La oss ta et lite tilbakeblikk på hva som gjorde meg til en fan av Nintendo.
Jeg hadde hatt en pause fra spilling fordi gitar, øl og jenter ble mer interessant mot slutten av ungdomsårene. Før det hadde jeg en barndom fylt med NES-spill (jeg skrev faktisk en artikkel til spillhistorie.no om den jula på midten av 80-tallet da jeg fikk en NES og Zelda under juletreet).
NES hadde høy stjerne hos alle i venneflokken. Riktignok hadde noen venner Commodore 64 eller en sjelden Atari eller PC, men selv de som senere klarte å få foreldrene til å kjøpe en Amiga, var enige om at Nintendo var sjef. Ikke bare var spillene relativt nærme arkadegrafikken i starten, men opplevelsen var også veldig plug-and-play.
Kontrasten til å loade spill på en Commodore-maskin var enorm.
Jeg brukte senere alle konfirmasjonspengene på en SNES og flere lanseringsspill. De jeg husker best, var F-Zero, Zelda og Super Mario World. Det jeg også husker, var at det var dyrt.
Helt siden NES-dagene hadde det vært dyrt. I spillmagasiner kunne man lese om en arrogant ledelse som irriterte tredjepartsutviklere og krevde grådige avgifter for å bruke Nintendos egne kassetter. Dette ble av meg og andre fans glatt ignorert.
Nintendo var best – ingen protest!
Helt overjordisk bra
Jeg hadde hoppet over Nintendo 64, men hadde vært nysgjerrig på GameCube i lengre tid. Jeg hadde en kompis som jobbet på Steen & Strøm og var innom med noen måneders mellomrom for å teste ting på demomaskinen (er det flere som husker at man kunne teste spill i butikk?!). GameCube var fresh! Den hadde faktisk overgått arkademaskinene i grafisk ytelse, og spill som Smash Bros. og Rogue Squadron var helt overjordisk bra.
GameCube solgte ikke særlig godt – folk ville heller ha en PS2. Det endte derfor med at Nintendo måtte kutte prisen, og jeg klarte å tuske til meg en GameCube med Mario Kart: Double Dash for 998 kroner!
Her var det også god kronekurs og førjulssalg i miksen. Det ble raskt innkjøp av The Wind Waker og Metroid Prime, og «fanboyen» i meg slo ut i full blomst!
Hvordan kunne folk engang like Halo med sine 30 fps, når man kunne spille Metroid Prime i herlige 60 fps? Da Resident Evil 4 kom til GameCube halvannet år senere, var jeg totalt frelst. Ingen kunne måle seg med Nintendo. Det er verdt å merke seg at jeg allerede hadde passert 25 år på dette tidspunktet, men jeg klarte likevel å bli religiøst lojal overfor et spillselskap.
Jeg levde i en boble noen år der. Kjøpte Nintendo DS og sverget på at Brain Training var Nintendos gave til menneskeheten. Jeg ignorerte selvsagt alle artikler om at Dr. Kawashima selv ikke var videre imponert.
Nintendo Wii ble den andre konsollen jeg kjøpte på lanseringsdatoen – og den første (og siste) jeg sto i kø for. Jeg fikk faktisk en kunde fra DJ-jobbene mine til å kjøre innom køen og overlevere honoraret for forrige spillejobb i selve køen (!). Kontanter var riktignok ikke så uvanlig i 2006, men dette var nok mitt ultimate nerdete øyeblikk.
Så fulgte et par år med Wii, preget av både oppturer og nedturer. De fleste i spillpressen ble raskt enige om at bevegelseskontroller var teit. Jeg mente at spillpressen kollektivt var ute av stand til å tilpasse seg de nye kontrollene. Jeg koste meg med å røske skjold ut av hendene på Space Pirates i Metroid Prime 3, eller overbeviste meg selv om at jeg faktisk lærte noe om golf ved å spille Tiger Woods på Wii.
Noen av disse opplevelsene var virkelig fete – Mario Galaxy hadde en så herlig nostalgisk eventyrfølelse at jeg rett og slett felte en tåre under Gusty Garden Galaxy-soundtracket. På den andre siden var det litt mindre gøy å være den som spilte Scarface: The World Is Yours mens jeg leste om GTA IV i spillpressen …
Så kom det året da Nintendos eneste julespill i 2008 var Animal Crossing. Det året fikk jeg en grei avsmak for Wii.
