ANMELDELSE: Castlevania S1

Anmeldelse Castlevania S1

(Bilde: Netflix)

En blodig ujevn fornøyelse

Netflix' første sesong av Castlevania tar seg kraftig opp etter hvert, men har skuffende lite å rutte med.

Castlevania er en legendarisk spillserie, med over tretti år og omtrent like mange spill på baken. Som seg hør og bør, har det nå også blitt animasjonsserie av de klassiske vampyrjegerfortellingene, og den aller første sesongen dukket opp på Netflix for en drøy uke siden. 

Nå har vi rukket å se samtlige episoder flere ganger, men vi blir liksom ikke helt kloke på om dette er bra eller dårlig underholdning. I det ene øyeblikket har TV-serien utrolig mye spennende å by på, med engasjerende slåsskamper og mange velskodde referanser til opphavsmaterialet; mens det i det neste er en intetsigende og småkjedelig affære.

Å påstå at den første sesongen av Netflix' Castlevania er en ujevn opplevelse, er derfor en underdrivelse.

Serieskaperne forsøker å etablere Dracula som en fyldig figur, men mislykkes.
Serieskaperne forsøker å etablere Dracula som en fyldig figur, men mislykkes. Bilde: Netflix

I startgropa

Handlingen i animasjonsserien er tydelig inspirert av det tredje nummererte Castlevania-spillet, Castlevania III: Dracula's Curse. Nå, som den gang, er det det siste gjenlevende medlemmet av Belmont-slekten, Trevor Belmont, som er hovedrolleinnehaver.

Men lenge før den tid rekker vi også å bli kjent med styggen sjøl. Det gjøres nemlig et aldri så lite nummer ut av Dracula, hans motivasjon og de forskjellige ambisjonene som driver hans hevntokt mot menneskeheten. Faktisk vies nesten en hel episode til vampyrherrens forhistorie – når denne første sesongen kun rommer fire episoder totalt (hver på drøyt 20 minutter), er det en ganske så betydelig tidsinvestering.

Paradoksalt nok ender likevel denne delen av sesongen opp med å føles utrolig forhastet. Vi rekker aldri å bli spesielt godt kjent med Dracula, og det hele leder til et nokså slapt førsteinntrykk.

Trevor Belmont er en typisk antihelt.
Trevor Belmont er en typisk antihelt. Bilde: Netflix

Greit, nå vet kanskje vi hvorfor han er så forbannet, men denne åpenbaringen føles påtvunget i det store og det hele.

Hvis vi først skal få et innblikk i antagonistens bakgrunnshistorie, må det gjøres bedre enn dette – jeg skjønner at serieskaperne ønsker å fokusere på nåtiden med et så begrenset antall episoder, men jeg tror det hadde fungert ypperlig om vi fikk et dypere innblikk i grevens fortid. Hvorfor ikke benytte hele den første sesongen som en slags prolog, hvor vi virkelig får etablert skurkeskikkelsen?

Da er etableringen av Trevor Belmonts figur ikke særlig mye bedre. Vi snubler nærmest over hovedpersonen, der han holder til i en mørk pub ute på den rumenske landsbygda. Verden rundt ham er i ferd med å gå til hundene, men det virker ikke som om han bryr seg om dette. Det blir fort tydelig at Trevor er lei av livet som monsterjeger, og i sann antihelt-stil strør han om seg med dårlige holdninger og en generell tiltaksløshet.

Stemmeskuespiller Richard Armitage (kjent fra Hobbiten-trilogien) gjør en god tolkning av denne erketypiske figuren, men han blir liksom ikke så veldig likendes for det. Til det er manuset altfor ujevnt.

Netflix' Castlevania har sine øyeblikk.
Netflix' Castlevania har sine øyeblikk. Bilde: Netflix

Action, blod og gørr

Det tar rett og slett altfor lang tid før Trevor gjør noe som helst av betydning. Generelt sett har hele den første sesongen et veldig bedagelig tempo, og på de fire episodene er det egentlig svært lite som skjer. 

