Elden Ring ble en enorm suksess for FromSoftware i 2022, og det er helt naturlig at de japanske utviklerne smir mens jernet fortsatt er varmt. Fjoråret ga oss den eminente utvidelsen Shadow of the Erdtree, forrige uke ble det annonsert at A24 jobber med en film basert på originalspillet, og nå er det klart for lansering av et helt nytt spill i det mannevonde fantasy-universet.
Elden Ring Nightreign er imidlertid ikke helt som andre FromSoftware-spill. Her blander utviklerne ingredienser fra en rekke adskilte hjørner av spillbransjen – det er bittelitt «battle royale», litt «roguelite» og mye altoppslukende actionrollespill.
Resultatet er noe helt utenom det vanlige.
Heavy Rain
Noe spillet derimot ikke er, er et «Elden Ring 2», og de som forventer et eventyr med variasjon og utforskning av samme kaliber som originalspillet, vil øyeblikkelig bli skuffet.
Vi vender riktignok fortsatt nesa mot det forlorne The Lands Between, men denne gangen er det en langt mindre verden vi får utforske.
Brorparten av spillet finner sted i Limveld, en komprimert utgave av verdenskartet fra 2022 som plages av en endeløs syklus av død og lidelse. Hver dag er lik den neste, og hver kveld skyller et mystisk uvær inn over landet – den mørke, regntunge disen brenner alt den rører og omkranser det eventyrlige landskapet.
Denne sirkelen blir mindre og mindre, og spillet har dermed et ørlite preg av «battle royale» over seg.
Man kommer flyvende inn over kartet og lander et tilfeldig sted hver gang; man snubler gradvis over nye våpen og bedre utstyr; og når sirkelen er i ferd med å lukke seg, oppstår det et voldsomt oppgjør for å avgjøre hvem som er sterkest.
På det tredje skal det skje
Den helt essensielle forskjellen er derimot at man ikke slåss mot andre spillere. I stedet handler Nightreign om å samarbeide – ideelt sett er man en gruppe på tre spillere som arbeider sammen om å karnøfle datastyrte monstre og utforske så mye som mulig av verdenen før natten faller på.
Med sverd, morgenstjerne, skjold, stav, hellebard og pil-og-bue beinflyr man innimellom katakomber, kirker og krakilske kjøtere – hele tiden med hjertet i halsen, noe å rekke. Det er en spillopplevelse ulikt alt annet jeg har vært borti før, og jeg har vært borti det aller meste.
Ved slutten av hver dag møter man en massiv sjefsfiende, og da må man håpe at man har funnet nok utstyr og bygd opp nok «stats» til å ta utysket av dage.
På den tredje dagen ender man opp ved målet for reisen: en såkalt «nightlord».
Spillet har ikke mye til historie, men så vidt jeg har fått med meg er poenget å ta disse lugubre skapningene av dage for å bryte forbannelsen som hviler over landet.
I tråd med FromSoftwares typisk kryptiske fortellerstil er det ikke mye å hente med mindre man finkjemmer journaler og tolker hvert minste ord som blir sagt, men denne gangen er det nok heller ikke meningen at man skal forstå så veldig mye.
Nightreign har riktignok både bakgrunnshistorier, navngitte figurer og karakterspesifikke sideoppdrag som låser opp flere aspekter ved historien, inkludert flere ulike avslutninger men det er for det meste nokså uvesentlig.
Og det er for så vidt greit – dette er ikke noe du ønsker å spille alene, for historiens skyld. Selv om du selvfølgelig også kan dette hvis du er ekstra masochistisk.
Rene magien!
Det du derimot trenger å vite, er hva de forskjellige figurene er gode på. I skrivende stund er det i alt åtte unike kamphaner man kan velge mellom, og de har alle sine åpenbare styrker og svakheter.
Klassene er nokså typiske: Guardian er en ørnemann med stort skjold og kraftig forsvar, Ironeye er en bueskyter som liker seg best på avstand, mens Wylder er en mobil ridder som duger til det meste.
Det er også noen litt unike innslag i bunken, og min personlige favoritt ble raskt heksa Recluse.
Hun stiller med vidbremmet hatt og en leken stav, og kan etter hvert absorbere energi fra både fiender og lagmedlemmer for å lage en eventyrlig magisk cocktail. På motsatt side finner vi Executor, en samurai-lignende skikkelse som kan parere angrep og forvandle seg til et massivt beist som del av evnene sine.
Hver figur har noe unikt å bidra med og flere av dem overraskende mye dybde – enten det er et fiffig spesialangrep eller disposisjon for en særegen våpentype – og det er tydelig at man bør lære seg alle å kjenne på et eller annet tidspunkt.
Det er ikke så gøy å dø
Grunnen til at man bør ha kjennskap til samtlige karakterer er smertelig enkel: Nightreign er fryktelig, fryktelig vanskelig – kanskje det vanskeligste FromSoftware-spillet til dags dato. Spesielt hvis man ikke har riktig figur og riktig verktøy til riktig tid.
Å utforske verdenen går som regel greit – etter hvert lærer man seg sågar kartet å kjenne, og da ligger mye av utfordringer kun i det å prestere og å ta kloke veivalg. Av erfaring tjener man mye på å snakke med de man spiller med, og da gjerne med én uttalt leder som kan følge med på kartet og peke ut reiseruten.
På denne måten beinflyr man fram og tilbake, mens man denger stadig mektigere fiender, når nye nivåer og låser opp kraftige oppgraderinger.
