Anmeldelse

Kena: Bridge of Spirits

En umiddelbar klassiker

Kena: Bridge of Spirits byr på et fortryllende univers full av uimotståelig kreativitet.

Espen Jansen/Gamer.no

Det er ikke til å komme utenom at det første man legger merke til når man ser Kena: Bridge of Spirits er den eksepsjonelt lekre grafikken. Her har utviklerne i Ember Lab, som tidligere har jobbet med animasjonsfilm (og faktisk aldri lagd spill fram til nå), lagt blod, svette og tårer inn i design, animasjoner og finpuss. Det ser rett og slett uendelig nydelig ut – ikke bare i mellomsekvenser, men også når man utforsker universet, slåss mot fiender og løser enkle gåter.

At grafikken da til syvende og sist ikke er spillets mest imponerende aspekt, men i stedet må konkurrere med en spektakulær verden, gripende fortellinger og kreativ slåssing om å være best, tyder på at dette er skikkelig bra saker. Og det er det jammen meg også. Faktisk vil jeg gå så langt som å si at Bridge of Spirits mest sannsynlig er årets beste spill.

Åndene trenger din hjelp.
Espen Jansen/Gamer.no

Tallet er tre

Kena: Bridge of Spirits begynner så smått idet hovedpersonen ankommer en mørk hule, satt med glitrende krystaller, falleferdig natur og lysende åndeskikkelser. Ungjenta Kena lar seg imidlertid ikke skremme, for hun er ingen ringere enn en «Spirit Guide», en sjamanistisk skikkelse som har i oppgave å spore opp og hjelpe ånder med å komme seg videre til det hinsidige.

Noen ånder er selvfølgelig mer obsternasige enn andre, og det er en slik som står i kjernen av Kenas seneste utflukt. Etter litt om og men snubler vi over landsbyen den strie ånden kommer fra, hvor det etter hvert viser seg at noe mørkt og mystisk har skjedd. Lange, harde røtter har slukt bygningene; monstre vandrer i busker og kratt; og menneskene er sporløst forsvunnet. De eneste som er igjen er en forkrøplet vismann og to små trollunger, og disse hjelper Kena så smått på vei.

For å løse mysteriet, bryte forbannelsen og komme til landsbyens hjerte må Kena spore opp tre ånder, spredd for alle vinder og pent fordelt i hvert sitt hjørne av spillets halvåpne verdenskart. For å få innpass med de tre åndene må man samle tre relikvier fra den personens liv, og da må man utforske tre ulike hjørner av hvert av de tre hjørnene.

Tre er altså det magiske tallet, og dette og mer til er grunnen til at jeg stadig får «flashbacks» til gode, gamle plattformspill mens jeg løper rundt i åndeverden.

Jo flere «rot» du finner, jo flere følger etter deg på reisen din.
Espen Jansen/Gamer.no

«Simple & Clean»

Andre grunner er at spillet også ter seg litt som et gammelt plattformspill. Jeg tenker Rayman, Sly og den gjengen der, hvor man hopper og spretter gjennom fargerike omgivelser, mens man samler på gjenstander og denger løs på fiender med ujevne mellomrom. Kena stiller med magisk stav, og kan lire av seg svake og sterke slag etter behov. Bridge of Spirits koker dette ihop med rulling, fiender med glødende svake punkter, pil-og-bue og mye annet snadder som man låser opp over tid.

Er det dette som er dådyrøyne?
Espen Jansen/Gamer.no

Kena har en tydelig progresjon gjennom hele spillet, og skapninger som blir introdusert som sjefsfiender tidlig, dukker etter hvert opp som helt vanlige monstre i hytt og gevær. I takt med dette føler jeg kontinuerlig at jeg blir flinkere til å kontrollere Kena. Der styringen i utgangspunktet føles litt vel simpel, med et noe tungt kamera og enkle kombinasjonsangrep, får man etter hvert mer enn nok å henge fingrene i.

Særlig gjelder dette hvis man skrur opp vanskelighetsgraden et hakk eller to – da begynner vi å snakke ordentlige utfordringer, og et par av sjefsfiendene står for skikkelig lange, gode og nervepirrende oppgjør. I likhet med for eksempel Kingdom Hearts, hjelper den økte vanskelighetsgraden med å få fram nyansene i kampsystemet – da kan man ikke lenger knappehamre seg forbi motstandere, men må i stedet bruke omhu og alle triks Kena etter hvert får i ermet.

