Feature

Personlige favoritter fra 2016

Her er våre personlige favorittspill fra 2016

Se hva 12 av oss mener er de beste spillene fra i år.

Montasje, Gamer.no
1: Espen, Bjarte og Håvard
2: Øyvind, Jonas og Øystein
3: Gøran, Andreas K-E og Petter
4: Mikkjell, Andreas B og Erling

Vi er nå halvveis i listen, og det har dukket opp noen nye spill som vi ikke har sett på redaksjonskåringen. Disse gliper som regel på grunn av avstemmingsprosessen, og da er det bra de får sin heder og ære her.

På denne tredje siden får vi se hva Gøran, Andreas Klebo-Espe og Petter har likt best fra i år.

Gøran Solbakkens favoritter:

Uncharted 4: A Thief's End

Uncharted 4: A Thief's End.
Naughty Dog

Jeg har spilt veldig få spill som har en like tilfredsstillende avslutning som Uncharted 4. Den populære spillserien, ledet av hovedperson Nathan Drake, har gjennom de tre tidligere spillene befestet seg som en av de største eksklusive spillseriene på PlayStation.

Nummer fire i rekken avslutter historien for Nathan Drake, og det gjør det på en mesterlig måte. Spesielt den aller siste sekvensen i spillet sitter igjen som en av de aller sterkeste spillopplevelsene jeg har hatt i 2016, et år med veldig mange veldig bra spill.

I Uncharted 4 har utviklerne i Naughty Dog skiftet litt av fokuset på vekk fra skyting, og spillet er bedre enn nummer tre i serien på grunn av nettopp dette. Hovedpersonene har en underholdende og god tone seg i mellom, med solide stemmeskuespillere og velskrevet dialog. Utviklerne viser også enorm styrke i nivådesign og grafikk, og jeg er ganske trygg på at Uncharted 4 er noe av det aller peneste og visuelt sett mest imponerende vi har sett i 2016.

En flott avslutning på reisen sammen med Nathan Drake, og et spill som har vokst seg større og større etter hvert som jeg har tenkt på det.

Inside

Inside.

Limbo, Xbox Live Arcade-spillet som kom i 2010, er en av de aller beste spillopplevelsene jeg har hatt. Det er også grunnen til at jeg har ventet i spenning i seks år for å se hva de danske utviklerne i Playdead kommer med neste gang.

Svaret er Inside, og førsteinntrykket når man ser bilder eller video fra spillet tilsier at dette er et spill i samme ånd som nevnte Limbo. Den mørke, tunge visuelle stilen dominert av gråtoner er lik. Begge spillene er todimensjonale, men med tredimensjonale bakgrunner. Utfordringene i begge spillene er en blanding av plattform og tenkegåter, og det er ingen dialog i noen av spillene.

Inside og Limbo er imidlertid ikke identiske, og de er tilsynelatende også ikke satt til sammeunivers. En av de tingene jeg synes de gjør enda bedre i Inside er historiefortelling med nivådesign, og hvor mye de viser og forteller ved hjelp av for- og bakgrunner. Ikke et eneste ord blir sagt, og historien og tolkning av det som skjer på skjermen er allikevel utrolig spennende og mystisk.

Det merkes også at utviklerne har brukt seks år på å utvikle et cirka fire timer langt spill. Den visuelle stilen er velkjent, men lyssetting og effektene av bakgrunnene som Playdead lager er utrolig imponerende. Animasjonene er fantastiske, og alt pakkes sammen med et lyddesign som kanskje er det aller ypperste i 2016.

Hitman

Hitman.
Jens Erik Vaaler/Gamer.no

Jeg var skeptisk da nyheten kom at utviklerne i IO Interactive valgte å dele inn årets Hitman i episoder. Seks stykker skulle det bli totalt, og der hver og en hadde fokus på ett oppdrag, på en spesifikk plass. Etter å ha spilt mange timer, og anmeldt, årets Hitman er jeg overhodet ikke flau over å innrømme at min skepsis overhodet ikke var berettiget.

