Anmeldelse

Cult of the Lamb

Å drive en religiøs sekt er jo kjempegøy

Cult of the Lamb blir bare bedre jo mer du spiller.

Devolver Digital

Sauer og lam er gjengående figurer i religion, og da spesielt kristendommen. I Bibelen er det Jesus som blir omtalt som «Guds lam» – et symbol på uskyld som blir ofret for å redde menneskeheten.

I Cult of the Lamb står lammet også sentralt, men sammenlignet med kristendommens Jesus er det ingen uskyld å spore her. Som leder for din egen religiøse sekt skal du nemlig tvinge disipler i arbeid, straffe de ikke-troende og myrde alt som går og står av guds skapninger.

Er du snill eller slem?
Andreas Klebo-Espe/Gamer.no

Resultatet er brutalt og tidvis hjerteskjærende. Likevel serverer Cult of the Lamb en herlig opplevelse, som bare blir bedre og bedre jo mer du spiller.

Djevelens lam

Du inntar verdenen som spillets titulære lam, og det siste av ditt slag. Landets religiøse ledere har slaktet alle de andre i håp om å sette en stopper for profetien om at den ondsinnede «One Who Waits» – en slags djevelfigur – skal vende tilbake.

Til å begynne med er det ikke godt å si hvem som er snill og hvem som er slem. Ettersom den ene siden ønsker å ta livet av deg ender du dog opp med å alliere deg med djevelen, og får i oppdrag å starte en sekt i hans navn.

Det fungerer som forventet: Spillere finner stakkarslige skapninger som kan overbevises om å slutte seg til «den sanne tro». Deretter er det tilbake til leieren, der de villig jobber og strever for å styrke fellesskapet.

Velkommen i gjengen!
Andreas Klebo-Espe/Gamer.no

Under overflaten er det imidlertid opptil flere ugler i mosen, og den mørke siden ved Cult of the Lamb er like deler uhyggelig som den er velutviklet og spennende å utforske.

Ut på tokt

Avhengig av hvordan du velger å spille er det riktignok borte fra leirplassen du vil tilbringe mest tid. Ved siden av å bygge opp sekten din skal du nemlig også eliminere de fire religiøse lederne som satte din nye gud bak lås og slå.

Jeg liker best de kjappe våpnene, men tyngre økser gjør også susen.
Andreas Klebo-Espe/Gamer.no

Her kommer spillets roguelike-elementer inn. Gang på gang må du kjempe deg gjennom tilfeldig genererte områder stappfulle av monstre, for å finne en fiende som er større og sterkere enn de andre. Dør du underveis, må du begynne prosessen på nytt, men hver utflukt tar sjelden mer enn ti minutter å fullføre — selv om du mislykkes får du alltid med deg noen av skattene du fant på veien.

Kampsystemet er standard kost for en som har spilt for eksempel Hades eller Dead Cells. Du utstyres med et tilfeldig våpen og en trylleformel, og benytter disse så godt du kan for å ta knekken på motstanderne. På veien finner du også samlekort, og disse gir deg ulike fordeler på den aktuelle utflukten.

Alt dette bidrar til å skape god variasjon i kampene. Jeg tenkte knapt over det at utfluktene i stor grad bare er mer av det du har gjort før, og kjente kun på frustrasjonen de gangene jeg døde og måtte begynne på nytt som følge av at jeg tabbet meg ut.

Ta den!
Andreas Klebo-Espe/Gamer.no

Det fungerer godt, og kampene er akkurat utfordrende nok til at man ikke bare kan sette på autopilot og surfe gjennom. Unnarulling er et must, og ellers er det bare å dælje løs i øst og vest. Jeg opplevde ofte at de tyngre og mer langsomme våpnene ikke var like effektive mot sjefsfiender, men trolig vil dette være opp til den enkelte å finne ut av.

Ingen hvile for de onde

Med toktet vel overstått er det tilbake til leieren med sekken full av skatter. Slik får man tak i nye disipler, samt ulike ressurser man trenger for å bygge opp sekten.

Det er selvfølgelig ikke bare-bare å drifte en leir full av sjarmerende, men hjernevaskede dyr. De skal ha mat og husly, og må stadig vekk blidgjøres så de ikke mister trua. Sistnevnte kan stort sett ordnes med en preken hver dag, men når ting først begynner å gå galt tar det ikke lang tid før alt er kaos.

Det er greit etter hvert som disiplene lærer å rydde opp etter seg selv.
Andreas Klebo-Espe/Gamer.no

Spesielt er dette et problem tidlig i spillet, da det er svært vanskelig å få fatt på ressursene man trenger. Ikke bare brukes disse til å bygge ut leirplassen, de går nemlig også med til den endeløse jobben med å holde alt vedlike.

Det blir en frustrerende kabal, der ethvert valg fører til en slags elendighet for noen. Du kan for eksempel bruke en haug med ved for å bygge et sagbruk, som i tur gir deg mer ved over tid. Problemet er bare at da har du ikke noe ved til å reparere senger, og de blir ødelagt nesten hver eneste dag.

