(Bilde: André Nordstrand/Gamer.no)

Du aner ikke hva motstanderen pønsker på i dette engasjerende brettspillet

BattleLore handler om taktikk, overraskelse og en god dose flaks.

«Det er godt at krig er så forferdelig, ellers ville vi blitt altfor glad i det» – berømt sitat fra Robert E. Lee under den amerikanske borgerkrigen.

Jeg forstår ham godt, selv om jeg ikke har opplevd krig, noe jeg er veldig glad for. Er det noe historien viser oss er det at mennesker er flinke til å føre krig og da er det ikke rart at det finnes så mange spill om nettopp dette temaet. Jeg kan ikke annet enn å la meg fascinere av krig, selv om jeg samtidig avskyr realiteten ved det.

Videoanmeldelse av BattleLore.

Hvis slagfeltet derimot foregår i et fantasy-univers med drager og troll, har jeg ingen problemer med å distansere meg selv fra realiteten.

BattleLore er et spill hvor to nasjoner kjemper mot hverandre i mindre, men svært spennende trefninger. Her finner du de brutale demondyrkende skapningene Uthuk som kjemper mot de mer menneskelignende Daqan. Uthuk kan minne mer om den tradisjonelle orken, hvis blodtørst overgår fornuft. Du vil fort skjønne at en fredsavtale mellom disse nasjonene er en umulighet.

Spillebrettet i seg selv er stort, faktisk litt kjedelig og inndelt i mindre ruter. Brettet vil imidlertid fort forvandle seg til et flott landskap med enda flottere plastikkfigurer som representerer hæren din.

Selve oppbyggingen av brettet er en del av spillet. Du velger både hvordan din banehalvdel skal se ut i form av terreng og i hvor figurene dine skal settes ut. Hvilke figurer du plukker og hvor du setter dem ut er viktig for strategien. Allerede fra starten får du en god følelse av valgmulighetene i spillet og det er ikke vanskelig å sette seg inn i selv om du er helt fersk.

Fienden skjules i startfasen

Du får imidlertid ikke lov til å se hvilke figurer din motstander velger før begge sider er klare. Så hvordan fungerer det? Det som har vært vanlig i denne type spill er å sette opp en fysisk skillevegg mellom spillerne hvor figurene settes ut i det skjulte, eller at det planlegges i hvert sitt rom. Et alternativ har vært å frata deg alle valg ved å bestemme alt av oppsett for deg ut fra en mal.

BattleLore simulerer istedet en slags «Fog of War». Alle figurene gjenspeiles på små kort, hvor alle kort har identisk bakside. I starten av spillet legger dere samtidig ut kortene på brettet med bildesiden ned slik at alle kortene ser like ut. I tillegg legger du inn falske, blanke kort med samme bakside som de ekte kortene for å maskere intensjonene dine. Dette fungerer utmerket.

Dra i den sorte streken for å se hvordan brettet ser ut før og etter avsløringen og utplasseringen av figurene.

Om du kjenner din motstander og har spilt mot vedkommende før, kommer du fort inn i en «jeg vet at du vet»-tankegang i hodet for begge parter under oppsettet. Spillet får et ekstra lag med spill oppå seg og blir bare bedre for hver gang du spiller mot den samme motstanderen.
Det føles ekstra deilig å knuse fienden neste gang, og minnene over forskjellige situasjoner som oppstår på brettet vil bli mange og vare lenge.

Det er ofte et godt tegn hvis spill får deg til å tenke «hadde jeg bare ...». Det betyr at valgene dine har hatt en mening, at du sitter igjen med en mestringsfølelse. BattleLore er absolutt et slikt spill. Selv om terninger bestemmer mye av utfallet, er det de faktisk valgene du gjør som føles viktige.

Vet aldri hva motstanderen finner på

Spillet skal simulere mindre trefninger under krig og kommer med et kommandosystem som fungerer veldig godt for dette. I dette universet finner du ikke walkie-talkie eller telefoner. Feilkommunikasjon og mangelfull informasjon er uunngåelig i kampens kaos, og plutselig mister du kontakt med troppene på den høyre rekken. Er det budbringeren som er borte eller har noe annet skjedd? Med andre kommandokort på hånd enn det du ønsker må du hele tiden tilpasse strategien deretter. Du kan gjerne sette inn et sterkt angrep på høyre rekke flere ganger på rad, men plutselig har du ikke flere kort som kan påvirke den rekken og du sitter med trollmannskjegget i fugleburet. Man gru-gleder seg til å spille et kort, for du vet aldri hva motstanderen kommer til å finne på.