Hitman er uten tvil et av de spillene jeg har hatt det mest gøy med i 2016, og det er også det spillet jeg minst trodde skulle komme på min liste over årets beste spill. Episodefokuset har gjort at utviklerne har kunnet ta seg tid til å skape noen flotte plasser der vi som spillere fritt kan utfolde oss i absurde og morsomme snikmord. Hvert eneste nivå er en lekeplass for spilleren, der mye av utfordringer går ut på å knekke koden til nivået, finne ut hvilke forkledninger som funker hvor, og på hvilken måte man skal komme fram til og ta livet av målet uten å bli fanget.

Den største overraskelsen i 2016.

Titanfall 2

Titanfall 2.
EA

Det har vært mange veldig gode skytespill i 2016. DOOM, Battlefield 1 og Titanfall 2 er alle utrolig solide skytespill, og alle hadde nok blitt nevnt hvis vi skulle nevnt ti spill i denne artikkelen. Men når man bare skal ta fem, så er det ingen andre skytespill som har gitt meg like mye glede som Titanfall 2.

Lanseringsdatoen til det «lille» spillet fra Respawn og EA ble klemt inn mellom gigantene Call of Duty og Battlefield 1, og salgstallene lider kanskje litt under nettopp dette. Det er litt synd, for dette er et av de aller beste skytespillene jeg har spilt på flere år. Respawn har greid å finne en herlig balanse mellom bevegelighet av figuren, tempo og animasjoner. Det er rett og slett utrolig deilig å løpe rundt og skyte i Titanfall 2.

I motsetning til originalspillet har Respawn laget en variert og særdeles underholdende historiedel, som i tillegg til å dra spilleren gjennom flere kule scenarioer også fungerer som en opplæringsdel til spillet flerspiller.

Her har utviklerne også forbedret på originalspill, med flere moduser og en rekke smarte forbedringer, noe som gjør at Titanfall 2 definitivt fortjener plassen på denne lista.

XCOM 2

XCOM 2.
Firaxis

Jeg spilte ikke XCOM: Enemy Uknown veldig lite når det kom. Jeg fikk først smaken på spillet når det kom en versjon av spillet på iPad, og etter det har jeg brukt en god del timer på spillet henslengt i sofaen.

Da XCOM 2 kom i februar i år kastet jeg meg over, og det er få andre spill som har gitt meg den samme intense spenningsfølelsen i år som nettopp dette spillet. Det turbaserte kampsystemet er en fryd å lære seg, og det å sette sammen det rette laget, utstyre de med de rette gjenstandene, og deretter håpe at prosentene faller i min favør har gjort at XCOM 2 er blant de aller beste spillopplevelsene mine i 2016.

Til tross for litt tekniske problemer står XCOM 2 uansett igjen som et uhyre solid spill, og gjennomspillingen min på «Ironman» er en av de mest slitsomme, utmattende og beste opplevelsene i 2016.

Andreas Klebo-Espes favoritter:

Dark Souls III

Dark Souls III.
From Software

Etter å ha forelsket meg i From Softwares fantastiske, men brutale verdener i Dark Souls, Dark Souls II og Bloodborne var jeg utrolig ivrig etter å legge ut på nye eventyr i Dark Souls III. Den etterlengtede oppfølgeren levde opp til forventningene mine og vel så det, og i en drøy uke i april var det bare så vidt jeg greide å rive meg vekk fra spillet.

Nok en gang leverte utvikleren, med geniet Hidetaka Miyazaki i spissen, en uforglemmelig reise gjennom en spillverden full av både herlige og grufulle overraskelser. De dystre fargetonene som preger spillets åpning gir etter hvert vei for magiske omgivelser, og ved flere anledninger fikk jeg regelrett hakeslepp av de nye områdene jeg oppdaget.

Som vanlig med Dark Souls er det lett å fokusere mest på de irriterende fiendene eller de storslagne sjefskampene, som gang på gang sendte adrenalinet på full fart rundt i kroppen min. Graver man litt dypere finner man imidlertid en rik fortelling, full av bakgrunnshistorie og pek til spillets forgjengere, og for meg var denne delen av Dark Souls III minst like underholdende som spillets frenetiske kamper.