Jeg skulle ønske det gikk litt raskere å sikre seg økonomisk trygghet, så man ikke hele tiden må velge og vrake mellom prosjektene. Faktisk var det bare i den siste timen – av de rundt 12 timene det tok å spille gjennom – at jeg nærmest kunne bygge som jeg ville.

Av jord er du kommet

Det er når sengene ligger ødelagt eller det går tomt for mat at religionen er god å ha. Etter hvert kan man nemlig låse opp ritualer eller lage lover og regler for hvordan disiplene oppfører seg i ulike situasjoner. Og det er her du velger hva slags leder du har lyst til å være.

For en som konsekvent allierer seg med de snille i alle spill, var jeg ganske bekymret for hva jeg ville bli nødt til å utsette mine kjære disipler for. Heldigvis finnes det nesten alltid en «hyggelig» måte å løse situasjonene på, selv om resultatene er de samme.

Ta for eksempel når en disippel blir sur og begynner å forkynne vranglære til de andre. Da kan man enten ofre ham ved alteret, på blodig og brutalt vis, eller så kan man sende ham opp til himmelen med gospelmusikk og smilende fjes.

Med litt sopp kan du hjernevaske disiplene så de ikke mister noe tro uansett hvor mye du mishandler dem.
Andreas Klebo-Espe/Gamer.no

Begge metodene løser problemet, samtidig som troen blir styrket for resten av flokken. Selvfølgelig er det hakket mer tilfredsstillende å utføre så mye smerte som mulig til en vantro, men det trenger vi ikke snakke så høyt om.

Bedre med tiden

Det er når du har kommet et stykke ut i Cult of the Lamb at spillet virkelig begynner å vise sine styrker. Ved å bygge opp troen til disiplene låser du opp nye bygninger, som for eksempel bidrar til å automatisere driften av leieren. Det er så greit å kunne få på plass en vaktmester, så man slipper å løpe rundt for å tørke opp bæsj og oppkast.

Andre bygninger lar deg justere på kampopplevelsen. Jeg liker spesielt godt steinsirkelen som lar deg tilkalle demoner for å hjelpe til neste gang du drar ut på tokt. Dette krever at du ofrer en disippel, men de kan man jo finne flere av.

Den stadig økende variasjonen i både kamper og ved leieren gjør at det alltid er spennende ting å pusle med i Cult of the Lamb. I stedet for å drive historien fremover er det gøy å ta seg god tid med ting som å plante og høste bær, holde prekener eller gifte seg med alle sektmedlemmene i tur og orden.

Det er bestandig forskjellige veier å gå, som gir utfluktene god variasjon.
Andreas Klebo-Espe/Gamer.no

Etter å ha bekjempet en religiøs leder i et skogsområde låser du også opp endeløse utflukter i det området. Dermed kan du kjempe og sanke ressurser så lenge du vil og så lenge du tror du klarer å holde deg i live, som er en artig utfordring i seg selv.

Jeg skulle bare ønske det ikke tok så lang tid før spillet åpner seg skikkelig opp. De første par timene er spesielt langdryge, men holder du det gående er det mye moro å finne her.

Konklusjon

Cult of the Lamb blander gårdsdrift fra Stardew Valley med roguelike-kampene i Hades, og det sitter som et skudd. Etter noen litt kjedelige åpningstimer begynner spillet virkelig å ta seg opp, og det blir stadig vanskeligere å legge det fra seg.

Kampsystemet fungerer godt, og det er gøy å tråkle seg gjennom de tilfeldig genererte fiendene på jakt etter nye skatter og disipler. God variasjon i både våpen og egenskaper bidrar også til at det aldri blir kjedelig å legge ut på tokt, selv om man i grunnen bare utkjemper de samme kampene om og om igjen.

Drift av sekten kunne med fordel gått litt greiere i startfasen, der en mangel på ressurser altfor ofte kommer i veien for planer om utvidelser og annen forbedring. Med noen timer på baken går det seg imidlertid til, og det er lett å fortape seg i alt fra planting og høsting av frukt og grønt til å holde prekener eller utføre ritualer i varierende grad av brutalitet.

Utgiver Devolver Digital har også hintet om at Cult of the Lamb skal få to omfattende utvidelsespakker etter lansering. Foreløpig er det ingen offisielle detaljer om disse, men jeg gleder meg.

Cult of the Lamb lanseres 11. august, på PC (testet), PlayStation 4, PlayStation 5, Xbox One, Xbox Series X/S og Nintendo Switch.

Liker du å bygge og holde styr på viltre undersåtter, da er kanskje Two Point Campus for deg. Foretrekker du utforsking og et spennende kampsystem kan vi anbefale Tunic.

8
/10
Cult of the Lamb
Blir bare bedre jo mer du spiller.
Cult of the Lamb

Les også

Siste fra forsiden