Vanskelighetsgraden får fram nyansene.

Blant disse er de små kompanjongene man plukker opp langs veien, såkalte «Rot»-skapninger som skjuler seg overalt og hjelper Kena når nøden er størst. Disse løper etter deg hele tiden mens du spiller, men søker tilflukt så fort fiender viser seg. Først når Kena har fått inn et par velrettede slag, fatter småttingene mot, og da kan de blant annet brukes til å kneble fiender og forhekse våpnene dine.

Da blir det etter hvert meget spennende å leke tegneserie-eksorsist, og jeg kjenner at jeg allerede nå klør etter å teste den siste og tøffeste vanskelighetsgraden på en ny gjennomspilling.

Raringer.
Espen Jansen/Gamer.no

Eventyr i Nintendos ånd

Den tidligere nevnte grafikken er selvfølgelig også med på å disse oppgjørene. Det skader liksom ikke at alt i spillet, fra lyseffekter og sjefsfiender, til ansiktsanimasjoner og omgivelser, ser aldeles strålende ut. Her har Ember Lab videreført stilen fra animasjonsfilmene sine, og satt det ut i live på tvers av en enorm spillverden.

Det er Pixar-pent fra ende til annen, og det er rett og slett umulig å ikke beundre kreativiteten som har gått inn i fargebruken, designet på områder og livet som pustes inn i alt det man møter på sin vei. Menneskene, «Rot» og fiender er for så vidt én ting – her er flytende animasjoner med på å selge dette som troverdige og levende skikkelser – men desto mer imponerende er universet.

Brorparten av områdene man utforsker begynner som forheksede utgaver av seg selv, med mange fiender, ondartede natursvulster og dårlig vær overalt. Etter hvert som Kena løser flere og flere floker og frigir ånder hun møter, brytes deler av forbannelsen, og da formelig blomstrer verdenen rundt deg. Det er utrolig vakkert, og disse overgangene er med på å drive fram følelsen av at man virkelig er med å utgjøre en viktig endring.

Hva er dette for en skapning?
Espen Jansen/Gamer.no

Dette gjør at det er stadig like gøy å komme til nye områder, og her nyter utviklerne godt av inspirasjon fra gode, gamle Nintendo-slagere. Det er definitivt noe The Legend of Zelda-aktig over deler av opplevelsen, og adspredelsen av stadig flere gjenstander å lete etter (med dertil egnede smågåter), minner meg veldig om månejakten i Super Mario Odyssey.

Bridge of Spirits vekker rett og slett eventyrlysten i meg på en måte som svært få andre spill, utenom det beste fra Nintendo, klarer.

Våt i kroken

At det er mye å spore opp og lete etter gir spillet øyeblikkelig lengre bein å gå på. Det som fort kan være en stram, 8-10 timers affære for de som bare vil følge hovedveien, endte opp som en i underkant av femten timers reise for meg. Da fant jeg til gjengjeld godt over 80 prosent av alle godsaker og slet faktisk ganske mye med et par «bosser», men det føles likevel som en tilnærmet perfekt lengde for et slikt spill.

Det blir hverken for langt eller for kort, med god variasjon i omgivelser, stadig nye verktøy å leke med og jevne drypp fra spillets historie. Denne holder seg gjerne i bakgrunnen mens Kena er ute på tokt i hver av de tre forskjellige sonene, før den dukker opp mer og mer utover i hvert område.

Handlingen bærer ikke preg av masse dialog og store tvister, men nøyer seg i stedet med å fortelle det grunnleggende om Kena og de tre sentrale åndene. Også dette fungerer godt: Den audiovisuelle blandingen selger som sagt det aller meste figurene driver med, og med veldig få grep klarer jaggu utviklerne å få fram både sorg, ærefrykt og gledestårer i løpet av den relativt lille tiden historien får å boltre seg på.

Wow!
Espen Jansen/Gamer.no

Litt flisespikkeri til slutt

Bridge of Spirits er imidlertid ikke perfekt, og en del steder merker man helt klart at Ember Lab er ferske på spillutviklerfronten. Også her får jeg assosiasjoner til gamle plattformspill, når Kena for eksempel setter seg fast i deler av omgivelsene eller jeg må laste inn spillet på nytt for å få en knapp til fungere som den skal.