Tom Clancy's The Division

The Division.
Ubisoft

Gitt alle problemene The Division har støtt på siden lansering er det kanskje ikke et spill folk flest ville regne med å finne på en slik liste. Likevel er det ikke til å komme fra at jeg storkoste meg med Ubisofts skytespill i flere uker, og selv om jeg ikke har plukket det opp på lang tid har jeg mange gode minner fra New Yorks falleferdige vinterlandskap.

De fleste minnene er knyttet til tiden jeg tilbragte sammen med venner, og hvorvidt The Division hadde havnet på denne listen om det ikke gav meg muligheten til å dele opplevelsene med andre er jeg faktisk ikke sikker på.

Sammen jobbet vi for å ta tilbake den sykdomsrammede byen, eller stakk innom det litt klønete, men ofte spennende spiller-mot-spiller-området, kalt «The Dark Zone». Tross problemene som etter hvert krøplet spillet lot jeg meg gang på gang imponere over den vakre og detaljrike verdenen utvikler Massive hadde skapt.

Orwell

Orwell.

Orwell snek seg inn som en sen kandidat på listen min, og overrasket meg med et fascinerende premiss og en spennende historie. Spillet finner sted i en nær fremtid der statlig overvåkning er en del av hverdagen, og som en etterforsker har du potensielt tilgang på all informasjon i hele verden – en berusende, men også skremmende tanke.

Det hele begynner uskyldig nok med instrukser om å lete frem detaljer knyttet til et bombeangrep. Flittig sendte jeg inn alt som virket relevant, men jeg lærte raskt at jeg også kunne manipulere informasjonsstrømmen hvis jeg fant det for godt å gi mine overordnede et feilaktig bilde av en mulig gjerningsperson.

Det er en langt fra perfekt etterforskningsmetode, og valgene man tar kan få katastrofale følger for alle involvert – med unntak av en selv. Den spennende jakten på en oppklaring, og viten om at jeg direkte påvirket sakens utfall underveis gjorde Orwell til en meget gripende og til tider tankevekkende opplevelse.

Firewatch

Firewatch.
Campo Santo

Firewatch ble et av årets mest omdiskuterte spill, mye takket være den kontroversielle og, for noen, antiklimatiske avslutningen. Etter å ha kommet meg gjennom spillet fant jeg meg imidlertid trygt plassert i leiren med de som lot seg overbevise av fortellingen utvikler Campo Santo fortalte.

I rollen som en nyutnevnt skogvokter fikk jeg utforske et landskap som gang på gang overveldet sansene med like deler skjønnhet og mystikk. Jeg har nok aldri tatt så mange skjermbilder som da jeg spilte Firewatch, og enda føles det som om jeg kun fanget en ørliten del av spillets prakt.
De visuelle kvalitetene ble kun matchet av de konstante samtalene mellom Henry og Delilah, som på mesterlig vis farget opplevelsen med en blanding av lett humor og dramatikk. Jeg skal ikke nekte for at Firewatch hadde sine mangler, men alt i alt var jeg svært tilfreds da rulleteksten begynte å klatre oppover skjermen.

Mallow Drops

Mallow Drops.

Da jeg gikk i gang med å samle mine favorittspill fra 2016 havnet ikke Mallow Drops engang på den innledende listen. Det lille puslespillet krøp seg imidlertid frem fra underbevisstheten til slutt, og – selv om jeg må si meg litt overrasket her jeg sitter – endte det opp blant mine topp fem.

I spillet styrer man en stusslig kiwifugl, som er på leting etter sine bortkomne egg. For å samle dem må spillere manøvrere fuglen, samtidig som man manipulerer tyngdekraften ved å rotere spillets brett. Det er en meget underholdende kombinasjon, og da jeg begynte å få taket på det grunnleggende gikk hjernen raskt inn i konkurransemodus.

Brettene har nemlig hver sin ledertavle, der man kan måle sine egne prestasjoner opp mot andre spillere. Man får ikke se hvilken vei andre har tatt for å oppnå sine tider, og jeg ble rett og slett besatt av jakten på å finne raskest mulig vei gjennom hvert brett.

