Ghost of Tsushima ble utgitt helt på tampen av PlayStation 4-eraen og markerte et bestemt punktum for den forrige konsollgenerasjonen.
Spillet var stort, nytenkende og visuelt ambisiøst, og fikk jevnt over skryt for å la oss leke samurai i fordums Japan. Det var i tillegg ganske annerledes mange andre åpen verden-spill: langsomt, mer jordnært og tydelig tilsiktet i både nivådesign og historieformidling.
Mye av det samme gjelder fortsatt, men nytenkningen og ambisjonene ser dessverre ut til å ha forduftet på de fem årene det har tatt å utvikle Ghost of Yōtei.
Ulv i ulveklær
I stedet får vi mer av det samme i denne frittstående oppfølgeren. Ghost of Yōtei er riktignok satt flere hundre år etter forrige spill, men føles til forveksling likt forgjengeren på de aller fleste punkter.
Denne gangen får vi spille som Atsu, som etter å ha vært vitne til det bestialske drapet på familien sin i ung alder sverger hevn på den maskerte banden som sto bak brutalitetene.
Seksten år senere er det en eldre, værbitt og tydelig herdet kvinne som vender tilbake til hjemlandet. Hun er kapabel og villig til å gjøre det som må til for å lykkes, og spillet gjør et passe stort nummer ut av at Atsu ikke er noen typisk samurai.
I stedet er hun skruppelløs og kynisk på en måte man aldri kunne tillate seg å være i det forrige spillet. Dette gjenspeiles hovedsakelig i måten hun agerer i møte med omverdenen, og selv om hun er både sta og egenrådig, liker jeg hennes hardføre personlighet mer og mer utover i spillet.
Man får selvfølgelig også erfare en litt mykere side av henne, og jeg liker godt måten spillet bygger opp en «ulveflokk» bestående av små og store figurer du møter på din vei. Blant disse finner man sågar en ekte ulv, og dette forholdet står for noen av de mest unike og givende øyeblikkene i hele spillet.
Har vi ikke sett dette før?
Når alt kommer til stykket, er det likevel ikke til å komme utenom at vi får servert en svært typisk historie om hevn, hat og hemningsløs hensynsløshet.
Brorparten av figurene vi blir kjent med er for det meste avarter av karakterer vi har sett tidligere, og Ghost of Yōtei er også uheldig med timingen i den forstand av at Assassin's Creed Shadows hadde mye det samme å komme med for et drøyt halvår siden. Premisset er skremmende likt.
Det mangler rett og slett særpreg, og en stor del av historieoppdragene oppleves som altfor lange og svært, svært forutsigbare. Det er liksom bare et visst antall ganger man kan bli utsatt for åpenbare bakholdsangrep før man trekker figurene i tvil.
Best når blodet spruter
Men jeg liker altså Atsu, og overgangen fra ambivalent samurai til ubarmhjertig hevner fungerer godt. De største endringene er i hovedsak tematiske, og gjenspeiles i langt mindre grad i form av spillets mekanikker.
Også denne gangen rasler man med katanaer og skyter piler i stor stil, og fiendene dine blir hogd ned for fote. Atsu er derimot langt mindre kresen i måten hun avretter motstandere på, noe som gir seg til kjenne gjennom de mange unike våpnene man får tilgang på utover i spillet.
Dette kommer i stedet for Ghost of Tsushimas «stance»-system, og lar deg spore opp mentorer på tvers av kartet for å lære å bruke mer eksotiske våpen. Disse inkluderer spydlignende «yari», den merkelige kjetting-og-sigd-varianten «kusarigama» og massive «odachi»-er som fint kan gå Sephiroth i næringen.
Fiendene kommer også med ulike våpen og arketyper – alle med hver sin klare svakhet – og kombinasjonen av disse systemene gir kampene i Ghost of Yōtei en interessant stein-saks-papir-aktig struktur. Det flyter stort sett godt, uten at jeg noensinne rekker å forelske meg i slåssingen denne gangen heller.
Animasjonene er for all del svært gjennomførte; det er akkurat passe mengde variasjon; og de kraftigste angrepene har en tilfredsstillende brutalitet som får blodet til å bruse flere ganger. Særlig når man skrur på den alternative «Miike»-modusen, hvor blodspruten er mangedoblet.
Likevel er det tydelig at slåssingen mangler en viss finesse, hvor alt fra unnamanøvere til det å bytte våpen er akkurat hakket for stivt. Jeg føler meg delvis kneblet av et kontrollsystem som aldri helt slipper taket, aldri gir meg den friheten og kontrollen jeg ønsker.