Det lugger også litt når man løper opp trapper og lignende, og spillets «fidelity»-modus, som låser opplevelsen til 30 bilder i sekundet til fordel for full 4K-oppløsning, oppleves som ufordelaktig stotrete. Da er til gjengjeld «performance»-modusen omtrent like lekker, med mye bedre flyt i både bildefrekvens og animasjoner underveis. Hvordan alt dette ter seg på PlayStation 4 vet vi ikke, da det bare er PlayStation 5-utgaven vi har testet.

Jeg går tom for superlativer.

Helt til slutt kan jeg nevne at lydmiksen også sliter litt, hvor dialog gjerne er litt for lav og musikken litt for høy i enkelte sekvenser.

Alt dette er likevel bare for flisespikkeri å regne. Satt opp mot hvor godt designet resten av spillet er, med enormt god flyt, masse bevegelsesfrihet, uendelig kreativitet og et griselekkert univers, kan jeg ikke noe annet enn å gi meg ende over. Jeg merker at jeg begynner å gå tom for superlativer, så jeg kan egentlig ikke si noe mer enn at Kena: Bridge of Spirits rett og slett bare er skikkelig, skikkelig bra.

Pil-og-bue er kjekt.
Espen Jansen/Gamer.no

Konklusjon

Etter en litt treg start, kaster Kena: Bridge of Spirits deg ut i en eventyrlig verden full av mektig magi, overraskende potente utfordringer og kramgod kreativitet.

Spillet lar seg tydelig inspirere og låner ideer fra en rekke andre steder – med kampsystem som ligner på Souls-serien, Pixar-aktig grafikk og utforskning på høyde med de beste Super Mario-spillene – men slår sammen de forskjellige bestanddelene med så mye finesse og skaperglede at det er umulig å ikke la seg begeistre.

Se på ham, da!
Espen Jansen/Gamer.no

Og alt dette uten at opplevelsen noensinne føles oppblåst eller tilgjort. I stedet får man en kompakt og finslipt spillopplevelse som varer akkurat lenge nok, med en gjennomsnittlig spilletid på litt i underkant av ti timer, og nok ekstrainnhold til å holde på i 5-8 timer til hvis man vil. Og når det er så givende og spennende å utforske dette universet, vil man selvfølgelig det.

En hel verden for dine føtter.
Espen Jansen/Gamer.no

Spillet er gjennomgående nydelig: Jeg tar meg regelmessig i å måpe over lekre landskapsbilder, studere de sirlig detaljerte fiendene, og fnise som ei lita jente over alt det rare som skjuler seg i kriker og kroker. Det virker som om det er ingen deler av universet som ikke gjemmer en ekstra skatt eller hemmelighet, og det er lett å la seg rive med når alt er så godt sammensatt.

Med tanke på at dette er Ember Labs første spill, er det rart at ikke flere ting har gått galt underveis: Med unntak av perioder med teknisk krøll, inkludert litt luggete løping, stotrete «fidelity»-modus og dårlig miksearbeid, er det lite konkret å ta opplevelsen for.

Man kan godt kritisere spillet for å låne konsepter fra andre steder og at slåssingen blir litt i enkleste laget utenom de seigeste vanskelighetsgradene, men det blir bare småtteri sammenlignet med hvor forseggjort og konstant engasjerende resten av pakken er. Det er så bra at jeg ikke kan få meg til å gi noe annet enn full pott.

Kena: Bridge of Spirits er dermed farlig nær plattformperfeksjon – en umiddelbar klassiker som trykker på like deler nostalgiske og moderne knapper for å levere et fremragende eventyr.

Kena: Bridge of Spirits er tilgjengelig på PlayStation 4, PlayStation 5 (testet) og Windows.
For lignende spill, kan vi anbefale det nydelige eventyret Rime, actionperlen med de lekre flammene i The Pathless og det utsøkt stemningsfulle Little Nightmares II.

10
Kena: Bridge of Spirits
Et simpelthen fremragende plattformeventyr.
PlayStation 5 Kena: Bridge of Spirits

Les også

Siste fra forsiden