ANMELDELSE: Little Nightmares II
(Foto: Bandai Namco Entertainment )

Setter ny standard for «creepy»

Prøving og feiling er det eneste som kommer i veien for et ellers enestående skrekkspill

Det første Little Nightmares gjorde lite for å skjule sine inspirasjonskilder. Man ble ubønnhørlig kastet inn i rollen som en liten og ulykksalig skikkelse som gjennom enkle hopp og sylskarp gåteløsning måtte finne vei gjennom et stort og ufyselig univers.

Tankene gikk øyeblikkelig til spill som Limbo, Unravel og Inside, og det gjør de jaggu også nå som Little Nightmares II står på trappene. Dette er imidlertid ingen dum ting – særlig ikke når opplevelsen er så hvass som det Tarsier Studios leverer med denne fremragende skrekketterfølgeren. 

Rene Inside, jo! Foto: Espen Jansen/Gamer.no

Sammen er vi sterke(re)

Også denne gangen dyttes man ut i en mørk og dyster verden i skoene til en spinkel tass. Nå spiller man som Mono, en ung gutt med en kledelig papp-pose på hodet, men rent praktisk er det lite som skiller ham fra originalspillets Six. Man gjør stort sett det samme, enten man hopper over avgrunner, drar i stoler og raver fram og tilbake i spillets to-og-en-halvdimensjonale verden.

Spillet gjør altså ikke enormt mye nytt, men har nok overraskelser og vendinger på lur til å stadig holde spilleren på tå hev. Dette gjelder også for banene man utforsker. Her går veien fra en mørk skog fylt med livlige bjørnefeller og iltre fjærkre, til hjertet av en by hvor store deler av befolkningen er sporløst forsvunnet og gamle kasse-TV-er ligger strødd.

Underveis skjer det litt av hvert, men det aller viktigste er det faktum at man ganske tidlig i prosessen snubler over en annen liten rakker. Dette er ingen ringere enn den tidligere nevnte hovedpersonen fra originalspillet, og slik har det seg at man gjennom store deler av Little Nightmares II løper rundt med en venn på slep.

Dette kommer godt med, ikke bare i form av medynk og støtte når omverdenen blir hakket for ugrei, men også for å løse gåter, åpne dører og aktivere maskineri man ellers ikke ville fått så mye ut av alene.  Spillet er fortsatt utelukkende enspillerbasert, men det er likevel trøst i det å ha med seg en gammel kjenning på slep. Sammen utgjør de en koselig liten duo hvis samhold er med på å lyse opp i en ellers ganske nitrist verden.

Sniking er en viktig del av spillet. Foto: Espen Jansen/Gamer.no

Spektakulært samspill

Det at verdenen er nitrist er imidlertid ingen negativ ting. Tvert imot: Dette er nemlig er skrekkspill med stor «S», og da er det helt på sin plass at man vasser i uhygge og grusomheter mens man forsøker å redde dagen. Som en følge av dette er stemningen eksepsjonelt god og dypt trykkende fra start til slutt, og det er flere gode grunner til at det er så ulidelig «creepy» å traske rundt i Little Nightmares II.

Blir det tristere nå ... Foto: Espen Jansen/Gamer.no

Mye av æren går til den visuelle stilen utviklerne har valgt. Dette er i hovedsak ikke så veldig mye mer enn en litt finslipt utgave av grafikken fra originalspillet – hvor verdenen er tilgjort og dukkeaktig – og det fungerer utmerket.

Lys og mørke danner en herlig kohort når man utforsker nedlagte sinnssykehus og lister seg rundt i dunkle skogsholt, mens de groteske, leketøy-/voksaktige skapningene man møter underveis gjør hverdagen både skummel og spennende.

Lydbildet er tilsvarende fenomenalt, og jeg vet ikke om jeg skal gi musikken eller lydeffektene mest skryt. Kanskje er det også her samspillet som virkelig kommer til sin rett, for eksempel når nifse barnekor og trøstesløse spilledåser møter knirkende gulvplanker, maniske skritt og infernalske skvulpelyder.