Først når sesongen er godt over halvveis, tar handlingen fart. Da blir det også veldig spennende, men det er nok for lite, for sent. jeg ønsker ikke å si noe om hva som skjer utover i sesongen, annet enn at kampen mellom det gode og det onde trappes opp flere hakk.

Rødt er tingen i Castlevania.
Rødt er tingen i Castlevania. Bilde: Netflix

Dette blir også tydelig hvis man teller antall actionsekvenser per episode. Jo lenger ut i den første sesongen man kommer, jo flere faktiske basketak havner Trevor i. Som i spillserien er det pisker, vievann og kniver det går i, og de velplasserte referansene til opphavsmaterialet føles naturlige. En slåsskamp i Netflix-serien kan minne veldig om de man bryner seg på i spillene, og vice versa.

I tillegg er det først og fremst når slåssingen havner i fokus, at animasjonene virkelig skinner. 

Det er tydelig at serien ikke skammer seg over å etterape den japanske anime-stilen, og som sådan ser Castlevania stort sett helt ålreit ut. Castlevania-universets mørke, gotiske stil gjør seg godt i denne drakten, hvor grusomme bilder og en blodrød fargepalett brukes for alt det er verdt. Det er likevel først i kamp at animasjonene kommer helt til sin rett – det er raskt, flytende og elegant, og man ser klart den råskapen som ligger latent i Belmont-familien.

Seriens vold passer også godt overens med de tidligere nevnte grusomhetene. Det spares nemlig ikke på noe i denne utgaven av Castlevania, og blod, gørr, avkappede hoder og ekle demoner er fast føde i løpet av de fire første episodene. Litt overdrevent blir det til tider, men også dette jevner seg ut lenger ut i sesongen.

Akkurat som Trevor, gjør også den første sesongen av Castlevania seg best i kamp.
Akkurat som Trevor, gjør også den første sesongen av Castlevania seg best i kamp. Bilde: Netflix

Konklusjon

Sett over ett er den første sesongen av Castlevania en ekstremt ujevn affære. Figurutvikling, stemmeskuespill, animasjoner og spenning – alt veksler mellom et regelrett svakt nivå og et tilsvarende høyt nivå.

På sitt verste er nok manuset seriens svakeste punkt. Det fremstår rett og slett som litt vel eplekjekt og veslevoksent, noe som virkelig ikke hjelper figurer som allerede sårt trenger mer troverdighet og flere tiltalende trekk.

Alt dette til sammen gjør det vanskelig å anbefale Castlevania helhjertet, med mindre man har en forkjærlighet for middelaldersk blod, gørr og action. Sistnevnte, actionsekvensene, er kanskje noe av det beste med hele sesongen – det er her animasjonene gjør seg som best, og det samme gjelder også for den ellers ganske så usympatiske hovedpersonen.

Historien er interessant nok, og den oppadstigende kurven som følger sesongen fra første til siste episode gjør at det bare blir bedre og bedre jo mer man ser. At det skal ta så lang tid (i en sesong som egentlig er altfor kort for sitt eget beste), er selvfølgelig svært beklagelig, men når alt er sagt og gjort, er jeg virkelig interessert i å se hva som skjer videre.

Det er allerede bekreftet at en andre sesong er på vei, da med dobbelt så mange episoder, og hvis det fortsetter der det slapp, kan Netflix' Castlevania komme til å bli riktig så bra.

Fikk du med deg denne:
Skaperen av Castlevania-serien jobber også med en Assassin's Creed-anime »

Likte du artikkelen? Vil du ha mer norsk spilljournalistikk?
Støtt Gamer.no med 39 kroner i måneden slik at vi kan fortsette å lage mer unikt gratisinnhold

Kommentarer (5)

Forsiden akkurat nå

Til toppen