ANMELDELSE: Amnesia: The Dark Descent
Anmeldelse

Amnesia: The Dark Descent

Denne artikkelen ble opprinnelig publisert på nettstedet Spillverket, og er ikke skrevet av redaksjonen i Gamer.no. Spillverket ble slått sammen med Gamer.no den 12. januar 2011, og vi har lagt ut artikkelarkivet som en tjeneste for gamle og nye lesere. Les mer

Det er ikke så ille å være hjemme med influensa når man kan pakke seg inn i dyna og spille hele dagen. Med mindre tilfeldighetene vil ha det til at spillet er Amnesia, ettersom en halvtime med det svenske skrekkspillet (finansiert med skandinaviske skattemidler) er en større fysisk påkjenning enn å jogge åtte runder rundt kvartalet.

Hukommelsestap, hva var det igjen?

Jeg benker meg foran skjermen uten å ane hva jeg har i vente. Det er kveld, jeg slår av lyset for stemningens skyld og vrenger opp volumet. Med ett befinner jeg meg i et gammelt slott, og gjennom øynene til hovedpersonen Daniel følger jeg en rød sti av bloddråper.

Jeg utforsker stedet nølende. Få minutter senere er jeg allerede anspent og forventer at det første monsteret skal sprette frem og kaste seg hylende mot meg. Etter lydene å dømme er det definitivt noe som lusker rundt i skyggene, men skrømtet lar vente på seg. Kanskje vettskremt mat smaker bedre?

Utforskingen gir resultater, og Daniel finner en lapp han har skrevet til seg selv. Riktignok før han med vilje mistet hukommelsen, så det er ikke godt for verken meg eller Daniel å skjønne hva som foregår. Selve fortellingen skal jeg ikke gå så nøye inn på; litt av opplevelsen er å oppdage bitene i form av Daniels notater og deretter pusle den sammen selv.

Daniel puster og peser seg gjennom korridorene, og lydene fra både ham og det som ellers måtte befinnes seg i borgen er intenst ubehagelige. Jeg er allerede stiv som en pinne før jeg har sett snurten av et eneste monster, takket være et fantastisk malende lydbilde. Hvert knirk, hvert fjerne ul gjør beistet enda litt større og mer fryktinngytende.

Jeg leter etter noe å ruste meg med; hva som helst, bare jeg kan forsvare meg med det – men alt jeg finner er fyrstikker. Med mindre monstrene er trukket i polyester ser det ut til at jeg er forsvarsløs. Det viser seg å være meningen.

Det er ingen kamp i Amnesia, så alt du kan gjøre for å unnslippe farer er å løpe for livet eller gjemme deg i bekmørket. Det er laber belysning i slottet og store deler er mørklagt, ulempen er at Daniel sakte men sikkert går fra vettet så lenge han er i mørket ...

- Ikkje få panikk!

Noe ondt nærmer seg. Synsfeltet blir uklart, Daniel stønner og bærer seg, og pulsen slår raskere. Det bølger over skjermen, perspektivet forvrenges og det føles som om hele korridoren svaier. De som har hatt gleden av å oppleve nærsynkoper vil muligens kjenne seg litt igjen.

Hvis man stirrer for lenge på noe overnaturlig og skummelt vil det bokstavelig talt rokke ved Daniels virkelighetsoppfatning, og om han mister grepet er det hele over. Det er med andre ord ikke lett å holde seg sindig når rommene begynner å fylles med kravlende kakerlakker og heslig, vanhellig kjøtt velter ut av veggene.

Selv om det er en del blod og gørr antydes det mer enn det vises – selv likdelene etter slottets tidligere beboere kan bare vagt anes å være deler av menneskekropper. Det er alltid et “hva er det for noe?”-øyeblikk før det går opp for deg at det ikke kan være annet enn lemlestede kroppsdeler eller en væskende, pulserende kjøttsvulst. Trangen til å undersøke ting nærmere ligger ofte på lur, men du vet at det kan koste deg besinnelsen.

Det er vanskelig å ikke bli grepet av panikk. Den influensasyke kroppen min reagerer dårlig på stressnivået, og jeg må ta flere pauser underveis. Det er omtrent syv år siden sist et spill fikk meg til å føle fysisk ubehag, og selv om jeg ikke har savnet følelsen har jeg savnet et spill med evnen til å påvirke i så stor grad. Kroppen sier nei, men masochisten i meg vil bare ha mer.

Kommentarer (29)

Forsiden akkurat nå

Til toppen