Følelsen av å plutselig oppdage en raskere rute etter å ha stanget hodet mot veggen i altfor lang tid var alltid like herlig, og Mallow Drops sto faktisk for flere av de beste spilløyeblikkene jeg har hatt i hele år. Ikke verst for et spill som jeg nesten hadde glemt.

Petter Lønningen favoritter:

The Witness.

Watch Dogs 2

Watch Dogs 2.
Ubisoft

Stemningen sto ikke akkurat i taket da jeg startet Watch Dogs 2 for første gang. Bortsett fra en engasjerende spillmekanikk var det lite å like ved forgjengeren, derfor var jeg egentlig forberedt på at dette ville bli like nitrist. Så feil kan man ta.

Watch Dogs 2 er som en hund hvis høyeste ønske her i verden er å bli elsket. Spillet gjør alt det kan for å få oss til å le, bli sinte eller felle en tåre. Snikemekanikken er forbedret, nye leketøy som drone og radiostyrt bil gjør hackingen enda bedre enn før og den arcadepregede bilkjøringen sitter som et skudd. Historien er god, byen er variert og interessant og selv skurkene har sjarm og stil. Watch Dogs 2 bruker alle triksene i boken for at vi skal fortsette å leke med det. Ikke alt fungerer like godt og noen ganger er det nesten som om spillet forsøk på å sjarmere oss blir litt for mye av det gode, men det er likevel vanskelig å falle for det likevel.

Hvem er en flink bisk? Hvem er en flink bisk?? Watch Dogs 2 er en fliiiink biiisk!

Virginia

Virginia.

Jeg er ennå ikke helt sikker på hva Virginia egentlig dreier seg om. Dette eventyrspillet kan best beskrives som en blanding mellom X-files og Twin Peaks: du er en FBI-agent som etterforsker en forsvinning, samtidig som du i det skjulte gransker din kollega for tjenesteforsømmelse. Spillet er blottet for dialog og annen spillmekanikk enn å gå og å plukke opp ting, men likevel klarer spillet å fortelle en dypere historie og mer engasjerende historie enn hva som er vanlig i spillmediet.

På overflaten er Virginia en klassisk detektivhistorie med overnaturlig tilsnitt, men dypest sett er det en fortelling om identitet og skjebner. Virginia er strengt regissert – du får aldri mulighet til å gjøre noe annet enn å drive den forhåndsbestemte historien fremover – men de tvetydige møtene med resten av persongalleriet og den utstrakte bruken av metaforer gjør at historien kan tolkes på mange forskjellige måter.

Til syvende og sist handler Virginia like mye om hva slags ballast du som spiller har med deg i møtet med den kaotiske og uoversiktlige spillverdenen. I 2016 var det ingen andre spill som hadde like høye ambisjoner.

The Witcher 3: Wild Hunt - Blood & Wine

The Witcher 3: Wild Hunt - Blood & Wine.
CD Projekt Red

Til tross for mange hederlige forsøk har jeg egentlig aldri fått sansen for rollespill. Kanskje er det de snirklete, barokke handlingsforløpene, de frustrerende komplekse utstyrs- og evnesystemene eller de uoversiktlige persongalleriene. Bare det faktum at man gjerne må investere minst 30 timer i et slikt spill før man begynner å få tak på hvordan det hele henger sammen, gjør det til en lite attraktiv sjanger.

Likevel endte jeg opp med å bruke over 150 timer på The Witcher 3: Wild Hunt, uten hverken å ha lest bøkene eller spilt de andre spillene i serien først, fordi jeg faktisk brydde meg om menneskene (og en del av monstrene) jeg møtte på min vei. Hvis hovedspillet var en syvretters middag, kan utvidelsespakken Blood and Wine best sammenlignes med sigaren etterpå.
Blood and Wine perfeksjonerte alt jeg likte ved Witcher III. De du møter på din vei er mer menneskelige enn noe såkalt realistisk spill har klart å diske opp med, mens stedene du besøker på mange måter føles mer ekte enn man skulle tro var mulig i et dataspill.

