Førsteinntrykk

Age of Conan: Hyborian Adventures

Det sies at den som venter på noe godt, ikke venter forgjeves, men i spillenes verden kan det være vanskelig å forutse hva som blir gull og gråstein. Det er for tidlig å si om Age of Conan vil lykkes eller ei. Om vi har ventet forgjeves. Det som imidlertid er sikkert, er at ventetiden er over.

Firbeint følgesvenn.
Firbeint følgesvenn.

Som en skipbrudden slave tar vi våre første, ustøe skritt i Hyboria. Med like frynsete hukommelse som klær, utforsker vi den trivelige stranden. Idyllen slår imidlertid fort sprekker. Hyboria er dystert, og elendigheten venter bare noen få skritt fra stranden. Første mål blir å komme seg inn til sivilisasjonen, for om mulig å haike med et skip bort fra øya.

Dette fungerer som en introduksjonsbit for spillet. I store deler av denne er du alene, men du vil også få mulighet til å prøve deg litt med og mot andre spillere. På nattestid er det enspiller, på dagtid flerspiller. Du skifter selv mellom dag og natt som du måtte ønske. Det er separate oppdrag for dag og natt, så den som vil ha med seg alt, må spille både alene og med andre.

Død og fordervelse

Det har blitt snakket mye om den mørke stemningen. Av spillets begynnelse å dømme, ikke helt uten grunn. Alt fra omgivelsene til oppdrag og samtaler med datastyrte figurer har død og fordervelse blant de viktigste ingrediensene. Hvor du i World of Warcraft ville bli spurt om hjelp til å finne et tapt familieklenodie, vil du i Age of Conan få beskjed om å skjære hodet av en gruppe banditter for å hevne noe. Resultatet er det samme, du må knerte en gjeng fiender, men tilnærmingen er en ganske annen.

Rikelig med blod.
Rikelig med blod.

I tillegg spruter gørr og blod veggimellom når fiender nedkjempes. Treffer du skikkelig godt, blir kanskje fienden hodeløs, og skjermen din full av blodsøl. Med litt flaks får du se ei brystvorte også. I følge Funcom sikrer dette en voksen atmosfære, og ønsket er da også at spillet skal tiltrekke seg voksne spillere.

Det er Conan, og Conan er mørkt og dystert. Men hvem begynte egentlig å lese Conan i voksen alder? Det enkelte kaller voksent, er kanskje i realiteten både barnslig og pubertalt. Skal spillet bli en suksess blant voksne, må det være i stand til å lokke, fascinere og fengsle selv de som aldri har tatt i et Conan-blad. Faren er at spillet kan oppfattes som usmakelig voldsorientert, på grensen til perverst.

At spillet har trekt til seg en betydelig andel yngre, er det liten tvil om. Det skulle da bare mangle. Det er ingen hemmelighet at blod, gørr, pupper og i overkant grov dialog fungerer som en magnet på gutter nedre halvdel av tenårene. Det er ikke dermed sagt voksne vil mistrives i spillet, men det er kanskje ikke først og fremst disse som nås ved å fokusere så sterkt på disse aspektene i markedsføringen.

Knappetrykking

Det andre store salgsargumentet er kampsystemet. Det uttalte målet har hele tiden vært at spilleren skal aktiveres, slik at kampene blir mer ferdighetsbaserte og mindre et resultat av knappetrykking og administrasjon av ferdigheter. Du skal rett og slett få følelsen av å svinge sverdet selv. Vi har enda ikke sett hvordan det nye kampsystemet vil fungere på høyere erfaringsnivåer. Det er ikke uvanlig at opplevelsen forandrer seg ganske radikalt etter hvert som man blir kraftigere. Derfor er det vanskelig å dra noen entydig konklusjon, men på lave erfaringsnivå, lykkes Funcom delvis.

Natt over Hyboria.
Natt over Hyboria.

Kampsystemet er nemlig fortsatt basert på å trykke på de riktige ferdighetene, og den frie fektingen er egentlig ganske begrenset. Konseptet går ut på at du kan angripe fra tre ulike vinkler (høyre, venstre og rett frem). På høyere erfaringsnivåer vil enkelte klasser også få tilgang til å angripe fra begge sider i hoftehøyde. Fiendene vil beskytte seg i de samme retningene, men de prioriterer gjerne å beskytte en retning bedre enn de andre. Ved å angripe de mest sårbare sidene, gjør du betydelig mer skade enn om du forsøker å hugge deg gjennom forsvaret hans. Det er ingen automatiske slag, så du må trykke på knapper for hvert slag du vil dele ut. Det blir fort mange trykk. Kanskje litt for mange.

De kraftigste angrepene kommer i form av såkalte kombinasjoner. Dette er spesialslag og ferdigheter, slik du kjenner dem fra andre massive rollespill, men med én vri. De er knyttet opp til en bestemt retning. Hvis du skal få fullt utbytte av en gitt ferdighet, må du altså sørge for at fienden ikke beskytter seg i den aktuelle retningen, før du kliner til. Mange kombinasjoner utløses ved at du trykker på den, etterfulgt av en eller flere ordinære svinger, som anvist på skjermen. Magi følger ikke denne malen, og fungerer i praksis som vi er vant med fra andre massive rollespill.

