ANMELDELSE: Castlevania – sesong 3
(Foto: Netflix)

På sitt beste er dette veldig, veldig bra

Etter mye om og men drister vi oss til å friskmelde Netflix' Castlevania.

Jeg var blant de som ikke hadde all verden av positive ting å si om den første sesongen av Netflix' Castlevania da den ble lansert i 2017. Den korte åpningssesongen hadde mange skjær i sjøen, deriblant uappetittlige figurer, et vaklete manus og en spenningskurve som først nådde toppen akkurat idet sesongen sluttet. Jeg konkluderte derfor med at det for all del var håp for serien, men bare hvis den fulgte den positive utviklingen inn i neste sesong.

LES OGSÅ: Vår anmeldelse av Castlevanias første sesong »

Og det gjorde den så sannelig. Den andre sesongen av Castlevania var på ingen måter en uovertruffen suksess, men det var likevel en langt mer fornøyelig opplevelse takket være et bedre plott, sterkere dialog og en tyderligere progresjon.

Når den tredje sesongen nå har hatt premiere på Netflix, er det en glede å formidle at prognosen ser stadig bedre ut. Dette er fortsatt ikke en serie som er glimrende skrevet eller uten direkte stygge skrupler, men det er likefremt en serie jeg nå glatt kan anbefale til alle som liker spillinspirert TV-underholdning.

Figurer finner fotfeste

Sesong tre av Castlevania plukker opp tråden ganske nøyaktig en måned etter der den andre sluttet. Det heseblesende oppgjøret mellom heltetrioen og Dracula markerte et klart og tydelig vendepunkt for serien, og den nye sesongen tar hovedsakelig for seg hvordan de forskjellige fraksjonene forholder seg til tingenes tilstand etter vampyrherrens bortgang.

Castlevania – Sesong 3. Foto: Netflix

Alucard er forståelig nok ganske deppa, mens Trevor Belmont og Sypha Belnades forsøker å rydde opp i kaoset som fortsatt herjer deler av Romania. Med på leken er også to av Draculas forhenværende undersåtter, Isaac og Hector, som begge må innfinne seg sine nye roller i et Dracula-løst samfunn. I tillegg skaper en merkelig kult liv og røre på lansbygda; Grev Saint Germain (kjent fra 2005-spillet Castlevania: Curse of Darkness) dukker plutselig opp midt opp det hele; og alt dette skjer omtrent samtidig som en ny bande vampyrskikkelser gjør sitt for å gripe kontroll over det nye maktvakuumet i landet.

Dette er med andre ord en sesong som øyeblikkelig preges av langt flere figurer, noe som både er til fordel og ulempe for serien. Det er bra at historien får større spillerom, med blant annet flere arenaer å utfolde seg på og flere spillere som kan påvirke det stadig mer kompliserte sjakkbrettet serieskaperne har satt opp. Serien har alltid vært opptatt av at ingenting er hundre prosent svart-hvitt i dette universet, og det blir stadig viktigere og viktigere.

Jeg må også innrømme at jeg liker mange av disse andre figurene svært godt. Ekstra interessant er det å følge med på hva Isaac, Hector og Saint Germain driver med, og i denne sesongen er det faktisk langt mer spennende å følge med på disse tre enn den originale trioen. Det er ikke det at Tevor, Sypha og Alucard ikke har noe å gjøre underveis, men deres respektive handlingsforløp beveger seg sakte og finner ikke ordentlig fotfeste før godt over halvveis ut i sesongen.

Deilig dialog

Innen den tid har de andre figurene allerede rukket å utgjøre en hel del. Tempoet er riktignok ikke skyhøyt i noen av de forskjellige delene av sesongen, men Hector, Saint Germain og Isaac har tilgjengjeld en rekke spennende dialogutvekslinger fra start til slutt.

Castlevania – Sesong 3. Foto: Netflix

Her har serien løftet seg betydelig i forhold til de keitete og slappe samtalene i den første sesongen. Særlig imponerende er Isaacs mange møter med en rekke spennende figurer på sin ferd tilbake til Romania: En godhjertet selger, ei gammel magikerkone, en snakkesalig vandød og en skipskaptein gjør alle sitt for å stille den mannevonde «forgemaster»-en og hans holdninger til veggs. Det klarer de til gagns, og resultatene er en håndfull mesterlig regisserte og dypt filosofiske samtaler.