Jeg hadde kjøpt plastratt til Mario Kart Wii, og siden det spillet hadde vært så genuint bra, hadde jeg dessverre også kjøpt en brukt utgave av det knapt spillbare Excite Truck. Smash Bros. Brawl var det ingen kompiser som ville spille – selv om vi hadde hatt det gøy med Melee – og alle Nintendo-fans klødde seg i hodet over Link’s Crossbow Training.
Å ikke ha et eneste eventyr å spille i jula var uaktuelt, så jeg sluttet rett og slett å være fan og averterte hele plastberget av Wii-tilbehør, konsollen og alle de småkjedelige klassikerne jeg hadde kjøpt for andre gang på Virtual Console. Så bar det rett ned til nærmeste Game, GameStop eller hva de nå het, og kjøpe en brukt 360 og en bråte spill.
Herregud for en kul jul det ble.
Trolldommen var brutt
Ikke alle spillene hadde Nintendo-sjarm, og alt var ikke like knirkefritt i bildeoppdatering, men der Mass Effect tegnet opp et litt ujevnt univers, var det også et univers som var uendelig mye mer filmatisk og interessant enn det rent ludologiske universet til Metroid Prime. Nei, Mass Effect leverte ikke puzzles og mekanisk glede på samme måte, men det leverte et levende og troverdig sci-fi-univers. Oblivion var på samme måte en motsats til Zelda, med sin enorme frihet og fokus på en totalt åpen verden.
Så oppdaget jeg multiplayer og Xbox Live. Hvordan kunne jeg ha levd uten dette før? Kan jeg bare legge til venner etter å ha møtt dem i én runde Halo? Ingen friend codes?!
Det var virkelig en ny verden, og Xbox Arcade skulle senere vise meg at det også var mulig å få mekanisk perfekte og «Nintendo-aktige» opplevelser utenfor en Nintendo-konsoll.
Trolldommen var for alltid brutt.
Jeg kjøpte senere en Wii U på salg og også en 3DS da prisen ble mer spiselig. Begge konsollene ga meg stor glede og minnet meg på hvorfor jeg hadde blitt så enormt engasjert i Nintendo i utgangspunktet. Breath of the Wild var et spill som fikk meg til å stille spørsmålstegn ved alle spill jeg hadde spilt tidligere.
Problemet mitt med Switch var at de første to årene var fylt med Wii U-porter og spill som Arms og Snipperclips. Men først og fremst var prisen helt på villspor i forhold til konkurrentene – og hva jeg var vant til fra tidligere Nintendo-kjøp.
Det ble aldri noen Switch på meg.
Kjøper ikke en Nintendo til 7500
Det ble en PS4 ganske langt ute i generasjonen, og senere gjorde Game Pass meg til kunde hos Xbox igjen. For tiden nyter jeg en enorm backlog og spillbibliotek via Game Pass og det særdeles kundevennlige Xbox-økosystemet. Jeg kjøper ting på salg, gjerne ett eller to år etter lansering.
I det siste har jeg nesten sluttet å kjøpe spill – det bare renner inn opplevelser via Game Pass. Den siste uka har jeg blitt fjetret av eventyr og hjerteskjærende historier i South of Midnight og utrolig bra puzzles i Blue Prince.
Dette betyr på ingen måte at jeg ikke vil ha en Switch 2! Faktisk har jeg allerede vist Donkey Bananza og Mario Kart World til barna. De digger det! Selv har jeg lyst til å spille Tears of the Kingdom, Metroid Dread og Metroid Prime 4.
Men … jeg kjøper ikke en Nintendo-konsoll til 7500 kroner med ett spill inkludert. Det kan jeg rett og slett ikke forsvare overfor meg selv – og å hevde at Mario Kart World er så magisk at det er verdt 20 prosent mer enn alle andre spill, er bare helt tonedøvt fra Nintendos side.
Dette er den samme hybrisen vi så hos Sony da de annonserte PlayStation 3. Problemet nå er at folk allerede må ha en jobb nummer to for å klare hverdagsutgiftene.
Mitt tips til alle er å ta det helt med ro. Prisene på Switch 2 kommer til å synke. Skriften er allerede på veggen – de aller fleste av oss synes dette er altfor dyrt.
Har du lyst til å få en tekst publisert på Gamer.no? Send din tekst til fredrik@gamer.no, merket «Gjestekommentar».