Det er altså så uhyggelig som man får det, men med et par nevneverdige unntak rekker opplevelsen aldri å bli fullt så skummel som det jeg kanskje skulle ønske den kunne bli. 

Å bomme på hoppkanten

  Foto: Espen Jansen/Gamer.no

Dessverre forsvinner en del av den virkelig gode skrekken i øyeblikk som i stedet forvandles til frustrasjon. Det har seg nemlig slik at dette stadig er et fysikkbasert og litt upresist plattformspill, og som følge av dette utsettes man for store mengder prøving og feiling i løpet av de seks timene det tar å fullføre Little Nightmares II. 

Noen gåter gir ikke fullt så mye mening som andre, noen gjenstander oppfører seg ikke helt som forventet eller ønsket, mens man andre ganger ikke rekker å reagere i møte med brå og utfordrende sjefsfiender. Særlig kjedelig er det når man gjentatte ganger må forsøke å liste seg forbi, løpe fra eller slåss med de samme fiendene fordi spillet rett og slett ikke gjør det du vil det skal.

Jeg ser utmerket godt løsningen og skjønner hva jeg må gjøre, men ikke pokker om jeg skal få det til på første forsøk uten å snuble på hoppkanten, bomme med et økseslag eller sitte fast i en utstikkende vegg først. Og gjerne tre-tolv ganger.

Dette tar noe av piffen ut av en håndfull viktige øyeblikk i løpet av historien og går litt på bekostning av det som egentlig er et spill fylt med eksepsjonelt kule sekvenser.

Dra krakken bortåt glaset! Foto: Espen Jansen/Gamer.no

Konklusjon

Little Nightmares II er et spill som formelig flommer over av makaber og ubehagelig stemning. Utviklerne har tatt stilarten fra originalen flere hakk videre for å lage et univers hvor man aldri føler seg helt trygg på hva som venter rundt neste sving, både med tanke på fiender og omgivelser, men også interessante mekanikker.

Med på å skape dette inntrykket er de groteske figurene, det massive universet og den eksepsjonelle bruken av lys, mørke og lyd. 

Jeg fant, jeg fant! Foto: Espen Jansen/Gamer.no

Til tross for den enorme uhyggen som bygges opp underveis, rekker spillet sjelden å bli direkte skummelt, og det er litt skuffende å komme unna opplevelsen uten å ha blitt ordentlig skremt mer enn en liten håndfull ganger. De få gangene er til gjengjeld fryktelig nifse, og det helhetlige inntrykket er som sagt mer enn guffent nok.

Det som derimot virkelig kommer i veien for å løfte Little Nightmares II enda høyere, er de overdrevent mange tilfellene av prøving og feiling i løpet av spillet.

Det er å forvente at flere gåter og en del hopp er litt utfordrende i et spill som dette, men ofte føles det som om flaks er en stor del av hvorvidt man lykkes eller ikke. Dette er ingen god følelse, og særlig irriterende er det når det stadig påvirker og dermed tar piffen ut av viktige og intense øyeblikk i historien. 

Likevel er det plent umulig å ikke la seg rive med av det universet Little Nightmares II byr på. Dette er en audiovisuell perle som på toppen av det hele har en nokså finurlig og gripende fortelling  – noe som rett og slett må oppleves.

Vil du ha mer spennende uhygge? Da kan vi anbefale det høyaktuelle The Medium for puritanerne eller eventuelt Death Stranding for de som vil ha noe veldig annerledes.

Little Nightmares lanseres på PlayStation 4 (testet), Xbox One, Nintendo Switch og Windows den 11. februar. Utgaver myntet spesifikt på PlayStation 5 og Xbox Series X kommer etter planen senere i år. 

Vurdering

"Ekstremt stemningsfull skrekk."

Kommentarer (1)

Forsiden akkurat nå

Til toppen