De nye stemmeskuespillerne gjør også en framifrå innsats, med blant annet Lance Reddick, Jessica Brown Findlay og Jason Isaacs som de mest dyktige birolleinnehaverne. Spesielt Lance Reddick imponerer mektig – han er kun med i en liten del av sesongen, men formelig stjeler showet takket være sin rolle som den tidligere nevnte skipskapteinen.

På motsatt side finner vi nok en gang medlemmer av den opprinnelige trioen, hvor både Trevor og Sypha fortsatt lirer av seg en del skikkelig teite replikker som ødelegger for helhetsinntrykket.

Til å miste pusten av

Som et resultat av at dialogen sett over ett er så mye bedre i den tredje sesongen, hviler ikke lenger like mye av presset på actionsekvensene. Det er for all del mye slåssing og en del brutal action å spore her, men det er ikke lenger det eneste trekkplasteret.

Castlevania – Sesong 3. Foto: Netflix

Men når Trevor og kompani først kaster seg ut i kamp, er det fortsatt svært forseggjort, og jo lenger ut i sesongen, jo mer eksplosive blir kampene. Det hele topper seg mot slutten av sesongen med en to episoder lang kavalkade av sex, monsterslakt og magi som til tider er til å miste pusten av. Her går det i ett idet de mange ulike handlingsforløpene når sine foreløpige klimaks, og selv om jeg ikke er helt fornøyd med hvordan det hele slutter, er det vanskelig å ikke beundre serieskapernes selvtillit.

Det er stadig slik at seriens usedvanlige animasjonsstil fungerer aller best i aksjon, og det er de avsluttende episodene helt klart et bevis på. Måten Trevor svinger pisken i møte med mørkets skapninger og den fantastisk kreative bruken av Syphas magi er eksempler på animasjoner som rett og slett er til å spise opp.

Utenfor kampene er den grafiske stilen omtrent som før, både på godt og vondt: Vi får servert en del stive animasjoner, slående landskapsbilder, noen småkjedelige omgivelser, en håndfull virkelig unike sekvenser og alt derimellom. Det er med andre ord en blandet visuell opplevelse, og jeg blir fortsatt ikke helt klok på hvor godt jeg liker estetikken.

Konklusjon

Helhetlig er den tredje sesongen av Castlevania fortsatt en ganske så treg og tilforlatelig affære. Tempoet er bedagelig gjennom store deler av sesongen, og mange av figurene har generelt litt for lite å gjøre i løpet av åpningshalvdelen. Det går rett og slett tregt, og mer enn noe annet minner dette mye om en litt for lang transportetappe. Men i motsetning til den første sesongen – som slet med en åpenbar mangel på spennende dialog og relativt stive figurer til å fylle tomrommene – fungerer det så utrolig mye bedre her.

Ikke bare har vi fått flere forseggjorte personer å bli kjent med siden den gang, men samtalene dem imellom er i tillegg av et langt høyere kaliber. Såpass bra er det faktisk til tider at jeg noen ganger ser mer frem til den neste dialogutvekslingen enn det neste basketaket. Når actionsekvensene da fortsatt holder et svært høyt nivå – med et sedvanlig imponerende klimaks mot slutten av sesongen – er det all grunn til å friskmelde Netflix' Castlevania.

Jeg vurderte lenge å gi sesongen en enda høyere karakter, men når alt kommer til stykket er den dessverre fortsatt hakket for ujevn for sitt eget beste.

Serien kan fortsatt være grusomt teit til tider, flere av hovedpersonene havner tydelig på sidelinjen i løpet av sesongen og jeg er ikke helt fornøyd med hvor det hele slutter. Likefremt er det umulig å ikke beundre Castlevanias åpenbare forbedring. På sitt beste er dette nemlig veldig, veldig bra, og det har serien klart å oppnå uten å gå på akkord med den tydelige stilen og den fandenivoldske holdningen den har hatt siden starten.

LES OGSÅ: Vår anmeldelse av Netflix' The Witcher »

Vurdering

"Det er umulig å ikke beundre Castlevanias åpenbare forbedring. "

Castlevania - Sesong 3

Kommentarer (4)

Forsiden akkurat nå

Til toppen