Stranger Things har lenge vært synonymt med sensasjonelt sjarmerende seriemoro.
Energisk skuespill, mektig bruk av musikk og et ikonisk visuelt uttrykk tok oss med til en enklere tid, et enklere sted – et sted det var lett å bli glad i. Hawkins var uanstrengt fargerikt og sjarmerende, om enn på et vel typisk amerikansk-småby-vis.
Men det var også litt av greia: Stranger Things var et skamløst frieri til åttitallet, og viste stolt fram sine mange inspirasjonskilder. Helt til det siste.
For nå – etter ti år med mystikk, monstre og vennskapets kraft – er moroa omsider over.
Nye venner, nye eventyr
Veien fram mot den femte og siste sesongen har vært lang og brokete, og kvaliteten har naturlig nok gått både opp og ned underveis.
Jeg husker med stor iver tilbake til 2016: Stranger Things var i utgangspunktet en enkel historie som hadde noe øyeblikkelig magisk over seg. En bortkommen gutt og en jente med overnaturlige evner; alt var nytt og uvisst; og det var noe genuint uhyggelig ved det å ikke vite hva som lusket i skyggene.
Mysteriet ble likevel løst, gutten kom hjem ... og Stranger Things ble en braksuksess over natten. Da kunne det selvfølgelig ikke ende der.
Brått var det flere mysterier å løse, og den andre sesongen fortsatte ufortrødent der den første slapp. Jaggu kom ikke den underlige jenta tilbake; den brautende politikonstabelen åpenbarte seg sakte, men sikkert som en sårbar bamsefar; og skolens bølle gjorde en helomvending og endte opp som seriens hjerte og sjel.
Underveis ble stadig flere fargerike utskudd med i den spraglete gjengen.
Man kan si mye om Stranger Things, men serien har aldri vært stillestående – alltid i utvikling, alltid på vei et sted.
En siste gang
Etter hvert som sesongene gikk, modnet figurene foran øynene våre. I takt med skuespillere som raskt vokste ut av rollene sine, tårnet stadig nye farer seg opp rundt dem, og gradvis forsvant mer og mer av den enkle, håndgripelige mystikken.
Nå skulle man brått redde verden.
Etter en litt rufsete tredje sesong – hvor ungdommene gikk på kjøpesenter og raslet revolvere med ruskete russere – opplevde serien et klart taktskifte i overgangen til sesong fire.
Her fikk mørket en definert identitet, og det var tydelig at serieskaperne begynte å legge grunnlaget for seriens avslutning. Absolutt alt sto på spill, og det føltes som om ingen var helt trygge. Resultatet var seriens klart beste sesong fram til da.
Håpet var et sesong fem skulle klare å ri denne bølgen helt inn, og lenge så det veldig, veldig lyst ut.
Helhetsinntrykket etter nyttårsaftens massive finale er litt mindre ekstatisk, men på sett og vis leverer den siste sesongen av Stranger Things akkurat som forventet.
Uslepne ungdomsstjerner
Serien fortsetter å være en audiovisuell fornøyelse, hvor opplevelsen av åttitallet sitter tett på kroppen. Ikke bare i form av voldsomme monstre og obsternasige militære bifigurer, men også takket være iøynefallende kostymer og knallgod bruk av tidsriktig musikk.
Sistnevnte er en helt essensiell del av seriens identitet, og også denne gangen er lydspor fra tidsepoken med på å iscenesette mange av de mest minneverdige sekvensene.
Skuespillet er akkurat passe keitete, på en litt rar, nostalgisk måte. Flere av skuespillerne har som sagt vokst langt utenfor sine roller, og det har etter hvert blitt tydelig at enkelte sentrale skikkelser – anført av den tidvis svært så stive Millie Bobby Brown – kanskje ikke har verdens største følelsesregister å vise fram.
Men sett over ett er det likevel mye engasjement innad rollegalleriet, og det Eleven og Mike mangler i overbevisning og innlevelse, gjør figurer som Dustin, Nancy og Will mer enn opp for.
Særlig sistnevnte, spilt av Noah Schnapp, engasjerer stort i en svært krevende rolle. Og han ser både kul, sårbar og klin gæren ut mens han holder på.
Pumpehagle og pyro
Rent visuelt er begge sider av det parallelle universet stadig en fryd for øyet.
Jeg liker spesielt godt at vi får tilbringe mye tid i «The Upside Down», et sted som, til tross for å være langt unna det fryktinngytende marerittet vi opplevde i de første sesongene, fortsatt er svært spennende å utforske.
Men de fleste av figurene har vært her mange ganger før, og i sesong fem tar de både monstre og mørkemenn på strak arm. Selv når truslene etter hvert blir absurd store – ja, kanskje til og med verdensomveltende – er det liksom aldri så farlig. Figurene krangler litt, Lucas får en fiks idé, og med pumpehagle og pyro løser det meste seg.
Innsatsen blir dermed aldri så voldsom som jeg skulle ha ønsket, og det siste, avgjørende slaget mister en del av tyngden det ellers kunne hatt.
Og plutselig er eventyret over.
Det er selvfølgelig ingen enkel oppgave å skulle avslutte en ti år lang historie, men jeg hadde likevel forventet enda mer av finalenummeret.
Langt om lenge
I likhet med mange andre serier, ble nok også Stranger Things litt for stort for sitt eget beste.
Ikke noe representerer dette bedre enn den to timer lange siste episoden, som i sin søken etter å svare på alle spørsmål og nøste opp alle løse tråder, drukner i en eviglang epilog. Her kunne og burde manusforfatterne vist mye større tilbakeholdenhet.
Samtidig er det også her sesongen ligner aller mest på seriens spede begynnelse: Vi er svært tett på figurene vi har blitt så glad i, og selv om tempoet er fryktelig langsomt, er det lett å føle på en slags bittersøt kjærlighetssorg når vi må si farvel til gjengen for aller siste gang.
Særlig den aller siste sekvensen er nydelig skrevet, og røsker godt i en nostalgisk hjerterot.
Konklusjon
Det er vanskelig å påstå at Stranger Things er en perfekt serie. Til det har kvaliteten opp gjennom årene vært for sprikende. Likevel er det pent umulig å underslå seriens plass som en bauta i moderne TV-historie – ikke bare som et ikonisk audiovisuelt produkt, men også som en genuint engasjerende historie om vennskap, monstre og en klype magi.
At serien har klart å forbli så engasjerende gjennom fem lange sesonger, skyldes i stor grad de unektelig sjarmerende figurene.
Rollegalleriet er riktignok voldsomt stort – i en slik grad at man kunne ønske at manusforfatterne hadde turt å ta flere tøffe valg underveis – men det fungerer likevel urovekkende godt.
Selv når serien etter hvert bikker godt over et dusin unike hovedroller, er dette figurer det er veldig lett å bry seg om.
Den aller siste episoden ødelegger litt for helhetsinntrykket av den femte sesongen – den er både hakket for lang og hakket for tannløs – men når alt kommer til stykket tror jeg likevel ikke Stranger Things kunne endt veldig mye annerledes.
Vi avslutter reisen tett på figurene vi har blitt så glad i; figurene som har vokst opp foran øynene våre. Det er nesten så det får en til å tenke.
Jammen er ti år lang tid.
Stranger Things kan strømmes på Netflix. Alle episoder er ute nå.