Det blir ikke bedre av at det er svært mye slåssing i perioder, og etter en stund blir flere av bataljene beint fram irriterende.
Et stykke opp til de beste sandkassene
Heldigvis er det flere ting å bedrive, og Ghost of Yōtei egner seg langt bedre som et åpen verden-spill hvor man kan ta ting i sitt eget tempo.
Universet er riktignok ikke helt vidåpent, men i stedet delt i bestemte soner man låser opp etter hvert som man spiller. Reisen begynner på de forblåste slettene i nærheten av Atsus barndomshjem, men det tar ikke lang tid før man valfarter til snødekte fjellandskap og krigsherjede strøk langs kysten, for å nevne noe.
Verdenen kan i utgangspunktet virke noe klaustrofobisk, der man er omringet av massive fjell og skogholt på alle kanter, men det er likevel overraskende mye å se og gjøre.
Enten man ønsker å danse med ulver, leke dusørjeger eller undersøke vandrehistorier man hører på det lokale vannhullet, er det alltid noe å finne på, og slik klarer spillet å fange eventyrfølelsen på en finfin måte.
Verdenen er dessverre noe hul til tider, i den forstand at man løper mye fra punkt til punkt på kartet, uten at det er veldig mye interaksjon med hverken folk eller spillmekanikker langs veien. Også dette er noe Ghost of Yōtei har til felles med forgjengeren, og det er svært skuffende å se at utviklerne ikke har klart å videreutvikle formelen i større grad.
Spillet har ingen plutselige gameplay-åpenbaringer slik man for eksempel har i Breath of the Wild; få systemer som krasjer sammen og lager unike øyeblikk, ala Far Cry; og det er svært lite her som kan måle seg med de sensasjonelle enkelteventyrene man snubler over i Red Dead Redemption 2.
Og til tross for alle disse forbeholdene, har Ghost of Yōtei likevel et univers det er gøy å være i. Hvor det er gøy å forville seg, dra på oppdagelsesreise og krysse av gjøremål på lista. Særlig dusørene byr på mange unike sammenstøt.
En del av aktivitetene ligner riktignok en del på ting man gjorde i Tsushima, slik at både det å spille musikk, hakke bambus og drive med kunst ikke har helt den samme sjarmen som sist. Selv om man denne gangen er maler i stedet for dikter.
Feiende flotte farger
Den generelle stemningen er det imidlertid ikke noe å si på, med god bruk av musikk, masse atmosfære og den uvurderlige muligheten til å spille med autentisk japansk stemmeskuespill. Spillet tjener også grovt på å kaste deg inn i et stort og usedvanlig vakkert univers.
Mer enn noe annet er Ghost of Yōtei et kjærlighetsbrev til naturen, og bruken av flora og fauna skaper en enestående ramme.
Jeg setter stor pris på at disse elementene heller ikke er strengt tatt visuelle. Vinden fungerer for eksempel fortsatt som vennligsinnet veiviser som kan peke deg i retning nye oppdagelser og utvalgte oppdrag, mens det å ri gjennom blomsterenger nå gir deg en freidig farts-boost.
Verdenen benytter farger og størrelse på en glimrende måte, i en slik grad at jeg lar meg jevnlig distrahere av ting jeg ser i det fjerne.
Heller ikke her er spillet i nærheten av andre, langt bedre sandkassespill, men det er som sagt veldig, veldig pent og mer enn gøy nok den tiden det varer.
Konklusjon
Ghost of Yōtei er stort, fargerikt og usedvanlig vakkert, men også overraskende likt forrige spill i serien. Man sitter ofte med en følelse av at man har gjort og sett mange av disse tingene tidligere, og det er skuffende at utviklerne ikke har klart å videreutvikle konseptet på flere meningsfulle måter.
Det er for all del gøy med nye våpen, ulvekompanjonger og en mindre lineær historie, men utover disse tingene og en begrenset mengde andre nyheter, er følelsen av å boltre seg i dette universet til forveksling svært likt det å farte rundt i Tsushima for fem år siden.
Utforskningen er riktignok mindre oppskriftsmessig, og spillet lykkes godt med å fange eventyrfølelsen – i en slik grad at dette er en verden det noen ganger kan være gøy å bare være i. Særlig sideinnholdet engasjerer, og dette går ofte de stive og forutsigbare hovedoppdragene en høy gang.
Ellers gjør ikke Ghost of Yōtei noe direkte galt, og spillet byr glatt på 30-40 timer med finfin samuraimoro. Bare ikke forvent all verden.
Ghost of Yōtei lanseres 2. oktober på PlayStation 5. Vi har testet spillet på en vanlig utgave av konsollen.
