Nintendo er på ingen måte fremmede for å gi ut gamle spill på nytt, og gjerne i flere omganger. Virtual Console på Wii, Wii U og 3DS lot oss betale for fordums storhet, mens Switch la seg på en mer moderne linje da de knyttet gammel moro til en pågående abonnementsløsning.
Man kan si hva man vil om abonnementer og det faktum at vi ikke eier spillene våre lenger – hei hei, Ubisoft – men denne løsningen skaper i det minste en form for kontinuitet.
Nintendo kan ikke begynne forfra og selge oss den samme emulerte utgaven av Ocarina of Time for femte gang ... fordi de aldri solgte spillet den fjerde gangen.
Det er noe betryggende ved at Switch 2 fortsetter der forgjengeren slapp. Det skulle selvfølgelig bare mangle, men som sagt er det ikke godt å vite med Nintendo.
Alt til sin pris
Ved lansering av den nye konsollen sitter man dermed med et bredt spekter av titler helt fra begynnelsen av – såfremt man punger ut for et ekstra ekstravagant abonnement på Nintendo Switch Online. Først da får man tilgang på spill fra Nintendo 64 og GameCube.
Men det er det kanskje verdt? Prisen er hvert fall ikke å forakte, spesielt sammenlignet med konkurrentene.
Game Pass på Xbox og PC er riktignok i en egen klasse hva innhold angår, mens PlayStation Plus stiller seg til forveksling likt med tanke på å gi oss et sakte drypp med stadig nye klassikere.
Sonys markante prisøkning fra noen måneder siden gir meg fortsatt en vond smak i munnen, og til sammenligning er prisen på Nintendos løsning knapt en fjerdedel.
Når det regner på GameCube ...
Og nå har den blitt enda bedre, for med lanseringen av Switch 2 har vi ikke bare fått tilgang til spill fra en helt ny konsollgenerasjon – mer om GameCube straks – men også en rekke mindre oppgraderinger for de spillene som allerede har vært tilgjengelig en stund.
Nintendo 64-emulatoren kommer ekstra godt ut av det, og har fått en rekke reelle nyvinninger. Ved siden av konsollens naturlig hvassere bildekvalitet, har spillene også fått støtte for filtre, endring av knappe-layout og mulighet til å spole tilbake når ting skjærer seg.
Sistnevnte er noe de andre emulatorene har kunnet gjøre i lang tid allerede, men det har angivelig vært for vanskelig å få til noe lignende med de mer avanserte Nintendo 64-spillene.
Ellers er både utvalg og spillopplevelser mer eller mindre identisk. Mario er fortsatt Mario. Zelda er fortsatt Zelda.
Hvorfor ikke på Switch?
Den virkelig store nyheten kommer i form av spill fra en helt «ny» konsollgenerasjon. Ny i den forstand at GameCube-spill ikke var tilgjengelig på Nintendo Switch.
Og det vil de nok heller ikke bli, for GameCube-emulering er tydeligvis for avansert for den gamle, slitne konsollen. Eventuelt fungerer det helt utmerket, men Nintendo gjør seg vanskelige og skaper en slags kunstig etterspørsel.
Switch 2 er uansett stedet du må møte opp hvis du vil spille GameCube-klassikere på lovlig vis i 2025. Den første bølgen med spill er tilgjengelig allerede nå, men det er dessverre ikke all verden å skryte av.
Spillene er for så vidt spennende i og for seg selv, men utvalget er lite – kun tre stykker – og virker heller eklektisk sammensatt.
Det er alltid en hake.
Missing Link? Neppe
F-Zero GX er for eksempel et fartsfylt, futuristisk racing-spill av samme merke som Wipeout. Her følger vi Captain Falcon i det som av mange blir beskrevet som et av de beste av sitt slag på GameCube. Spillet forlanger enorm presisjon, og vil nok være hakket for vanskelig for mange i disse dager. Det går litt for fort, og det er noe litt klønete med styringen.
På motsatt side finner vi Soul Calibur II, et slåssespill av den gode, gamle skolen. Her fekter man med sverd, øks og nunchaku, og spillet står igjen som et enkelt, men sjarmerende bilde på tiden det kom ut. Eventyret fikk skryt for sine unike gjestekarakterer, og det er ekstra stas at man i GameCube-versjonen får denge motstandere som Link.
Link står også sentralt i det tredje og siste spillet: The Legend of Zelda: The Wind Waker. Dette er det et av de desidert største og viktigste GameCube-spillene gjennom tidene, og fungerer fortsatt godt takket være tidløs visuell design.
Selv har jeg ventet lenge på muligheten til å spille The Wind Waker, og hadde egentlig forventet at Nintendo skulle gi ut HD-utgaven på nytt for lenge siden. Det ser nå ut til å forbli med håpet, og selv om den emulerte utgaven fungerer godt i sin nåværende form, er kvalitetsendringene fra 2013-oppussingen sårt savnet.
Denne versjonen har tilnærmet ingen justerbare innstillinger, og spesielt skuffende er det at spillet ikke kjører i 16:9, noe både F-Zero GX og Soul Calibur II tillater.
Det er den slags merkelige halvveis-løsninger jeg ofte forbinder med Nintendo – her går vi to skritt fram og ett skritt tilbake, og på den måten kommer man aldri helt i mål.
Flere spill på vei
Veien videre virker mer eller mindre satt, med stadig små drypp av nye klassikere. Super Mario Sunshine og Luigi's Mansion er selvskrevne, men spillene vi ser mest fram til er de som ikke har blitt gitt ut på nytt og som derfor er vanskelige å oppdrive.
Eternal Darkness: Sanity's Requiem, Super Smash Bros. Melee, Viewtiful Joe og Pokémon XD: Gale of Darkness for å nevne noen.
Og mens vi er inne på Pokémon, hvor i alle dager blir det av Pokémon-spillene fra GameBoy og GameBoy Advance?
Alt fra Pokémon Red til Pokémon Ruby er ingensteds å se, og det til tross for at GameBoy-emulatoren har vært en del av Nintendo Switch Online siden februar 2023.
Det er nok mest sannsynlig et problem knyttet til rettigheter, men hadde Nintendo virkelig villet kunne de fint løst dette problemet. Bare tenk på den nostalgiske slagkraften disse spillene har.
Men det har liksom alltid vært litt av greia med Nintendo: De kan ikke bare gi spillerne det de vil ha – det må være en hake et eller annet sted.
