ANMELDELSE: Battlefield: Bad Company 2
Anmeldelse

Battlefield: Bad Company 2

Denne artikkelen ble opprinnelig publisert på nettstedet Spillverket, og er ikke skrevet av redaksjonen i Gamer.no. Spillverket ble slått sammen med Gamer.no den 12. januar 2011, og vi har lagt ut artikkelarkivet som en tjeneste for gamle og nye lesere. Les mer

Jeg var allerede i desember i fjor nokså sikker på at Bad Company 2 ville bli noe skikkelig bra. Noe jeg på god vei fikk bekreftet da jeg prøvde spillet på PC tilbake i februar. Og nå har jeg atter igjen tilbrakt mange timer på slagmarka. Kort oppsummert? Høhøhø.

Det hadde ikke gått mange minuttene med Bad Company 2 før skrivebordet hadde blitt søkkvått, som ei bikkje på en varm sommerdag hadde jeg nemlig ufrivillig mistet kontroll over kjevemusklene. Gapet var på altså på vid, mens siklet rant alle veier. Og som om ikke det var nok var øynene våte av tårer og ørene i rein og skjær gledesrus. Hva prøver jeg egentlig å si her? Jo, nemlig at førsteinntrykket av Bad Company 2 er hinsides godt.

Antageligvis forventer du nå at jeg selvsagt skal fortelle mer om flerspiller-delen, tross alt, heftig krigføring over nett er hva som har satt Battlefield-navnet på kartet. Men hva om jeg forteller at det var enkeltspiller-biten jeg prøvde først?

Les også: Førsteinntrykk: Bad Company 2

Russeran kjem!

Historien om den glade og tragikomiske gjengen fra B-kompaniet fortsetter, men denne gangen er det ikke gull og glitter som er drivkraften. Denne gang må nemlig en storstilt russisk invasjon stoppes, og desto mer viktig må russerne nektes et japansk supervåpen utviklet under andre verdenskrig.

Gamle helter returner.
Gamle helter returner.

Spillet klarer absolutt å fortelle en drivende og engasjerende historie. Gjennom spillet vil du få besøke både flere tidsaldre og verdensdeler i jakten på det japanske supervåpenet. Historien er krydret med tvister, forræderi og ikke minst, massevis av humor. Svært gledelig er det å kunne fortelle at karakterene i B-kompaniet gjør en langt mer troverdig jobb kontra forgjengeren, og innen spillet er over føler du at du har fått akkurat nok av guttegjengen.

Gjennom historien vil du selvsagt få prøve det meste av tilgjengelig utstyr som befinner seg på en moderne slagmark. Tonnevis med skytevåpen i alle størrelser og fasonger, jeeper, ubemannede droner og selvsagt stridsvogner. Riktignok er samtlige av spillets kjøretøyseksjoner nokså lineære, men stort sett er man alt for opptatt med å akselerere bly mot fienden til at man legger noe særlig merke til det.

Bad Company er alt annet en dårlig selskap.
Bad Company er alt annet en dårlig selskap.

Tempoet er jevnt over svært behagelig. Det finnes selvsagt sekvenser hvor du må lempe sandsekker oppå skrivebordet for å overleve, men heldigvis balanseres disse ut av mellomsekvenser med langt roligere tempo. Grunnen til at jeg nevner dette spesielt er fordi tempoet var min største kritikk mot Modern Warfare 2, hvor man knapt hadde tid til å puste spillet gjennom.

MW2 får for øvrig gjennomgå også i Bad Company 2. Svenske Dice dukker ikke unna muligheten for å slenge et par kommentarer mot deres argeste konkurrent. ”Fuck spec ops, they'll just send a couple of assholes with pussy-ass heartbeat monitors on their guns” er eksempelvis noen av de litt drøyere sidesparkene. Litt barnslig er det kanskje, men Bad Company 2 består tross alt av hovedsakelig barnslig voksenhumor. Og selv om det kanskje sier mer om undertegnende enn spillet, flirte i hvert fall jeg både høyt og godt.

Les også: Anmeldelse: Modern Warfare 2

Slagmarkens konge

Auu? Ptff, skrubbsår.
Auu? Ptff, skrubbsår.

Under meg knaser sandkornene, bak meg står det en voldsom støvsky. Jeg kjører gassen i bunn, jetmotoren bak meg brøler voldsomt. Så ser jeg den, cirka 700 meter unna. Jeg zoomer inn med optikken, sikter godt over og klemmer inn. Med ett høres et fantastisk brøl, granaten fyker av gårde. Fem sekunder senere lander den, resultatet er katastrofalt. Den fiendtlige stridsvogna eksploderer i tusen biter, de to ingeniørene som prøvde for harde livet å reparere den flakser i lufta. Jeg er M1 Abrams. Jeg er slagmarkens konge.

Jeg skrøt voldsomt over flerspiller-biten i førsteinntrykket, og dere må bare unnskylde, men jeg har store planer om å skryte enda mer. Bad Company 2 viser dominant hvordan krigføring på nett skal foregå, dette er ren og skjær moro.

This is Spa .. Tank domain!
This is Spa .. Tank domain!

Til tross for at antallet klasser er betydelig nedjustert fra tidligere titler i serien, fungerer det hele minst like bra som før. Enten du foretrekker å være fotsoldat, lege, snikskyter eller ingeniør er du garantert moro. Alle klassene har sin rolle, men det er ikke dermed sagt at man er fastlåst til den. Samtlige klasser vet å bite fra seg, selv om en ingeniør selvsagt er mer effektiv mot en stridsvogn enn hva en lege er.

