ANMELDELSE: Assassin's Creed II
Anmeldelse

Assassin's Creed II

Denne artikkelen ble opprinnelig publisert på nettstedet Spillverket, og er ikke skrevet av redaksjonen i Gamer.no. Spillverket ble slått sammen med Gamer.no den 12. januar 2011, og vi har lagt ut artikkelarkivet som en tjeneste for gamle og nye lesere. Les mer

Jeg var en stor fan av det første Assassins Creed, som til forskjell fra de fleste spillene der ute, faktisk brakte noe nytt til bordet. Kombinasjonen av å kunne løpe og klatre dit man ville, mens man attpåtil fikk kutte struper på høygang var for meg en av 2007s beste spillopplevelser. Spillet hadde dog utvilsomt en del svakheter, men overlevde på nytenkning, en særdeles spennende historie og attpåtil en spennende setting.

Forhåpningene var med andre ord svært høye for neste eventyr som kappekledd snikmorder, og selv om neste kapittel i serien på god vei har levert akkurat det jeg forventet, har det også vært en del frustrasjon inn i bildet.

1 + 1 = 1.5

Vi finner Desmond Miles akkurat der vi forlot han. I knipe, fanget av tempelriddere som vil ha hemmelighetene hans. Dette fordi Desmond er siste arvtakeren i en lang rekke av kappekledde snikmordere, med det fengende kultnavnet "Assassins". Men nok er nok, Desmond bryter seg ut godt assistert av den småsjarmerende frøken Stillman, som selvsagt også er en snikmorder. Etter mye babling om profetier, slemme tempelriddere og frekke kommentarer, befinner Desmond seg nok en gang med en dings i hjernebarken – denne gangen for å oppleve oppveksten til ingen andre enn Ezio Auditore da Firenze.

Another one bites the dust.
Another one bites the dust.

Antageligvis frykter du nå at jeg har ødelagt store deler av spillet, men slapp av – avsnittet ovenfor avslører omlag fem minutter av spillets begynnelse, dessverre. Forgjengeren, altså det første Assassin's Creed, la absolutt brikkene på plass for en spennende fortsettelse. Uheldigvis har utviklerne tydeligvis kommet fram til at to historier på en gang var alt for komplekst og vanskelig, og konkluderte derfor med at vi denne gangen klarer oss med kun én.

Med andre ord er det ikke mye vi får se til Desmond i denne runden, noe som på mange måter er nokså synd – ettersom alt er på plass for å skape en spennende parallell historie.

Ezio sies å være svært opptatt av bonuspoeng.
Ezio sies å være svært opptatt av bonuspoeng.

I forkant av lanseringen fikk vi kose oss med "Lineage", en kortfilm som fungerte som prolog til spillet. Dessverre la nok filmen lista litt høyt. Jeg klarte aldri å bli engasjert av Ezios historie i noen særlig grad, hovedsaklig fordi den faktisk er kjedelig forutsigbar.

Fra start til slutt følger du samme formelen: Du møter noen, du lærer et triks eller to, og uten noen videre introduksjon, blir du sendt ut på oppdrag for å drepe. Desto verre er hvem du skulle drepe, hele tiden nokså forutsigbart. Hovedsaklig fordi slemningene følger denne gangen et svært strengt hierarki, ergo starter du på bunn og jobber deg oppover. Knivstikk for knivstikk.

Å finne opp hjulet på nytt

Det forrige Assassin's Creed fikk spesielt mye kritikk for sin svært repetitive oppdragsstruktur. Omtrent samtlige av spillets oppdrag sendte deg ut på tre-fire sideoppdrag, før du deretter endelig fikk drepe den utpekte erkeskurken. Utviklerne har heldigvis lært leksa si, dessverre har de vært litt overivrige.

Denne runden er det faktisk ikke nødvendig å ta et eneste sideoppdrag, så om man ønsker kan man kun følge historien. Dette er selvfølgelig greit om man bare ønsker å komme gjennom spillet fortest mulig, men på en annen side går man også glipp av mange svært gode sideoppdrag. Selv om mange sideoppdragene i bunn er relativt like, føles de likevel alle nokså forskjellige. Utrolig nok hadde jeg faktisk mer glede av sideoppdragene enn av de som drev historien framover. Derfor er det litt synd at mange antageligvis vil gå rett forbi disse.

Klatringa er like gøy som før, men lider også av de samme svakhetene som AC1.
Klatringa er like gøy som før, men lider også av de samme svakhetene som AC1.

Det høres antageligvis merkelig ut at jeg foretrekker sideoppdragene, så la meg utdype. Det såkalte "social stealth"-systemet fra det forrige spillet, var til tross for sine svakheter, noe jeg likte best med forgjengeren. Konseptet å kunne forsvinne i folkemengden er i mine øyne langt mer realistisk enn å gjemme seg i all verdens kroker og kriker.

Systemet var dog langt fra feilfritt, hovedsaklig fordi det var opp til en selv hvor godt systemet skulle fungere. Ville man misbruke systemet var det ikke verre enn å holde inn en knapp som gjorde en automatisk usynelig i vaktenes øyne, selv om man nettopp hadde slaktet halve befolkningen i byen man besøkte. Spilte man som tiltenkt, måtte man riktignok vente på at en gruppe munker passerte forbi hvert skuddår, men resultatet var verdt å vente på. Heldigvis har mange av disse problemene blitt fikset i AC2, men dessverre har også flere nye oppstått. Ergo er resultatet mye det samme, frustrasjon.

Stilfulle drap er selvsagt like viktig som før.
Stilfulle drap er selvsagt like viktig som før.

Om han dreper noen blir Ezio, som merkelig nok en snikmorder gjør relativt ofte, ettersøkt. Desto flere du hugger ned, være det vakter eller byborgere, stiger du på tavla hos den lokale sheriffen. Desto mer ettersøkt du er, jo mer interessant finner vaktene deg. Går du helt amok, vil vaktene gjenkjenne deg selv iført klovnedrakt og parykk. Altså avhenger Ezios evne til å forsvinne i folkemengden denne gangen helt av å holde sverdet i sliren – noe som kan være vanskelig som snikmorder. Man kan naturligvis kvitte seg med "notoritet" ved å bestikke (eller knivstikke) offentlig ansatte, men dette er noe man går rimelig lei av etter hvert.

Og, som om det ikke var nok å konstant måtte kontrollere den ugunstige berømmelsen, er det nok et punkt jeg liker særdeles dårlig. Tilnærmet samtlige av spillets erkeskurker befinner seg i såkalte "forbudte soner". Så fort du trår over en magisk strekk nytter det ikke at du har vært i kirka syv ganger i uka, vaktene blir umiddelbart illsinte og annonserer til hele Italia at du er der. "Assassino!"

Og med det lander jeg også på hva innledet med. Sideoppdragene har, takk og pris, heldigvis ingen forbudte soner. Du står helt fri selv til å avgjøre hvordan du vil angripe en situasjon, enten det er gjennom folkemengdene eller via taktoppene. Gjennomfører du angrepet ditt feilfritt, vil sannsynligvis ingen løfte et øye – og det er akkurat slik AC2 burde ha vært hele tiden.

Kommentarer (40)

Forsiden akkurat nå

Til toppen