Anmeldelse

BioShock

BioShock er et kvalitetsspekket eventyr med flere dybdelag, og har alt en god spillopplevelse skal ha – en medrivende historie, fascinerende gameplay og stemning til å få gåsehud av. Det er en førstepersonsskyter av den gamle skolen, men det er nok av nye ideer til at det føles originalt og nyskapende. Spillegleden er enorm, og de 15-20 timene med spilletid forsvinner alt for fort. Har du ikke allerede kjøpt spillet har du en tur i butikken foran deg.

Se trailer fra BioShock

Vis større

Trailer: Bioshock #2


Men la meg nå først først forklare i detalj hvorfor dette er et spill du absolutt ha.

Undervannsbyen Rapture

Vi har akkurat passert 1950 og Andrew Ryan har fullført sitt livsverk. Ved å bygge den selvforsynte undervannsbyen Rapture har han skapt en utopisk bystat hvor kun utvalgte vellykkete mennesker får innpass. I Rapture får de leve i et perfekt libertariansk system, hvor religion er bannlyst. Her kan forskere arbeide uten de restriksjoner og moralske kvaler som religion fører med seg, og dermed få fritt spillerom til å gjøre hva de vil. Her kan kunstnere og tenkere få utløp for den kreativiten de andre plasser er blitt tvunget til å holde inne.

Idyllen slår sprekker i det en forsker utvinner det genmanipulerende stoffet ADAM fra en fisk. Med ADAM raffinert på en skikkelig måte kan hvem som helst få umenneskelige krefter, og jakten på kontroll over stoffet sender Rapture inn i en borgerkrig. Resultatet er ødeleggende. Hver side i konflikten pumper folkene sine med stoffet til en slik grad at det som en gang var mennesker nå kan beskrives som monstre. Rapture som vi en gang kjente det, er død.

Stemning som trollbinder

Som eneste overlevende etter en flystyrt midt i atlanterhavet blir du tvunget til å ta deg inn i Rapture. Rett innenfor døren blir du vitne til et brutalt drap, og kort tid etterpå blir du kontaktet av en fremmed mann via radio. Han tilbyr seg å hjelpe deg, hvis du er vennlig nok å hjelpe han.

Allerede her, ved første steg inn i Rapture, blir spillets karakteristiske stemningen satt. De lange skyggene, det skitne skrotet på bakken, og det makabre liket foran føttene mine gav meg en uggen følelse. Hvorfor i alle dager skulle jeg våge å bevege med lenger inn i dette ekle beksvarte hullet? Jeg kjente den ubehagelige følelsen av å være innesperret spre seg i meg.

Den visuelle kvaliteten er generelt overveldende, med skyhøyt detaljnivå. Lyssettingen er skremmende bra, og byens arkitektur er smart og veldesignet. På veggene henger det plakater som vitner om hva Rapture en gang var. I rommene finner du personlige eiendeler som viser at de engang var bebodd av virkelige mennesker.

Det er ikke bare den fabelaktige grafikken som setter stemningen. Lydbildet oser av kvalitet. Det ligger hele tiden et ambient manende lag med lyd i bakgrunnen - lyden av en mekanisk by i oppløsning. Musikken bygger opp under bildene på skjermen på samme måte som de beste filmene fra Hollywood - volumet og intensiteten fremhever det som skjer. Stemmeskuespillet er knallbra, og man tror virkelig på de overbevisende karakterene.

Historiemessig er BioShock et spill i toppsjiktet. Det forteller en engasjerende og intellingent historie, og det er lett å lese samfunnskritikk i mye av handlingen. Hvor langt kan vi gå i søken etter det perfekte mennesket? Hvor langt skal vi være villige til å gå for å skape et utopisk samfunn? Som spiller får du hovedsaklig fortalt historien gjennom enkle puslespillbrikker i form av dagbøker du finner omkring i Rapture, i tillegg til radiosamtalene du har med forskjellige karakterer. I starten er det mye som ikke gir mening, men etterhvert faller brikkene perfekt på plass, og jeg garanterer at slutten innehar en vending som vil ta pusten fra deg.

Et hav av muligheter

Jeg trengte ikke bevege meg mange meter inn i Rapture før jeg støtte på min første fiende. Skiftenøkkelen jeg hadde plukket opp sekunder tidligere kom virkelig til sin rett. Blodet sprutet i det jeg banket gørra ut av den umenneskelige personen som angrep meg, og jeg følte en deilig form for tilfredsstillelse. Volden i BioShock er grotesk, rå og usminket, men glir aldri over i det usmakelige. Den blir umerkbart en del av den trykkende stemningen spillet presenterer.

Utover i spillet får man tilgang til et stort arsenal av våpen, og hvert våpen har også mulighet til tre typer ammunisjon. Pistol, hagle, tommygun og rakettkaster er eksempler på våpen man plukker opp, og alle har sine styrker og svakheter. Det blir til at man bruker alle om hverandre, basert på hvilke fiender man møter på og hvor mye ammunisjon man har for øyeblikket. Velger man feil våpen i en gitt situasjon kan utfallet bli fatalt.

De genetiske forbedringene som ble starten på slutten for Rapture har også du mulighet til å benytte deg av. Ved å sanke ADAM kan du kjøpe genetiske oppgraderinger, «Plasmids», i automatbutikker omkring i byen, og disse kommer godt med i kamp. Se for deg at du kan sette fyr på fiendene dine med bare fingrene, eller kontrollere en sverm med bier til å angripe. Det er usannsynlig tilfredstillende å fryse en fiende til is, for så å knuse han i tusen biter med skiftenøkkelen. Noen ganger må du også bruke «Plasmids» til å komme deg videre på nivåene. Du må for eksempel bruke elektrosjokk-plasmiden til å åpne stengte dører. Det at «superkreftene» er en viktig del av historien gir spillet et snev av realisme.

