Jeg har alltid vært av den oppfatning av at «actionspill» er en ganske ullen sjanger. I ordets rette forstand kan egentlig alle mulige spill falle innunder denne brede underkategorien, og gjerne hvis de ikke har noe annet typisk sjangerpreg. Bare de siste par månedene har for eksempel alt fra Party Animals og Starfield, til Resident Evil 4 og The Lord of The Rings: Gollum havnet i den altomfattende gropa.
Det er likevel de færreste spill som virkelig omfavner «action»-delen av kategorien; som oppfyller drømmen om å utføre elleville stunts; som lar deg kaste deg fra skyskrapere, slenge kjøretøy over endeløse avgrunner og hamle opp med horder av fiender før de får sukk for seg.
Ghostrunner 2 er derimot et slikt spill, og gjør det bedre enn de fleste andre spillene på markedet.
Verdens råeste
Man inntar nok en gang rollen som Jack, en cyborgninja som er programmert til å løpe langs vegger, «dashe» over korte avstander og sakke tiden med ujevne mellomrom. I tillegg er han en jævel med katana, noe som kommer godt med når man til stadighet må hanskes med utyskene som lusker rundt i den dystopiske fremtidsbyen kjent som Dharma Tower.
I likhet med forgjengeren er Ghostrunner 2 et fullblods førstepersons actionspill, og det tar ikke lang tid før man lirer av seg de mange separate evnene som perler på en snor.
Spillet er bygd opp i form av adskilte nivåer med en klar lineær struktur: Man løper langs klaustrofobiske cyberpunk-ganger mens man beinflyr oppetter reklameskilt og slenger seg i strømkabler, før man ankommer et mer åpent område stappet av kjeltringer og soldater i ulike valører.
Her inntar spillet en ny fase, hvor man må kombinere parkour og utforskning for å ta rotta på samtlige fiender og låse opp veien videre. Det skal ikke mer enn ett slag eller én kule til før man stryker med og må begynne fra forrige sjekkpunkt, og disse områdene blir da en øvelse i prøving og feiling mens man forsøker å finne den mest fornuftige veien gjennom bølingen.
Man dør mye og ofte – flere titalls ganger per nivå – og sånn sett er man alltid på grensen til frustrasjon. Likevel går det aldri for lenge uten at man lærer eller mestrer noe nytt. Og når man først får ting til å klaffe – når man fyrer av kastestjerner, blokkerer kuler og dukker unna laserstråler i en elegant dødsdans – føler man seg som den råeste i verden.
Lett og vanskelig
Med på å bygge opp dette inntrykket er spillets audiovisuelle sammensetning, hvor barsk synthwave-musikk avløses av et enormt stilrent visuelt uttrykk. Spillet er veldig typisk cyberpunk, med liberal bruk av neon, folk som er like mye metall som kjøtt og blod, samt høyteknologiske krefter som lar deg manipulere både tid og rom.
Ghostrunner 2 lar deg leke deg med betydelig flere evner og oppgraderinger enn originalspillet, og etter hvert tar også plattform- og parkourelementene langt større plass. Disse sekvensene krever gjerne at man setter sammen mange unike egenskaper i rekkefølge på kort tid, og da får både intuisjon og mestringsfølelse kjørt seg.
Selv om man dør en del også her, sørger god bruk av sjekkpunkter og ikkeeksisterende lastetider for at flyten blir godt ivaretatt. Til tross for de mange tilbakeslagene, føles spillet stort sett alltid rettferdig. Jeg vil hovedsakelig beskrive Ghostrunner 2 som lettspilt, selv om det altså er langt fra lett.
Større er ikke alltid bedre
Der originalspillet var et ensrettet eventyr som handlet om å nå toppen av et massivt tårn for å ta rotta på den tyranniske Mara, har oppfølgeren en langt mer omfattende fortelling. Handlingen kommer ikke lenger bare i form av radiosamtaler og kjepphøye sjefsfiender – denne gangen får man faktisk et lite hovedkvarter man kan utforske, og her er det både fullt animerte allierte og enkle sideaktiviteter å bryne seg på.
Man merker godt at utviklerne har hatt større ambisjoner denne gangen, og det blir særlig tydelig når man etter en stund får utforske utsiden av Dharma Tower.
Dette er goldt, postapokalyptisk landskap fylt med sammenraste høyblokker og zombieaktige overlevende, og fungerer som et ålreit avbrekk fra de mer lineære sekvensene man utfører inne i tårnet. Med seg på reisen får man en barsk motorsykkel som lar deg utforske ødemarken.
Disse sekvensene er stort sett like fartsfylte og spennende som resten av reisen – sykkelen er lett å styre og lar deg utføre noen ganske halsbrekkende stunt – men det er likevel en god del mer frustrasjon knyttet til denne delen av spillet.
Etter forholdene gjør egentlig utviklerne en fremragende jobb med å veilede deg gjennom de halvåpne semilineære nivåene, men det er føles aldri sømløst og uanstrengt som resten av spillet. Det er rett og slett en del styr knyttet til det å navigere i den litt gråbrune, kjedelige ødemarken; innimellom setter man seg helt fast og må laste inn sjekkpunktet på nytt; og andre ganger krasjer man i ting man egentlig ikke burde krasje i.
Det er i korte trekk bare litt mer klønete, selv om variasjonen – særlig sett opp mot det første spillet – for all del er kjærkommen.
Konklusjon
Ghostrunner 2 er et sabla tøft actionspill, og man merker øyeblikkelig at utviklerne har hatt høyere ambisjoner enn sist. Dette gir seg til kjenne i form av et større univers med mer variasjon, og det er spennende å utforske de mange unike cyberpunk-aspektene både inne i og utenfor Dharma Tower.
Det er riktignok ikke alle nyheter i spillet som er like givende, og både de lynraske sekvensene på motorsykkel og de langsomme øyeblikkene hvor man får snakke med allierte inne i hovedkvarteret kunne vært bedre utformet.
Stort sett klarer spillet likevel å ivareta farten og flyten fra originalspillet, og kombinerer dette med nye evner, oppgraderinger og flere fantastiske parkour-sekvenser.
Man må slite seg gjennom mye prøving og feiling, men når man endelig får til de høytsvevende triksene og feilfrie kampene man har øvd seg på, er det en enorm mestringsfølelse. Rett og slett noe av det råeste man kan spille i 2023.
Ghostrunner 2 er tilgjengelig på PlayStation 5 (testet), Xbox Series X/S og Windows.