Hvis du ser frykt hos soldatene har du helt rett. Du vil ikke møte dette monsteret på nært hold.
Hvis du ser frykt hos soldatene har du helt rett. Du vil ikke møte dette monsteret på nært hold. Bilde: André Nordstrand/Gamer.no

I spillesken finner du mange flotte, umalte miniatyrer som representerer styrkene dine på slagmarken, mange flere enn du faktisk trenger for hvert spill. Miniatyrene er av ypperlig kvalitet og jeg har derfor valgt å male alle mine. Jeg koser meg godt med tilgangen til valg av enheter og fryder meg over at jeg faktisk sliter med å velge ut hvilke av dem jeg skal ta med meg i kampen, enten det er en ukjent eller en god venn.


Vanligvis pleier jeg å rakke ned på Fantasy Flight Games fordi de sjeldent gir deg nok av ting du trenger, men akkurat antall figurer har de truffet godt med. Når det er sagt: Spillet har ikke «nok» terninger. Du får fire terninger, men veldig ofte vil du trenge fem eller seks. Dette er en bagatell, det er ingen krise å trille om på terningene, men jeg syns det er smålig å ikke inkludere nok. Spesielt når du kan kjøpe en terningpakke fra dem som gir deg ytterligere seks terninger. Det blir litt som en utvidelse som allerede burde vært med i spillet.

Hver enhetstype har sine egne statistikker for flytting, angrep, helse og ikke minst spesielle egenskaper. Det er ikke som i Risk, at en kanon for eksempel tilsvarer ti menn og en hest tilsvarer fem, men ellers helt identiske i egenskaper. Nei, her er alle typene unike. Det er utrolig gøy å eksperimentere med egenskapene og se hvordan du kan utnytte dem best, enten det er dine egne eller motstanderens enheter.

Hver nasjon har likevel de samme kategoriene av enheter som infanteri, kavaleri og eliter, men der slutter likheten. Daqans infanteri kan for eksempel angripe, men også forfølge og angripe nok en gang om det blir tilfelle. Uthuks infanteri har ikke den egenskapen, men hvis de har mistet helse, blir de sterkere og mer brutale. De ofrer gjerne seg selv for å skade fienden. Med slike forskjeller betyr det at du må spille helt forskjellig avhengig av hvilken nasjon du velger og hvilke type enheter som er i spill. Asymmetriske egenskaper mellom spillerne er kanskje noe av det jeg liker aller best i de fleste spill og BattleLore gjør en utmerket jobb i balansen mellom de forskjellige sorter av slåsskjemper som finnes her.

Rett før stormen er det stille. Nasjonene har oppdaget hverandre på slagmarken, kampen kan begynne.
Rett før stormen er det stille. Nasjonene har oppdaget hverandre på slagmarken, kampen kan begynne. Bilde: André Nordstrand/Gamer.no

Engasjerende

Veldig mye av spillet dreier seg om angrep og motangrep og det er da terningene kommer inn i bildet. Spesialterninger i spill? Ja, takk! Terningene er flotte og kommer i en sterk lilla farge, med mange unike symboler på sidene. Utfallet for hver terning kan være så mangt, avhengig av hvem du angriper med og hvordan. Hvis du klarer å gjøre skade, fjernes en figur fra den skadede enheten. I starten er det vanligvis tre figurer per enhet, du kan da tenke deg hvor fort en enhet kan bli fullstendig eliminert hvis et angrep består av tre eller flere terninger.

Å miste enheter er dessverre helt uunngåelig. Når noen skader en av mine enheter, kikker jeg rundt på brettet, ser på kortene jeg har på hånden og ser etter en utvei, men jeg vet at det er helt forgjeves. Jeg blir oppriktig engasjert i dette spillet og å se på at en av dine figurer forlater brettet er nesten smertefullt. Alt du kan gjøre er å observere og holde tilbake en tåre når de dyrebare figurene forsvinner for deg.