Det gjelder å være oppmerksom når du beveger deg rundt i Rapture, for byen er rik på overvåkningskameraer og automatiserte våpensystemer. Det er heldigvis en vei rundt problemet, for du kan alltid velge å hacke utstyret slik at det arbeider på ditt lag. Fiendene din blir ikke lite overrasket når kameraene snur seg mot dem og begynner å skyte. Hackingen utføres ved et eget minispill hvor man skal koble sammen ett sett rør slik at rennende vann ender opp på riktig plass. Det er deilig med litt avslappende hjernetrim imellom slagene, men man må ikke ta for lett på oppgaven for vanskelighetsgraden øker jo lenger ut i spillet du kommer.

Store fedre og små søstre

Jeg liker at antall kamper man havner i er nogenlunde begrenset. Den uendelig strømmen med fiender man møter i andre førstepersonsskyter er borte. Fiendene er heller plassert strategisk omkring i Rapture, gjerne der du minst venter dem. Misforstå meg rett, du må skyte deg gjennom et hav av fiender før du når slutten av spillet, men det å aldri vite om noen befinner seg rundt neste hjørne gjør det hele til en nervepirrende opplevelse.

Big Daddy, skapningen som figurerer på coveret til spillet, er kanskje den mest veldesignete fienden jeg har møtt i et spill noen gang. Da tenker jeg ikke bare på dens skrekkinngytende utseende, men også dens unike oppførsel og personlighet. Dens oppgave er å passe på en annen viktig figur: En liten søster. De små pikene, alle med en Big Daddy som livvakt, beveger seg rundt i Rapture på jakt etter ADAM. Treffer du på dem har du egentlig ingenting å frykte, for om du lar dem være i fred vil de overse deg. Problemet er at de små søstrene innehar store mengder ADAM, stoffet du trenger for oppgraderinger av plasmids.

For å nå de små søstrene må du utfordre Big Daddy til kamp, og det er ingen enkel sak. De svære kjempene har tykk rustning og mye helse, så det skal mange kuler til for å se dem falle. Overvinner du Big Daddy har du endelig muligheten til å tilnærme deg den lille piken. Hun er redd, skjør og forsvarsløs. Du tar tak i henne og holder henne opp. Hun spreller i armene dine og vil vekk. Du stilles overfor et valg: Skal du høste henne, og bli belønnet med store mengder ADAM, eller skal du redde henne, og kun få mindre mengder ADAM igjen? Det moralske dilemmaet er slående, og ulikt det meste vi har sett i spill tidligere.

Følelser

BioShock har noen ubetalelige øyeblikk som jekket kjeven min ned på gulvnivå. Første gang man blir stilt ovenfor valget med en liten søster gikk sterkt inn på meg. Ellers dukker det opp flere episoder utover i spillet hvor jeg ble sittende med klump i halsen av følelser som frykt, glede og sinne.

Teknisk er spillet brilliant. Lasteskjermer forekommer imponerende sjeldent, kontrollene sitter som støpt, og grafikk og lyd er overveldende godt gjennomarbeidet.

Det største og mest irriterende aspektet med spillet er noe så banalt som at undertekstene er dårlige synkronisert med lyden. Dette er veldig plagsomt, for i flere tilfeller må du følge med på en radiosamtale samtidig som du deltar i intense kamper, og da blir stemmene overkjørt av skytelydene. Den kunstige intelligensen i spillet fungerer stort sett veldig bra, men på et oppdrag mot slutten av spillet svikter den i så stor grad at man kan ende opp med å dø uten å egentlig ha gjort noe galt.

Konklusjon

Bioshock er en svært underholdende affære. En herlig visuell stil og et godt lydbilde drar deg inn i en dyster stemning det er vanskelig å komme ut av. Historien som fortelles er god og overraskende, og et bevis på at førstepersonsskytere ikke bare kan brukes til og pumpe adrenalinet i gang, men også få deg til å stoppe opp å tenke.

Historien stiller en rekke tankevekkende spørsmål, og du blir satt opp i moralske dilemmar der du kan velge å redde andre framfor egen vinning. BioShock inneholder i tillegg flusst med intense kamper, og du har et helt arsenal med våpen og «superkrefter» til å hjelpe deg på veien. Et par unødvendige småting hindrer en tosifret karakter, men BioShock vil uansett bli sett på som en milepæl i spillhistorien, og et av de beste spillene i 2007.

Vurdering


Windows | X360
Klassisk

Bioshock X360

Bioshock Windows

Bioshock X360 X360 9/10 Windows 9/10 PS3 iPad iPhone

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 24. august 2007
  • Plattform: Xbox 360
  • Utgiver: 2K Games
  • Utvikler: Irrational Games

Bioshock Windows Windows 9/10 X360 9/10 PS3 iPad iPhone

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 24. oktober 2008
  • Plattform: Windows
  • Utgiver: 2K Games
  • Utvikler: Irrational Games

Beste priser

Nedlasting 45,- Til butikk
Ikke på lager 69,- Til butikk
Ikke på lager 109,- Til butikk
Ikke på lager 109,- Til butikk

Kommentarer (124)

Forsiden akkurat nå

Til toppen