Slik går hver runde, fram til den mye omtalte tredje dagen. Da sendes man bokstavelig talt inn i løvens hule, og det er fiendene man støter på her, spillets «nightlords», som er en skikkelig pest og en plage.
I andre FromSoftware-spill er det meningen at man skal dø, og dø mye. Men der er hvert tap en mulighet til å lære noe nytt om fienden, studere angrepsmønstre og finne ut hvordan man skal reagere i møte med overveldende motstand. Sakte, men sikkert hakker man løs på murveggen, og alt som minner om progresjon er balsam for sjelen.
Jeg brukte ikke syv timer på å overrumple Malenia fordi jeg liker å få skambank av rødhåra damer i rustning. Nei, det var fordi jeg stadig ble bedre; jeg øynet et håp i det fjerne.
Men alt dette er kun mulig fordi det er så lett å «bare ta en til». Særlig i de nyeste spillene er det kort vei fra forrige sjekkpunkt, og så er man i gang igjen.
I Nightreign er det en løpetur på 40 minutter.
Når brorparten av spillets hvasseste sjefsfiender i tillegg byr på kaotiske, aggressive og virkelig lange dueller – fiendene har enormt med helse og noen av disse kampene kan drøye i godt over et kvarter – er det ikke like fristende å fortsette å stange hodet mot veggen.
Det aller meste må gå knirkefritt, og både grådighet og uflaks kan ødelegge for det som ellers kunne vært et brukbart forsøk.
Steinsamling til besvær
Sistnevnte, flaks, er også et stort moment når det kommer til de mer permanente oppgraderingene i spillet.
Hver runde belønner nemlig spillerne med såkalte «relics», fargede krystaller som for eksempel kan gi mer styrke, hissigere spesialangrep eller våpen som setter fyr på fiender. Eller noe helt annet.
Poenget er at det er helt tilfeldig hva man sitter igjen med; man føler ingen mestring knyttet til disse oppgraderingene; og de magiske steinene er kastet sammen i en haug det er helt umulig å sortere i.
Mye å gjøre, mye å føre
Ellers har jeg egentlig lite vondt å si om Nightreign. Spillet har et helt enormt tempo (med dertil hørende stressnivå), og foreløpig har jeg ikke rukket å hverken kjede meg eller bli nevneverdig irritert.
Og det til tross for at jeg i skrivende stund kun har en håndfull fullbyrdede oppdrag under beltet. Selv etter godt over 30 timer med nitid testing føler jeg at det er mye jeg har igjen å lære og mye mer det er verdt å utforske.
Kartet gjennomgår riktignok ikke veldig mange drastiske endringer fra runde til runde, men det er faktisk flere små og store endringer som oppstår underveis.
Etter hvert som man når nye milepæler og utfordrer flere sjefsfiender, endrer kartet både form og fargepalett noe; nye fiender vil dukke opp avhengig av hvilken «nightlord» man sikter seg inn på; noen ganger blir man utsatt for uforutsette invasjoner og panikkartede klappjakter; mens kartet utsettes for herjinger av både vulkanutbrudd, villskog og meteorregn.
Det er foreløpig usikkert om Nightreign blir veldig mye mer enn dette – ikke engang FromSoftware selv virker å være helt sikker på hvor veien går videre – men det som er her fremstår for øyeblikket som en komplett og fullgod pakke.
Konklusjon
Elden Ring Nightreign byr på forrykende samarbeidsmoro fra første stund, og viser seg raskt som en opplevelse helt utenom det vanlige.
Spillet har et enormt tempo, med dertil hørende stressnivå, og det er i utgangspunktet mye å sette seg inn. I tro FromSoftware-ånd må man finne ut en del av dette på egenhånd, men det går sakte, men sikkert opp en del lys etter hvert som man får stadig flere runder på baken.
Hvis man i tillegg har noen å spille med og en dedikert leder som kan vise vei rundt om på kartet, har man oppskriften på flere titalls timer med mektig magi, hardtslående fekting og en real dose fantasy-drevet adrenalin.
Det må nevnes at med unntak av de virkelig store sjefsfiendene er det aller meste av spillets innhold kjent fra før av: Man blir fortsatt hundset av slitsomme skjeletter, fæle flodhester og heslige hesteriddere, og det meste av både våpen, magi og alminnelige gjenstander er som hentet direkte fra Elden Ring. Noen elementer dukker sågar opp fra Dark Souls-spillene.
Måten dette innholdet blir brukt på fungerer imidlertid utmerket, og selv etter over 30 timer bak spakene er det mye jeg ikke har sett og oppdaget. Og ikke minst flere sjefsfiender å denge.
Nightreign er brutalt vanskelig og ubarmhjertig på en måte som overgår det meste annet. Man må være både dyktig, smart og heldig hvis man skal lykkes med noen av de krasseste motstanderne. Sånn sett egner oppskriften til FromSoftware seg mindre godt her, da det fort kan ta over 40 minutter mellom hver gang man får prøve seg på de største monstrene.
Spillet vil med andre ord ikke være for alle, men de som vet å sette pris på en kombinasjon av pryl, mestring og unik «battle royale»-fantasy, vil fort finne seg til rette i dette enormt engasjerende actionspillet.
Elden Ring Nightreign lanseres på PlayStation 4, PlayStation 5 (testet), Xbox One, Xbox Series X/S og Windows den 30. mai.
