Anmeldelse Mario & Sonic at the Olympic Winter Games

Snø er konge

Sega og Nintendo går sammen om et alternativt vinter-OL.

Det nærmer seg to år siden vi fikk Beijing-versjonen av Mario & Sonic at the Olympic Games. Spillet varierte i kvalitet, fra det rasende morsomme til det håpløse. Likevel, potensialet som sosialt festspill var soleklart. Noe som er enda tydeligere i oppfølgeren, Mario & Sonic at the Olympic Winter Games. Nå er det nemlig Vancouver 2010 som står for tur, med sine skihopp, alpinbakker og ishaller.

Mye og stort

Aking i høy hastighet.
Aking i høy hastighet.

Øvelsene er mange i dette spillet, og om du er alene kan du velge å kjøre enkeltøvelser eller delta i den store vinterfestivalen. Den sistnevnte går over noe slikt som 18 konkurransedager og du skal kjempe om å bli den beste utøveren på poeng. I tillegg presenteres stillingen for medaljer, og gull smaker jo alltid særs godt i OL-sammenheng. Spillet har en fin driv første gangen du spiller alene, og det er morsomt å utfordre seg selv og den kunstige intelligensen – selv om de ikke helt holder det nivået de fleste spillere holder på.

Derfor ser jeg først og fremst på Mario & Sonic at the Olympic Winter Games som et festorientert flerspillerspill. Du kan nemlig få med deg opptil tre andre i medaljekampen, og det er når konkurransen blir knivskarp at dette spillet viser sine underholdende kvaliteter. Her kan du velge mellom 20 ulike figurer fra Mario- og Sonic-universet, samt melde på sine egne Mii-er. Alle figurene som følger med har ulike styrker, så velg med omhu og med hensyn til hvilke øvelser som vil stå i fokus.

Sommerversjonen var ofte mer stress og tilfeldigheter fremfor ferdighet med kontrollen. Her var sistnevnte også noe upresis, et problem som har blitt mindre i denne oppfølgeren. Det er veldig viktig, for i vinterutgaven er det et soleklart fokus på presisjon og kald beregning fremfor vill risting av kontroller. Det gir også et mer tilfredsstillende gameplay, om du lykkes med det du prøver på. Opplæringsbiten er dessuten enkel, og gir deg en kjapp innføring i hvordan du skal klare brasene.

Et av fantasibrettene i spillet.
Et av fantasibrettene i spillet.

Mine favorittøvelser utkrystalliserte seg ganske tidlig. Skihopp, utfor, storslalåm og snøbrettøvelsene er midt i blinken. Jeg har alltid vært glad i hopp, og spillet klarer på en enkel måte å fange den herlige følelsen av å sveve langt i storbakken. Utviklerne skal også ha mye skryt for de alpine grenene. Fartsfølelsen er glimrende, samtidig som du må ta i bruk kald beregning for å klare portene. Det er flott at man gir oss grener der det er mulig å utvikle seg som spiller, slik at det ikke blir plankekjøring på aller første forsøk.

Nå er det ikke bare gull her. Kunstløp, som ikke krever noe annet enn at du jokker litt med kontroller på riktig tidspunkt, klarte ikke fange min interesse. Det ble litt langdrygt og tilfeldig, og jeg synes heller ikke det er en god øvelse for konkurranser mellom menneskelige spillere. Da kan du heller trøste deg med grener der det hele går på tid, slik som skøyter. Eller curling da, som gir en kort, men morsom taktisk opplevelse.

Som en drøm

Det er mye som er tatt rett ut fra de olympiske vinterleker i dette spillet, men vi har selvsagt øvelser som går langt vekk i fra normalen. Dette er såkalte drømmegrener, der vi forsvinner godt inn i enten Marios eller Sonics verden. Her snakker vi skihopp i galaksen, med svev som gjerne varer i fem minutter. Eller snøballkrig i beste kanonballstil, særs moro sammen med kompiser.

Disse øvelsene gjør en god jobb med å bryte opp, spesielt om man kjører gjennom den omfattende festivalmodusen. De blir et friskt pust, med klare henvisninger til de to kjendisene som har gitt spillet sitt navn. Det er bare litt synd at de faktisk må låses opp i overnevnte modus før de kan brukes, burde det ikke vært tilgjengelig allerede fra start?

