Med Still Wakes the Deep prøver The Chinese Room seg på skrekkspillsjangeren igjen – en sjanger de sist brynte seg på med den interessante Amnesia-oppfølgeren A Machine for Pigs. Still Wakes the Deep vil føles kjent for dem som er godt bereist i sjangeren, men leverer likevel en godt sammensatt skrekkopplevelse som kanskje først og fremst vil bli husket for sin unike og overbevisende setting.
En arbeider i hardt vær
Det hele begynner med en tilsynelatende normal arbeidsdag for den skotske elektrikeren Caz McLeary. Etter å ha reist fra familien sin jobber han på en oljerigg i nordsjøen. Der jobber han med sin gode venn, Roy, og en gjeng andre hardbarka arbeidere som du blir kjent med underveis i spillet. Året er 1975.
Du blir introdusert for oljeriggen på en gåtur som tar deg innom noen av de detaljerte områdene om bord. Det viser seg at du har havnet i trøbbel med sjefen, som beordrer deg til å møte opp på kontoret umiddelbart. Den første gåturen gir deg en god introduksjon til hvordan du navigerer på riggen, og i det hele tatt hvordan spillet fungerer. Du fikser litt småting, løser noen enkle gåter, og snakker med mannskapet.
Jeg kan ikke skryte på meg å ha tilbragt tid på nordsjøen, men alt ved oljeriggen føles veldig virkelighetsnært og autentisk. Oppholdsrommene er kledd i misfarget trepanel, og møbler du nesten kan lukte sigarettlukten fra. Det drypper vann fra taket, og hvis du titter ut av vinduene er det stort sett bare regnvær og høye bølger så langt øyet kan se. Resten av verdenen er kaldt, vått metall.
Spillet har en realistisk og gjennomført grafisk stil, og jeg stoppet stadig opp for å ta inn alle detaljene i omgivelsene. Det er med på å male et tydelig bilde av verdenen spillet foregår i. I tillegg snakker alle du møter i spillet med tykk skotsk aksent, med alle de fine talemåtene og uttrykkene det fører med seg.
En annen ting som 70-talls-settingen fører med seg er teknologien ikke var like avansert på den tiden. Det gjør at kommunikasjon med fastlandet ikke går så enkelt som man skulle ønske på en farlig arbeidsplass, og verre blir det selvfølgelig når ting virkelig begynner å gå galt.
En stor eksplosjon går av under en borreoperasjon, og du finner ut at arbeiderne har kommet over noe de ikke burde rørt ved i havet. Jeg tror spillet blir mest effektivt hvis jeg unngår å røpe for mange detaljer om hva som utspiller seg, men hovedsaken er at spillet raskt går fra å være en gå-simulator på en kul arbeidsplass til en kamp for å holde seg i live – fremdeles på en kul arbeidsplass.
Den ene mystiske hendelsen etter den andre begynner å utfolde seg på oljeriggen. Ingen har oversikt over hvem som fortsatt er i live av mannskapet, hva det er som har begynt å ta livet av folk eller hvordan man skal komme seg vekk derfra. The Chinese Room har tidligere omtalt spillet som en slags vri på science fiction-klassikeren The Thing, og inspirasjonen merkes godt i det ferdige spillet.
For å komme deg gjennom spillet må du reise rundt mellom de forskjellige maskinene og kontrollrommene som holder oljeriggen over vann, og løse forskjellige problemer mens omgivelsene stadig blir farligere. Det blir mye sniking gjennom trange ganger og ventilasjonsanlegg, men også en del klatring og svømming. Du kan plukke opp gjenstander og kaste dem for å distrahere fiender, men bortsett fra det holder selve spillingen seg ganske enkel.
Du får ikke noen spesielt vanskelige gåter å bryne deg på, og det som sørger for variasjon er først og fremst tempoet i sekvensene. Intense jaktscener blir ofte fulgt opp med roligere sekvenser hvor du kan utforske litt i fred, selv om lyddesignet selvfølgelig sørger for å minne deg på at farene aldri er langt borte.
Historien holder det flytende
I sammenheng med hva andre spill i sjangeren har gjort de siste årene må jeg likevel si at jeg føler det mangler noe mer fra det du gjør i selve spillet. Sniking rundt monstre kan være artig nok å holde på med, og utforskingen og klatringen fungerer også bra. Spill-elementene er lagt opp på en måte som gjør at de sjeldent kommer i veien for historiefortellingen, som igjen gjør at drivet holder seg godt gjennom hele gjennomspillingen. Jeg bare sliter litt med å riste av meg følelsen av at det skulle være noe annet her for å bryte opp de forskjellige segmentene.
For de fleste andre spill i sjangeren har dette blitt løst ved å introdusere andre typer gåter som må løses opp i, eller vanskelige fiender du må bekjempe. Siden Still Wakes the Deep er av skrekkspilltypen som ikke har kamper (ikke noe negativt i seg selv), så er jeg ikke helt sikker på hva man skulle introdusert for å variere mer, men snikingen rekker faktisk å føles litt oppbrukt innen man når slutten, til tross for at det tar relativt kort tid å spille gjennom hele spillet.
Det som gjorde spillet vanskelig å legge fra seg i de siste timene var at jeg gjerne ville se hvordan det gikk med Caz, og de få gjenlevende i mannskapet. Og det at man bryr seg om rollefigurene er jo et tegn på at utviklerne har klart å bygge noe som engasjerer, men jeg skulle vel egentlig ønske at selve spilldesignet var litt mer delaktig i å gjøre opplevelsen spennende.
Jeg har veldig sansen for denne typen historiedrevne skrekkspill som foregår på små, isolerte steder. For meg tok gjennomspillingen ca. 7 timer, og det passer bra. Hvis man strekker det ut for langt, risikerer man å bli litt for komfortabel med det som skal være skummelt, eller at de (i dette tilfellet) enkle mekanikkene ikke klarer å holde seg interessante.
Still Wakes the Deep snuser kanskje litt på grensa på dette punktet, men for min del holdt det til en god gjennomspilling. Det er ikke så mye som oppfordrer til flere gjennomspillinger her, men det er vel strengt tatt ikke noe alle spill trenger heller. Det er et spill som virker som det først og fremst er laget for å fortelle en historie, og det fungerer siden historien er god.
Konklusjon
Jeg har ikke mye å utsette på Still Wakes the Deep. Det forteller en rivende og unik spillhistorie, som finner sted i en helt perfekt setting for et skrekkspill.
Faktisk er spillets aller største styrke nettopp oljerigg-settingen. Måten du karrer deg gjennom vannfylte oppholdsrom og forblåste plattformer mens stormen buldrer rundt deg er ekstremt godt gjennomført, og de andre farene som lurer blant maskineriet er heller ikke noe å spøke med. Hvis ikke historien hadde vært god nok til at jeg ville se slutten, tror jeg kanskje helheten hadde blitt litt tynn. Heldigvis gjør historien en god jobb, og trekker helheten opp et hakk.
Det du gjør under selve spillingen i Still Wakes the Deep skiller seg derimot ikke særlig ut fra ting som har blitt gjort tidligere med sjangeren. Hvis man har spilt gjennom Outlast-spillene, Amnesia, eller noen av spillene som senere har vært inspirert av disse, så har man en ganske god pekepinn på hva man går til. Det bestemte fokuset på historiefortelling og den flotte settingen gjør det likevel til et spill som bør spilles hvis man liker sånt.
Still Wakes the Deep slippes 18. juni til Windows (testet), PlayStation 5 og Xbox Series X/S. Spillet blir også tilgjengelig på Game Pass.
