ANMELDELSE: Battleforge
Anmeldelse

Battleforge

Denne artikkelen ble opprinnelig publisert på nettstedet Spillverket, og er ikke skrevet av redaksjonen i Gamer.no. Spillverket ble slått sammen med Gamer.no den 12. januar 2011, og vi har lagt ut artikkelarkivet som en tjeneste for gamle og nye lesere. Les mer

Sjangerbegrepene vi til daglig omgir oss med blir mer og mer vannet ut for hver dag som går. Nye sjangerblandinger dukker opp med jevne mellomrom, noe som gjør jobben med å omtale spillene litt mer kronglete for oss som skal skrive om dem. Battleforge er i høyeste grad en av disse blandingene. Noen ville sikkert bli fristet til å kalle det et MMORPRTSCCG (Massively Multiplayer Online Role Playing Real Time Strategy Collectible Card Game), men i bunn og grunn er dette likevel et sanntidsstrategispill.

Den visuelle stilen gir en liten følelse av déjà vu.
Den visuelle stilen gir en liten følelse av déjà vu.

Den grunnleggende delen av spillet er ikke så ulik Warcraft eller Red Alert i både oppbygning og visuell stil. Kontrollsystemet er nesten prikk likt alle klassikerne, og fantasiverdenen er en noe anonym variasjon over alle andre middelalderfantasiverdener vi har vært borti. Derimot er ikke spillet delt opp i adskilte enspiller- og flerspillerdeler, slik vi er vant med. Det fortoner seg som et slags massivt onlinespill med chattevinduer og vennelister, der oppdragene veksler mellom å være begrenset til én spiller, eller kreve at flere samarbeider om å nå målene. I tillegg er naturligvis spiller-mot-spiller-kamp mulig, både alene og i grupper.

I starten gjør man for det meste oppdrag alene eller i tospann. Oppdragene introduseres med tidvis langtekkelige lasteskjermer som forteller noen linjer om hva som foregår, og mellom oppdragene kan man også lese seg opp på mange, mange sider av en ganske rikt utarbeidet, men fullstendig uengasjerende historie. Bakgrunnen er noe upersonlig vås om Himmelherrer, guder og verdens ende. Jeg har lest min del høy-fantasy, og dette oppleves ikke som et av de bedre eksemplarene. Men historien er nå i hvert fall der, om noen skulle føle sterkt for å engasjere seg.

Om ikke historien lager noen god ramme rundt spillet, så gjør i hvert fall grafikk og musikk det. Det er ingen banebrytende teknologier i bruk her, og dermed krever det ikke all verden av maskinen, men det visuelle er likevel pent, fargerikt og ikke minst funksjonelt. Musikken er av den velkjente stemningsskapende og episke sorten, og passer godt.

Ressursbruk

Historien og rammen forøvrig spiller uansett en birolle. Det er kriging i et forrykende tempo som er hovedfokuset. Det grunnleggende målet i hvert av spillets brett er å kapre kraftbrønner og monumentplasser, og utslette fienden. Basebygging i tradisjonell forstand er ikke nødvendig. Kun ressursbygninger og forsvarsbygninger er nødvendige, siden nye enheter ikke kommer ut av egne bygninger, men kalles inn ved hjelp av spillekort. Enheter kan kalles inn hvor som helst på kartet, så lenge man allerede har en enhet eller bygning der. For å få råd til å bruke spillekort må man bygge ut kraftbrønner og monumenter. Kampstøttebygninger som forsvarsmurer og kanontårn kan bygges ganske raskt, og brukes både ute i felten og til å forsvare kraftbrønnene og monumentene. Sammenlignet med mange andre strategispill er det langt mindre dødtid, siden all tidkrevende detaljstyring er fjernet.

Det sier seg selv at det ikke blir rom for mye taktikk i slike møljeslagsmål.
Det sier seg selv at det ikke blir rom for mye taktikk i slike møljeslagsmål.

Grunnen til at kraftbrønner og monumenter er så sentrale er at man ikke kan kalle inn enheter, bygge bygninger, eller benytte seg av magi uten dem. I Battleforge er alt av enheter, bygninger og magi representert av hvert sitt spillekort. Hvert spillekort koster en viss mengde kraft å bruke, og krever at man har bygget tilstrekkelig med frost-, natur-, skygge- eller ildkuler på monumentene. Hvert monument kan holde én kule, og siden man sjeldent får tak i mer enn fire monumenter må man prioritere hvilke kuler man skal bygge.

Til hvert oppdrag har man 20 kort på hånden, som man på forhånd må velge ut fra den stokken man har tilgjengelig. Sammensetningen av kortene er halve spillet, siden man ikke for eksempel kan bruke både det kraftigste skyggekortet og det kraftigste ildkortet samtidig (siden det ville kreve fire skyggekuler og fire ildkuler). Den enkleste måten å løse det på er å lage en hånd med kort av bare én av de fire typene. Derimot kan man finne ut at det er hensiktsmessig å ta med enkelte andre kort, med spesielle egenskaper man kan komme til å trenge. Kombinasjonene og enhetene kan man raskt prøve ut i en testarena der man kan kalle inn så mange fiender man vil og prøve å forsvare seg mot dem med kortstokken man har laget til.

Mange av enhetene har spesialangrep eller andre egenskaper som kan aktiveres for kortere perioder. Å benytte seg av disse kan utgjøre tungen på vektskålen i jevne slagsmål. Likevel har ikke spillet noe voldsomt taktisk preg. Den primære måten å vinne kamper på er velkjent – det gjelder å få tak i flere ressurser og pumpe ut enheter raskere enn fienden. Siden basebygging knapt nok er et tema og innhøsting av kraft går raskt, får spillet som helhet også et forrykende tempo, noe som drukner litt av taktikken.