Havner du på et lag hvor samtlige av klassene er balansert er du nesten garantert seier. Alle klassene har sin styrke og svakhet, og det er her samarbeid kommer inn.

Nøkkelen til suksess

Samarbeid har alltid vært en nøkkelfaktor i Battlefield-serien, og Bad Company 2 er selvsagt intet unntak. Havner du på et velbalansert lag er resultatet en velsmurt hærstyrke uten sidestykke i spillverden: Alle klasser har som nevnt sin rolle, soldater må eksempelvis sørge for å dele ut ammunisjon mens leger må lappe igjen kulehull. Alle klassene er på sett og vis avhengige av hverandre, selv om de riktignok fungerer godt på egenhånd, fungerer de desto bedre sammen.

Jo flere vi sammen, jo farligere er vi.
Jo flere vi sammen, jo farligere er vi.

Når det er nevnt, må dessverre også et av spillets svakere aspekter nevnes. Kommunikasjonen mellom spillerne kunne absolutt vært bedre. Ideen bak er at kun en eneste knapp skal brukes for å kommunisere mellom andre spillere, eksempelvis for å tilkalle en lege eller markere en fiende. Når det fungerer, fungerer det utmerket. Dessverre er det ikke alltid tilfelle, og resultatet er ofte at eksempelvis legen springer rett forbi deg mens du ligger på bakken og hoster blod.

Især er dette tilfellet på PS3-versjonen, ettersom man ikke har muligheten for å bruke noen form for chatfunksjon. I tillegg føles grensesnittet litt for lite på PS3-versjonen, ergo blir det ekstra vanskelig å se ikoner som markerer falne lagkamerater eller kompiser som trenger ammunisjon. PC-versjonen berges av at chat er en mulighet, men også her oppstår det problemer nå og da.

Jeg har stor tro på konseptet, men beskjeder fra og til lagkompiser må komme fram tydeligere om det skal fungere.

En vakker slagmark

Men la oss returnere til slagmarken. Som nevnt innledningsvis er det rett og slett herlig moro, mye fordi spillet føles utrolig bra. Det grafiske briljerer virkelig, støvskyene står høyt til værs når granatene smeller og blodet spruter alle veier når kulene borer seg framover. Alt mens det attpåtil skinner solstråler vakkert nedover det hele. Det er virkelig imponerende hvor mange detaljer utviklerne har klart å presse inn samtidig, resultatet er virkelig snacks for øynene. Men om grafikken er bra, er det ingenting i forhold til lyden.

Oppgraderinger og våpen er det nok av.
Oppgraderinger og våpen er det nok av.

Undertegnende setter mye lit til ordtaket ”lyden er halve opplevelsen”. BC2 beviser at det stemmer. Enten du fyrer av gårde kuler fra Thompson-rifla og nyter hvert smell, eller dundrer bortover slagmarka i en stridsvogn sørger lyden konstant for å suge deg fast. Lyden av et Apache-helikopter dundrende over hodet er faktisk såpass virkelighetstro at du fort kan ta deg i ta dekning under skrivebordet.

Byggmester Bob v2.0

Her trengs det nok oppussing etterpå.
Her trengs det nok oppussing etterpå.

Og la oss nå vitterlig ikke glemme Frostbite-motoren og dens emulering av fysikk. Trær som ramler, bygninger som raser sammen og gigantiske krater i bakken er vanlige syn på slagmarka. Jeg tok meg eksempelvis i å knuse en bygning vegg for vegg med granater bare for å nyte synet av hvordan bygningen sakte, men sikkert kollapset. Naturligvis er det visse begrensninger på hva som kan ødelegges, men det meste av bygninger blir fort redusert til hauger etter noen minutter med intens krigføring.

Resultatet av den imponerende fysikkmotoren er ofte komisk. Jeg opplevde stadig vekk å ta dekning bak vegger i tro om at jeg skulle unnslippe infernoet, bare for å oppleve at sekunder senere igjen ble beskutt. Hvorfor forsto jeg når jeg snudde meg: Dekningen min hadde rett og slett forsvunnet.

Konklusjon

Fallhøyden var stor foran tungvektskampen mellom Modern Warfare 2 og Bad Company 2, men nå er kampen avgjort. Og i mine øyne er det ingen tvil, Bad Company 2 er den nye tungvektsmesteren.

Enten du koser deg i selskapet med B-kompaniet og deres krumspring, skyter kamerater over nett eller rett og slett bare koseflyr med en Apache, tør jeg nesten garantere at Bad Company 2 vil blåse håret ditt bakover. Det meste er gjort riktig, og brorparten av feilene som finnes kan knapt kalles mer en banale irritasjonsmoment. Noen grove feil er det dog dessverre, men disse er såpass åpenbare at jeg forutsetter at disse fikses relativt kjapt via oppdateringer.

Dette er virtuell krigføring anno 2010 på sitt aller beste. Men kan det bli bedre? Antageligvis, men noe sier meg at det blir lenge til. Ergo gjenstår det bare å finne fram kartet, planlegge taktikken og utføre operasjon Sierra-Tango-November-Sierra: Spring Til Nærmeste Spillforhandler.

Battlefield: Bad Company 2 er til salgs fra og med i dag. Spillet er testet på Playstation 3 og PC, og finnes også på Xbox 360.

Battlefield: Bad Company 2

Kommentarer (52)

Forsiden akkurat nå

Til toppen