Du vil selvsagt unngå smerte, derfor er hvert valg du gjør veldig viktig. Hvis du prioriterer én ting, betyr det at du må nedprioriterer noe annet. Ofte står valget mellom pest eller kolera, et valg jeg godt kan like i spill, det forsterker følelsen av meningsfulle avgjørelser. Kanskje tar du frem dine spesielle terningkastetriks eller ber til dine spilleguder før et angrep. «Kom igjen, få to sverd nå!» utbryter du før terningene stopper opp.

Kanskje vet du nå om dette er et spill for deg eller ikke. To svært ulike nasjoner som kjemper mot hverandre, et taktisk element med flotte og varierte figurer og terninger som bestemmer utfallet i en kamp. Det er mange elementer med tilfeldigheter å finne, ikke bare i terningene. Du vet ikke hvilke kommandokort du får, du vet ikke utfallet av et angrep og du må planlegge for tap når du selv angriper. Oddsen for å treffe noe i det hele tatt er i de fleste tilfeller mot deg, det eneste du kan gjøre for å øke treffsjansen er er ved å bruke Lore – derav navnet BattleLore.

Lore er enkelt sagt magi. Underveis i kampen kan du skaffe deg magiske krefter – mana, om du vil – og flere Lore-kort. Kortene er tilpasset din nasjons enheter og kan spilles til enhver tid. Et av de dyreste kortene for Uthuk lar deg innhente det spilte kommandokortet til motstanderen og erstatte det med ditt eget kommandokort, som aldeles ikke vil passe inn med planene hans. Ja, selv når det ikke er din tur kan du spille kort, noe som er helt fantastisk å kunne gjøre. Andre kort lar deg få ekstra styrke i angrep eller forsvar forsvar, flytte rundt på ting og gjøre livet vanskelig for motparten og selvsagt mye bedre for deg selv. Lore er genialt å ha og gir spillet en god dynamikk også mellom turene.

Steinkjemper møter glupse ulvemonstre.
Steinkjemper møter glupse ulvemonstre. Bilde: André Nordstrand/Gamer.no

 

Sjokkerende comeback

Det er spesielt én hendelse jeg kommer til å huske ekstra godt. På min høyreside var det poeng å hente og min motstander hadde en liten ulempe mot meg i form av enheter. På sin tur spiller han et kommandokort som flytter noen på venstre side og plutselig, ut fra intet, kommer et Lore-kort som lar ham aktivere en hvilken som helst Stone Golem og gi den ekstra mye styrke, et av hans sterkeste Lore-kort. Han sier så at han skal angripe mine sårbare Flesh Rippers. Det er da jeg sier «App, app, app, vent litt!» og slenger frem et av mine egne og dyre Lore-kort. Dette kortet sier at hver gang han treffer meg, gjør han i stedet skade på seg selv. 

Han ble målløs. Fortvilelsen hans var til å ta og føle på. Hva hadde jeg gjort? Han hadde ingen valg og måtte bare trille terningene. Ja, han mistet alt. Dette var et nådestøt han hadde ventet lenge på, mens jeg, jeg hadde forberedt meg på et slikt påfunn og tatt vare på kortet og spart magi til akkurat noe sånt skulle skje. Dette ga meg full kontroll på den siden av kartet resten av spillet. For en skadefryd!

Dette er et spill som belønner å spille mot samme motstander flere ganger, eller i det minste en motstander som kjenner spillet og er kjent med de forskjellige egenskapene som enhetene tilbyr. Som nybegynner er det veldig lett å glemme å bruke egenskapene til de forskjellige enhetene, noe som er til stor fordel for den som kan det. Hvis jeg vet at de glemmer egenskapene, føles det veldig feil å ikke påminne dem om ting som kan skje som de ikke er klar over.

Grunnpakken er et solid spill som gir timesvis med underholdning. Selv om grunnpakken har alt du trenger for mange flotte kamper, gleder jeg meg til å se hva som kommer av nye pakker; det skal bli gøy å prøve ut de nye egenskapene mot hverandre og se hvordan ting henger sammen.

Spillet er kun for to deltakere. En runde varer mellom 60-90 minutter. Det finnes en digital variant av spillet som heter BattleLore: Command, med noen vesentlige forskjeller fra brettspillvarianten.


"Et solid krigsspill for to spillere som du lærer fort og kan ha mye gøy med."

BattleLore (Second Edition)   Les mer »

Kommentarer (8)

Forsiden akkurat nå

Til toppen