Masseslakt

Et viktig aspekt er muligheten til å treffe flere fiender samtidig. Alle som står i veien for sverdet ditt, vil ta skade. Dermed blir det essensielt å stå riktig plassert i forhold til fiendene. Det er ikke alltid så lett som det høres ut. Alle skapninger er nemlig solide, du kan altså ikke gå gjennom verken spillere eller datastyrte motstandere, men må manøvrere rundt. Det fører imidlertid med seg noen nye muligheter også. Det er for eksempel enklere å skjerme gruppas prest, når du ganske enkelt kan stå i veien for fienden. Dette står i kontrast til for eksempel World of Warcraft, hvor mennesker, dyr og andre skapninger kan gå gjennom hverandre.

Trykkende stemning.
Trykkende stemning.

Startområdet er felles for alle spillere på serveren, uansett rase og klasse. Her blir du til rundt erfaringsnivå 20. Deretter tar de forskjellige rasene et skip til hvert sitt hjemsted. Valget mellom de tre rasene avgjør ikke bare utseendet, de begrenser også hvilke klasser som kan velges. Klassene er i hovedsak inndelt i fire kategorier; krigere, magikere, helbredere og kjeltringer (snikende nærkampklasser). Hver av disse kommer i tre varianter. Totalt er det altså hele 12 klasser å velge mellom. Det blir spennende å se hvordan alle disse klassene balanseres mot høyeste erfaringsnivå (80).

Stemningsfullt

Nybegynnerøya er av tropisk art, og byr på jungel, sandstrender og en liten by. Stemningen er upåklagelig, mye takket være detaljerte omgivelser og fantastisk musikk. De datastyrte motstanderne har dessuten stemmer som i hovedsak fremstår som engasjerte og troverdige. Det er bare synd at det ikke varer spesielt lenge. Så fort du kommer bort fra nybegynnerøya, mister de nemlig munn og mele. Uvisst av hvilken årsak. Oppdragene de byr på, følger også de vanlige malene. Her må du hente en gjenstand, bringe et brev, drepe 50 fiender, plukke ørten sopp og hugge ned dyr for fote for å finne igjen en håndfull tapte edelsteiner. Slikt føles dessverre fort repeterende. Kanskje ikke verre enn i andre sammenlignbare spill, men vi hadde håpet på spenstigere saker. Dette er alt annet enn nyskapende, dessverre.

På vei til det lokale vannhullet?
På vei til det lokale vannhullet?

Litt spesielt er det at oppdragenes mål markeres på kartet ditt. Du trenger altså ikke lese oppdragene for å finne ut hvor du skal dra og hva du skal gjøre. Piler, kryss og skraverte områder leder deg nemlig rett på målet. Det kan selvsagt være fint hvis du sitter fast, men samtidig forsvinner noe av gleden ved å klare et oppdrag. Vi skulle kanskje ønske at oppdragstekstene heller var utformet så spesifikt at disse hjelpemidlene ikke var nødvendige.

Det er både PvE- og PvP-servere tilgjengelig, for å tilby forskjellige opplevelser. Førstnevnte er de ordinære serverne, hvor spillere kun kan angripe hverandre på gitte plasser. Du kan med andre ord gjøre oppdrag uten å bli angrepet av en skokk med blodtørstige gærninger fra Finland. På PvP-serverne er det imidlertid anarki som råder. Det er verdt å merke seg at disse serverne ikke fungerer som i World of Warcraft, hvor du kun risikerer å bli angrepet av fiendefraksjonen. I Age of Conan er det nemlig fritt frem. Alle kan angripe alle. Hele tiden.

Det øker spenningen, men også frustrasjonen. Det er minimalt med barrierer mot usportslig opptreden. Det er for eksempel ikke unormalt å bli hugd ned mens PC-en din er opptatt med å laste nye områder, å bli plukket i fillebiter på gjenfødelsesstedet, før du har oppnådd full helse, eller å få en kniv i ryggen mens du serveres et oppdrag av en datastyrt spiller. Noen rettferdiggjør dette med at man står fritt til å velge andre servere. Det blir omtrent som å argumentere for at det er ok med pels i kjøttsuppa, siden du jo kunne valgt å kjøpe grønnsakssuppe istedet.

Konklusjon

Det er alt for tidlig å utrope Age of Conan til tidenes massive rollespill. Det har definitivt mye godt å by på, men det har enda mer igjen å bevise. World of Warcraft har blitt enormt av flere årsaker. En av dem er lettilgjengeligheten. Alt er polert og fungerende. En ny spiller kommer fort inn i spillet, og blir inkludert i en storslått verden. Funcom har også gjort mye riktig på dette feltet, men det gjenstår nok litt i forhold til World of Warcraft. Blizzard har også vært flinke til å holde på spillerne. Det er én ting å lokke til seg nye spillere, en ganske annen å få dem til å bli værende i måneder og år. Enn så lenge koser vi oss i Hyboria. Nå er det opp til Funcom å sørge for at det fortsetter. Kampen om kundene er ikke over, den har bare så vidt begynt.

Kommentarer (90)

Forsiden akkurat nå

Til toppen