En spilljournalist beskrev The Witcher 3: Wild Hunt som «Game of Thrones for voksne». Blood and Wine viser at det er bedre enn som så.

DOOM

DOOM.

Som regel foretrekker jeg skytespill med interessante historier, som Wolfenstein: New Order eller Deus Ex-spillene. Spill i førsteperson er perfekt for å fortelle historier som appellerer både til intellekt og følelser; den direkte historiefortellingen og kravene til hvordan spillutviklerne bygger opp brettene og verdenen gjør at sjangeren på sitt beste kan tilby noen av de mest finstemte og engasjerende spillopplevelsene som finnes.

Det første Doomguy gjør er å bryte lenkene sine, knuse hodeskallen på en demon og å gripe det første våpenet han kommer over. Deretter går det slag i slag. Tempoet er høyt, fiendene er mange og groteske, våpnene har den rette tyngden og belønningene fra Glory Kills-systemet tvinger meg til å stadig være på offensiven, ikke bare sitte sammenkrøpet bak en mur og vente på at jeg skal bli frisk fra alle skuddsårene.

Selvfølgelig kan du dykke dypere i den egentlig ganske komplekse bakgrunnshistorien, men det er helt valgfritt. Doom er det vakre i det enkle. Doom er elegant brutalitet, nådeløs perfeksjon, finstemt intensitet. Doom er renselse.

Nye Doom føles som da jeg spilte gamle Doom. Deilig, deilig, deilig.

Manual Samuel

Manual Samuel.

Manual Samuel er ikke det beste spillet jeg spilte i 2016, men det er definitivt det morsomste. Sett bort ifra en umenneskelig frustrerende siste er dette kroneksempelet på hvordan man skal bygge et helt spill på en uhyre enkel grunnidé. Du styrer nylig avdøde Sam som har inngått en avtale med døden: hvis Sam overlever de neste 24 timene, får han livet tilbake. Haken er at han må styre alle kroppsfunksjoner manuelt.

Det går riktignok tretten på dusinet av denne typen spill, men Manual Samuel har ett stort fortrinn: det er hysterisk morsomt. Gjengen i Perfectly Paranormal kunne gått for en enkel løsning som utelukkende støttet seg på billig slapstickhumor, men i stedet har de sydd sammen en perfekt kombinasjon av grov (og tørr) humor, lekker visuell stil, fantastiske stemmeskuespillere og knallgod musikk. Det beste er at brettdesignet i seg selv skaper perfekt timet humor.

Mange spill kan få deg til å humre, noen få til å le høyt. Manual Samuel får deg til å le på den måten som gjør andre pinlig berørte på dine vegne. Slike spill er det altfor få av her i verden.

På siste side kan du se listene til Mikkjell, Andreas Bjørnbekk og Erling »

Mirror's Edge: Catalyst
PlayStation 4
Mirror's Edge: Catalyst
Xbox One
Tom Clancy's The Division
PlayStation 4
Quantum Break
Xbox One
Tom Clancy's The Division
Xbox One
The Witness
Windows
Owlboy
Windows
The Banner Saga
Windows
The Witness
PlayStation 4
Mirror's Edge: Catalyst
Windows
Final Fantasy XV
PlayStation 4
Tom Clancy's The Division
Windows
The Banner Saga
Mac
Uncharted 4: A Thief's End
PlayStation 4
Heart of Iron IV
Windows
Hearts Of Iron IV
Windows
Abzû
PlayStation 4
Doom
PlayStation 4
Doom
Windows
Doom
Xbox One
Firewatch
Linux
Firewatch
Mac
Firewatch
Windows
Final Fantasy XV
Xbox One
The Banner Saga
iPad
The Banner Saga
iPhone
The Banner Saga
PlayStation 4
Overwatch
Windows
Manual Samuel
Windows
XCOM 2
Windows
Ratchet & Clank
PlayStation 4
Dishonored 2
PlayStation 4
Dishonored 2
Windows
Dishonored 2
Xbox One
ReCore
Xbox One
The Last Guardian
PlayStation 4
Hitman
PlayStation 4