Leve kapitalismen

Man starter spillet med en standard-stokk, og etter hvert som man gjør oppdrag kan man vinne oppgraderingskort som forsterker kort man allerede har. Kort man ikke har fra før kan man kun få tak i ved å kjøpe kortpakker med tilfeldige kort, eller å kjøpe bestemte kort fra spillets auksjonshus. Disse betaler man for med Battleforge-poeng, som er den eneste av spillets to valutaer man egentlig bryr seg om.

Kortene kan oppgraderes flere ganger.
Kortene kan oppgraderes flere ganger.

Med spillet får man nok poeng til å kjøpe 12 pakker à 4 kort, og om du ønsker flere (og det gjør du nok), så må du enten selge kort du allerede har på auksjonshuset, eller kjøpe flere Battleforge-poeng, for ekte penger, i butikken. Denne løsningen er nok litt kontroversiell, ettersom man altså kan kjøpe seg til fordeler i flerspillerkamp. Man kan se på det som om Blizzard selv skulle tilby World of Warcraft-gull for ekte penger, slik at den rikeste pappagutten i nabolaget automatisk har en betydelig bedre sjanse til å vinne.

Det ligger i bakhodet at all den tid man bruker på å opparbeide seg en god kortstokk på få minutter kan overgås av noen som har buksene fulle i kroner. Men tross dette fant jeg en ganske stor glede i å forbedre kortstokken, finne de beste kombinasjonene, og prøve dem ut i praksis.

Sammen er vi sterke

Brettene kommer i en-, to-, fire- og tolvmannsvarianter. Å spille sammen med andre er grunnleggende morsomt, enten det er er fremmede (som er lette å finne frem til), eller noen du kjenner. At tolv spillere kan spille på lag er derimot en sannhet med modifikasjoner, ettersom det da egentlig er tre ulike kart med fire spillere på hvert, der hvert kart kun påvirker de andre i mindre grad. Kartene med tolv spillere blir også ofte plaget av spillere som dropper ut og kamper som aldri kommer i gang. Når de heller egentlig ikke tilfører noe over firemannskampene er det lett å ønske at det aldri var blitt en del av spillet.

Man går ganske fort tom for enspiller- og samarbeidsbrett å spille. Da har man valget mellom å gjøre de samme oppdragene på nytt på en høyere vanskelighetsgrad, eller å kaste seg ut i kamp mot andre spillere. Gjenspilling av de samme brettene er ikke spesielt spennende, men går til nøds an for å forbedre kortstokken. Kamp mot andre spillere vil nok være hovedfokuset for de fleste etter endt kampanje, og her er det en del dybde på grunn av det store mangfoldet av kortkombinasjoner.

Kamp mot andre spillere er hektisk i enda større grad enn samarbeidsoppdrag, og fortoner seg slik at man må være lynraskt ute og kapre kraftbrønner og monumenter før fienden gjør det. Ofte vil man brake sammen med fienden før halvminuttet er omme, og det aller første slaget vil gjerne også avgjøre kampen som helhet, fordi det er så ekstremt trangt om ressursene. Det er på kanten til å være nådeløst designet, og litt større rom for feil kunne nok gjort seg. Men mange spillere med stort konkurranseinstinkt vil nok føle seg som hjemme likevel.

Standardvanskelighetsgraden har kun 15 vanlige oppdrag.
Standardvanskelighetsgraden har kun 15 vanlige oppdrag.

De gangene begge parter i kampen klarer å kapre et noenlunde likt antall ressurspunkter i starten, får man en spennende katt-og-mus-lek som bølger frem og tilbake. Du er ikke sterkere enn ditt svakeste punkt, noe som illustreres av at fienden kan ødelegge hvilket som helst av dine monumenter (som alltid er spredd ut over hele brettet), og sterkt begrense din mulighet til å kalle inn enheter. Ofte er dette nok for å tippe kampen, så å forsvare alle punkter er alfa og omega. En tidsbegrensning på 30 minutter sørger for at den som har oppnådd flest poeng til slutt vinner om ikke den ene parten klarer å utrydde den andre, men det er ytterst sjelden et tema.

Konklusjon

Battleforge er i bunn og grunn et veldig solid og fartsfylt sanntidsstrategispill fritt for plagsom detaljstyring. Det har også fått en morsom vri. Å bygge seg opp en massiv samling av kort tilfredsstiller samlemanien, og å eksperimentere med ulike kombinasjoner av kort lar deg bruke dine taktiske evner. Det er også et pluss at mange av oppdragene er skreddersydd for samarbeidsspilling, selv om de godt kunne ha droppet 12-mannsvarianten.

På den annen side er det en litt anonym og uinteressant verden dette foregår i, litt få oppdrag, og for mye fokus på å spille de samme brettene flere ganger for å forbedre kortstokken. Jeg ønsker ikke å bli tvunget til det man på fagspråket kaller "grinding" for å kunne være med å konkurrere i flerspillerdelen, men nettopp det legger altså Battleforge til rette for. At ekte penger gir fordeler kan også oppleves som et problem, ikke minst fordi kortstokken ene og alene er spillets taktiske alibi. Disse tingene gjør at det er mer enn ett skår i gleden over dette ellers spennende spillet.

Selv om spillet til dels er et friskt pust på enkelte områder, er det tydelig at det finnes mange andre strategispill som har høyere levetid og til syvende og sist er mye mer interessante.

Kommentarer (4)

Forsiden akkurat nå

Til toppen