Etter et par halvhjertede filmadaptasjoner de siste femten årene, har slåssespillkongen Tekken nå omsider fått sin egen Netflix-serie. Som en som etter hvert har fått en enorm kjærlighet for spillene som denne nye serien baserer seg på, er det lett for undertegnede å finne ting å sette pris på.
At Tekken: Bloodline likevel er en veldig typisk og litt keitete anime, kommer man dessverre ikke utenom.
Det enkle er ofte det beste
Handlingen i serien er nesten en identisk kopi av historien i Tekken 3, og lar oss følge ungfolen Jin Kazama som lever et rolig liv på den japanske landsbygda sammen med moren Jun. Dette endrer seg brått idet den lille familien en dag får ublidt besøk, hvorpå Jin må oppsøke bestefaren Heihachi Mishima for å trene til den tredje King of Iron Fist-turneringen.
Som forventet er ikke historien all verden å skryte av, men den er engasjerende nok til å holde på interessen i de seks relativt korte episodene serien består av.
Det faktum at vi kastes direkte inn i det tredje spillets fortelling bidrar også positivt, og betyr at dette er et univers med tydelig og definert forhistorie. Dette er med på å gi Bloodline et godt fundament, hvor vi faktisk ikke trenger å få lange forklaringer og tilbakeblikk for å skjønne hvorfor de forskjellige fighterne er der de er og gjør det de gjør – det bare funker.
Historien lener seg mye på familieforholdet mellom Heihaci, Kazuya og Jin, og klarer å presentere de ulike synspunktene av familiekonflikten med relativt enkle løsninger. Det er gjennomgående ganske underholdende: Jeg kjenner etter hvert at jeg heier mer og mer på Jin, og lar meg rive med av hans vennskap og rivaliseringer.
«Finish it»
Likevel går serieskaperne på et par typiske smeller underveis, og siden dette tross alt er en anime, blir det selvfølgelig også tid til en del frustrerende troper.
Dette innebærer blant annet mye kjedelig eksposisjon, særlig i den første episoden; vi får en del overdrevne reaksjoner på ting som skjer; og det blir også hakket for mange tilbakeblikk. Sistnevnte gjelder spesielt for de to siste episodene, hvor man får gjentatt de samme replikkene opptil flere ganger i løpet av hver episode – som om man ikke klarer å huske hva som skjedde for syv minutter siden.
Dette ødelegger mye for flyten, og jeg kjenner at engasjementet daler sakte, men sikkert mot slutten av sesongen. Den siste episoden føles usedvanlig blodfattig, og her virker det litt som om utviklerne bare vil bli ferdig fortest mulig.
Stilfull slåssing
Før dette legger fortellingen derimot perfekt opp til en rekke spennende slåsskamper. Det formelig kryr av kjente og kjære fjes i Bloodline, og animatørene i Studio Hibari gjør en formidabel jobb med å bringe 3D-modellene inn i denne animerte verdenen.
Her benyttes en merkelig og unik visuell stil for å gjenskape kjente oppgjør fra spillene, og blandingen av to og tre dimensjoner gjør mye for å skape fart og dynamikk i bildet. Dette gjør seg spesielt godt i bevegelse, og jo mer action, jo bedre.
Jeg setter mindre pris på hvordan animatørene skyggelegger figurene, utelukkende ved å plassere omrisset av en mørk trekant på alt som beveger seg. Det fungerer for så vidt, men gjør at figurene mister litt av fargedybden og livligheten de ellers kunne hatt.
Da er bruken av effekter og animasjoner, som er som hentet direkte fra spillene, langt bedre gjennomført. Her har Studio Hibari ikke bare latt seg inspirere av teknikker fra Tekken-universet, men de har regelrett kopiert og gjengitt lange kombinasjonsangrep på sitt eget vis i dette animerte universet.
Dette betyr at hver figur har sin egen måte å slåss på, og det byr på mange knalltøffe øyeblikk på tvers av denne første sesongen.
Det er for eksempel fenomenalt å se hvordan den fysisk overlegne King bruker Xiaoyu som kasteball; det er helt framifrå å se hvordan vanlige slag og spark treffer/blokkeres med de ikoniske «hit»-effektene fra spillene; og jeg får frysninger når det går i sakte film idet Jin og Hwoarang er i ferd med å gi hverandre en på tygga.
Alt i alt skulle jeg egentlig bare ønske det var enda mer av den glimrende slåssingen. Serien hinter nemlig tidlig til flere spennende figurer og oppgjør, men viser egentlig bare en brøkdel av sammenstøtene i turneringen. At vi for eksempel ikke får se Yoshimitsu, Law og Lei i aksjon er enormt skuffende, særlig når utviklerne helt klart viser at dette er figurer som er til stede under turneringen.
Altså, hvor tøft hadde det ikke vært å se Paul i brytekamp med Kuma?
Konklusjon
Tekken: Bloodline er en lett og leken tolkning av den tilårskomne slåssespillerien. Her har utviklerne ikke bare brukt figurer og handlingsforløp fra spillene for å lage en anime som engasjerer, men i tillegg brukt angrep, animasjoner og effekter som er som direkte hentet fra spillene.
De mange detaljene varmer et gammelt Tekken-hjerte, og jeg storkoser meg når visuelt unike figurer ryker i tottene på hverandre.
Jeg er mindre imponert over historieformidlingen, flyten og de mange typiske anime-tropene serien har plukket opp. Spesielt svake er seriens siste episode, hvor det mer er enn noe annet virker som om serieskaperne bare vil bli ferdig fortest mulig.
Når serien allerede er såpass kort som det den er, er det skuffende at ikke kvaliteten på alt utenfor slåssingen kunne vært enda bedre. Likevel er Bloodline god underholdning når serien er på sitt beste, og spesielt tilhengere av spillene vil finne mye å sette pris på underveis.
LES OGSÅ: Vår anmeldese av Cupheads første sesong
Tekken: Bloodline er tilgjengelig på Netflix.