Curling er jo en evig klassiker.
Curling er jo en evig klassiker.

Innimellom vil du oppleve at kjente slemminger fra Segas og Nintendos to spilluniverser dukker opp. Disse vil utfordre deg i forskjellige øvelser, og har selvsagt høy selvtillit før det hele settes i gang. Skurkene er da også flinke i det de driver med, og igjen får du bryne deg på en utfordring som skiller seg noe fra normalen, og det er bare positivt i en sjanger der faren for å kjøre seg fast i alt for velkjente spor er stor.

Nå er det slik at du også får visse belønninger i dette spillet, utover den bragden det er å sette olympiske rekorder. Unike prestasjoner, slik som å vinne et snøbrettcross-løp uten å dulte borti noen, gir deg fancy emblemer du kan skryte av å vinne. Slike prestasjoner gir deg også valuta. Denne kan du bruke i de olympiske butikker til å kjøpe unik design til utstyret ditt eller ting og tang din Mii kan ha på seg.

Halvautentisk

Et OL-spill er ikke det samme uten sine lisenser, og de har Mario & Sonic at the Olympic Winter Games selvsagt på plass. Alle arenaene har ekte navn og ser autentiske ut i sitt litt tegneserieaktige spillunivers. Logoer og de olympiske ringer eksponeres også bredt, slik at du får en aldri så liten forsmak på det som garantert blir spennende leker i Canada.

Detaljen med at du kan bruke Forecast Channel aktivt er også et pluss i boka. Da får du nemlig samme vær på arenaene som det faktisk er i samme øyeblikk i virkelighetens Vancouver. Det sørger for en liten dose variasjon og uforutsigbarhet, selv om det virker å ha liten praktisk betydning.

Snøbrett i en gigantisk halfpipe.
Snøbrett i en gigantisk halfpipe.

Det har vært mye skryt så langt for dette spillet, men det sleper på et ganske stort anker. Jeg synes det krever alt for mye trykking og venting på innlasting før man kan komme i gang med moroa. Dette er mest merkbart når du spiller alene, og ved lange økter vokser frustrasjonen. Man kunne kanskje kuttet ned mellomsekvensene en smule, Sega? Hva er vitsen når de irriterer mer enn de gleder? Heldigvis er ikke denne ventingen like kritisk i festlige lag, da sørger samtalen og forventningene til en spennende konkurranse for at tiden går raskt.

Visuelt holder Mario & Sonic at the Olympic Winter Games god Wii-standard. Man får en god vinterfølelse av utendørsbrettene, og løypene er laget slik at de er både utfordrende og spennende. De mange figurene er karakteristiske i sine animasjoner og sin oppførsel, samt at tribunen alltid er full – dog med en haug av klonede figurer.

Lyden klarer aldri å markere seg spesielt positivt. Tilskuerne går på en evig loop, mens musikken er så pompøs og pregløs at den gir mild hodepine ved spilling over lengre tid. Effektene er ganske anonyme, da med unntak av drømmeøvelsene – her er det mye action også på lydfronten!

Du kan handle litt snacks i butikkene.
Du kan handle litt snacks i butikkene.

Konklusjon

Mario & Sonic at the Olympic Winter Games er et klart steg i riktig retning for serien. Øvelsene er mindre frenetiske, og fokuserer mer på presisjon over lengre tid. Kontrollsystemet har blitt bedre, noe som er en nødvendighet for å kunne nyte denne vinterlige sportspakken. Når du spiller alene blir spillet noe preget av mye knappetrykking og venting mellom moroa, men dette er først og fremst et festlige sosialt konkurransespill. Slik sett leverer Sega god oppvarming til Vancouver-lekene.

Merk: Spillet har også støtte for balansebrettet til Wii. Dette er ikke testet. Tittelen er også i salg for DS.

Mario & Sonic at the Olympic Winter Games Wii Wii 7/10 DS

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 16. oktober 2009
  • Plattform: Nintendo Wii
  • Utgiver: SEGA Europe
  • Utvikler: Sega

Kommentarer (4)

Forsiden akkurat nå

Til toppen