En fyr og en trofast bil.
Førsteinntrykk
En fyr og en trofast bil. (Foto: CD Project RED. )

Cyberpunk 2077

Cyberpunk 2077 er et svært ambisiøst spill – på godt og vondt

Vi har brukt 40 timer i The Witcher-utviklerens nye verden.

Syv år med rykter, informasjonsdropp, små glimt, utsettelser og viten om kvaliteten utvikler CD Projekt RED kan levere har ført til en hype som har vart i årevis. Å ha The Witcher 3: Wild Hunt som siste utgitte spill forteller noe om hvor lista ligger, og det har derfor vært vanskelig å ikke bli spent på Cyberpunk 2077.

Siden onsdag morgen har jeg brukt time opp og time ned i Night City som V, med Jackie Welles og Johnny Silverhand ved min side. Hele 40 timer er klokket i dette dystopiske fremtidsuniverset, men jeg følte likevel det ville vært feil å sette en endelig karakter helt enda – men det betyr slettes ikke at det er lite å fortelle.

Din bakgrunn har noe å si for hvordan hendelser kan utspille seg. Foto: Andreas Bjørnbekk/Gamer.no

Velkommen til Night City

Night City. Du kommer til å høre det navnet ofte i Cyberpunk 2077. Jeg begynner her fordi alt du gjør og opplever i denne fremtidsfortellingen kretser rundt denne byen, en by som er både vakker, gudsforlatt, nådeløs, håpefull, storslagen og falleferdig på én og samme tid. Massive skyskrapere rager over slumkvarter og søppeldynger, mens neonlys og skrikende reklamer trekker byens innbyggere mot klebrige distrikter og etablissementer hvor lommebøkene sitter løst og moralen enda løsere.

Night City representerer en hyperkapitalistisk visjon bygget på menneskets mest fundamentale lyster. Mektige selskaper utfordrer myndighetene mens selvstendige næringsdrivende gjør sitt beste for å overleve, men alle gjør de det samme; sex, bedre kropper og lengre liv tilbys til alle som kan betale for det, og menneskets begjær utnyttes for alt det er verdt.

Med andre ord er ikke Night City så ulik fra byer i vår egen samtid – det er kanskje det som gjør den så skummel. Tankene mine går med en gang til Los Angeles, ikke bare på grunn av at det er en enorm by med like enorme forskjeller, men fordi Night City på flere måter minner om den amerikanske vestkystens enorme by. Du kan nærmest føle varmen når solen skinner over den blottede blå himmelen. Høye, tynne palmetrær koser seg i brisen. Når det regner så pøser det, og trafikkaos er det mye av. Det er til og med et pariserhjul ved kysten, og en ørken som venter lurende utenfor bygrensen.

Ørkenen er også en del av Night City. Foto: Andreas Bjørnbekk/Gamer.no

En blanding av mye

Det er dermed relativt enkelt å fremstille denne byen som et slags hypermoderne Sodoma og Gomorra, men det er mer enn bare visuelle triks som gjør Cyberpunk 2077 til en unik opplevelse.

Som rollespill får vi leke oss med et fullstendig åpent nivåsystem hvor du kan forbedre på aspektene du selv ønsker avhengig av hvor mye du har benyttet deg av spillets forskjellige muligheter. Du forbedrer evnene du faktisk benytter deg av, og erfaringspoeng kan brukes på hva du vil. Valg du tar får mindre eller større følger senere i reisen, som å begynne spillet som en nomade, en businessmann eller gjengmedlem. Våpen kan oppgraderes, gjenstander kan selges og kjøpes, solen kommer og går, og en hovedfortelling står side om side med mikrohistorier og andre oppdrag i en åpen verden. Selvfølgelig kan du også designe din egen figur i begynnelsen av spillet, selv om det i Cyberpunk 2077 virker historisk lite viktig.

Det hele foregår nemlig bak en nesten-eksklusiv førstepersonssynsvinkel, som bare går over i tredjeperson når du sitter bak rattet. Jeg får assosiasjoner til både nyutgaven av Grand Theft Auto V og Skyrim her, og på mange måter er Cyberpunk 2077 en nokså eksakt blanding av disse to spillene med tanke på at man rollespiller samtidig som man cruiser rundt i en enorm LA-lignende by.

En dag i et liv. Foto: Andreas Bjørnbekk/Gamer.no

Førstepersonsvinkelen er i aller høyeste grad med på å gjøre Cyberpunk til Cyberpunk, men det er ikke bare positivt. For selv om det gir en kontinuitetsfølelse å ikke kunne endre synsvinkel på måfå, mister mellomsekvenser og samtaler noe av sjarmen og – kanskje paradoksalt nok – noe av innlevelsesfølelsen som regisserte kameravinkler, ansiktsuttrykk og bevegelser et tredjepersonsperspektiv kan gi. Synsvinkelen fungerer likevel og tvinger oss til å oppleve Night City nedenfra til enhver tid, som igjen får byen til å virke enorm. Derfor er det litt rart at man faktisk får velge tredjepersonsperspektiv når man kjører bil, som gjør at det virker litt arbitrært at man ikke kan velge vinkelen selv når man er til fots også.

Samtidig preges Cyberpunk 2077 av hvordan man velger å møte på utfordringene man står overfor. En situasjon kan nemlig bli løst på forskjellige måter. Du kan velge å løpe inn med maskingeværet klart, benytte deg av ikke-dødelige patroner, eller nøytralisere motstanderne dine ved hjelp av hacking og andre triks. Du kan for eksempel gjøre en fiende blind i noen sekunder ved å ødelegge synssensorene deres, eller manipulere visse objekter som kan lede til fatale følger.

