis det at det ikke er underholdende, men brorparten av det som foregår i denne delen føles både utstrakt i tid og har egentlig svært liten verdi for resten av sesongen.
Når eventyret først setter fart, er det likevel vel verdt ventetiden, og serieskaperne leverer brått underholdning helt på høyde med det vi fikk servert i forrige sesong. Figurene blir med ett langt mer levende, humoren mer treffsikker og til og med actionsekvensene føles mer tilfredsstillende.
Ikke minst våkner mystikken til live igjen, og sesongens siste halvdel klarer både å svare på og stille en rekke interessante spørsmål om det videre Fallout-universet. Dessverre treffer ikke forfatterne klokkerent her heller, og som et resultatet føles avslutningen mer som et litt halvhjertet hvileskjær enn en reell avslutning.
Alt i alt liker jeg fortsatt Fallout-serien svært godt, mye takket være karismatiske skuespillere og fiffige postapokalyptiske påfunn. Samtidig viser disse åtte episodene at det er stort forbedringspotensiale fram mot sesong tre.
Fallout kan strømmes på Amazon Prime.