Se hvor utrolig vakkert dette spillet er med Ray Tracing på. Men pass på: RT er jææskla dyrt. Foto: Andreas Bjørnbekk/Gamer.no

Sannsynligvis kommer du nok til å benytte deg aller mest av de mange skytevåpnene spillet byr på, og opplevelsen vil nok variere avhengig av kontrollen du bruker. Jeg måtte skru opp sensitiviteten på spakene for å få en god nok opplevelse med kontroll, mens ting føltes umiddelbart bedre med mus og tastatur. Likevel er ikke skytefølelsen i Cyberpunk 2077 i nærheten av det vi finner i dedikerte førstepersonsskytespill. For det første går ting litt tregere – ting er ikke alltid like «snappy» som man kanskje skulle ønske, spesielt når det kommer til nærkampene. For det andre oppleves fiendene lenge som kulesvamper, som har alt for mye liv til at skytekampene føles kjappe, realistiske og intense. Kanskje er dette noe man taper ved å bringe «rollespill» inn i bildet, men jeg skulle gjerne sett en spillmodus som gjorde ting mer realistisk fremfor bare vanskeligere.

En by med frihet og muligheter?

Fyr løs! Foto: Andreas Bjørnbekk/Gamer.no

Night City er en stor by hvor det er mye å holde på med. Samtidig føles den ikke like enorm som andre virtuelle byer, men fy søren så kompakt den er. Byens forskjellige distrikter bærer preg av historie og folkene som bor der, og spesielt Heywood, et fargerikt og noe prega strøk, skilte seg spesielt ut med sin tøffe gatekunst og stilige omgivelser. Å komme seg rundt går kjapt så lenge man har et kjøretøy, men med bena fatt tar ting tid. Generiske oppdrag som å banke opp tyver og andre kjeltringer skjuler seg bak tilnærmet hvert eneste gatehjørne, mens det er mulig å møte på sære folk og dypere opplevelser så lenge man bryr seg om å søke ut en av de mange gule spørsmålstegnene som lusker rundt på verdenskartet. Det er her mye av sjela i Cyberpunk 2077 finnes. Jeg husker spesielt ett oppdrag hvor jeg skulle redde en buddhistisk munk fra å bli mishandlet av en gjeng gærninger, for så å møte den samme munken på et helt annet sted, som ledet til en hyggelig liten samtale om buddhistisk tro og dens kompatibilitet med teknologien samfunnet står overfor.

Det er en del bugs ja. Foto: Andreas Bjørnbekk/Gamer.no

Night City er som sagt en vakkert designet by, men som likevel ikke føles så dyp som den kunne. Faktisk tenker jeg gjerne at vi har å gjøre med en enestående fasade ettersom jeg ofte etterlyser flere butikker, åpne leiligheter og andre områder som kunne gjort byen «dypere» fremfor bare enormt vid. Her skal det likevel nevnes at visse oppdrag tar deg med til steder som ellers ville vært avstengt, men jeg skulle ønske den åpne verden selv hadde mer å by på uavhengig av hvilket oppdrag man utførte.

Samtidig har vi hovedfortellingen, hvor vi begir oss ut på en ferd hvor individer må hanskes med allmektige selskaper. Spillets introduksjon varer i rundt seks timer, som kan virke som en hel del når man bare vil komme seg ut og utforske. Dette kan man også gjøre, men ønsker du alle mulighetene Night City har å by på, åpner verdenen seg først for fullt når prologen er over.

Hvorfor skrive et førsteinntrykk og ikke en anmeldelse?

La oss komme til the real deal. Det tok meg 30 timer, men jeg har faktisk rundet Cyberpunk 2077. Det vil si, rundet én versjon av Cyberpunk 2077s fortelling. Hvorfor er det da slik at dette ikke er en anmeldelse?

Ah, Kea- Johhny. Foto: Andreas Bjørnbekk/Gamer.no

På grunn av at Cyberpunk 2077 er et spill med hundrevis av fortellinger og en verden som må utforskes for å virkelig oppleves, bestemte vi oss for å bruke noen ekstra dager på å ta inn denne verdenen. Jeg har enda ikke opplevd mange nok av spillets sidefortellinger til å kunne bedømme fortellingens fulle dybde, men er godt på vei.

Samtidig skal det ikke skjules at spillet – før utgivelse, vel og merke – lider av en haug med bugs og irriterende feil. Symboler som ikke vises frem, gjenstander som svever i lufta, personer i «T-pose», lepper som ikke beveger seg, mennesker som glir fremover fremfor å gå, og oppdrag som ikke fyrer av eller kan gjennomføres har ledet til en opplevelse som til tider har vært fryktelig frustrerende, og det gjenstår å se om en «Day 1 patch» får fikset flesteparten av disse feilene.

Det er utrolig mye mer vi gleder oss til å dele om Cyberpunk 2077 etter at vi har fått spilt litt mer og forsikret oss om ståa rundt spillets bugs. Frem til da er opplevelsen at utvikler CD Projekt RED har levert et enormt ambisiøst spill som bærer preg av enorme mengder arbeid, men som ikke alltid klaffer med alt det prøver på.

Cyberpunk 2077 slippes 10. desember på Xbox One, PlayStation 4, Stadia og Windows. Vårt førsteinntrykk og vår anmeldelse er basert på Windows-utgaven. Alle bilder i teksten, bortsett fra toppbildet, er tatt av anmelder. 

Kommentarer (103)

Forsiden akkurat nå

Til toppen