Anmeldelse

The Witcher: Nightmare of the Wolf

En klar forbedring

Den animerte The Witcher-filmen er overfladisk, men kjempelekker moro.

The Witcher: Nightmare of the Wolf.
Netflix

Netflix vet å smi når The Witcher-jernet er varmt, og deres nyeste prosjekt er intet mindre enn en halvannen time lang animasjonsfilm satt i det mørke fantasy-universet. For en gangs skyld følger vi imidlertid ikke de avmålte ablegøyene til Geralt – i stedet er dette for en «prequel» å regne; fortellingen om Geralts mentor og farsfigur, som visstnok skal spille en stor rolle i The Witchers andre Netflix-sesong.

Tilbake til fortiden

Nightmare of the Wolf forteller altså om witcheren Vesemir og hans eskapader i perioden før Geralt troppet opp på dørterskelen til Kaer Morhen. Filmen begynner så smått in medias res idet et utypisk uhyre skaper rabalder på landsbygda og Vesemir må trå til.

Trailer. (Video: Netflix)

Som vanlig er det pengene som rår for witcherne, monstre blir sjeldnere og sjeldnere, og det går et rykte om at det kanskje er witcherne selv som skaper de muterte beistene. I teten for mistankene står magikeren Tetra Gilcrest, som bestemt mener noe må gjøres med den uregjerlige ordenen.

Og kanskje har hun også et poeng. I hvert fall er det lett å tro det mens det sentrale mysteriet utspiller seg – filmen er full av grånyanser tradisjonen tro, og selv etter filmens slutt kan man spørre seg om hvem som har rett i det store og det hele.

Utover dette forsøker filmen også å fortelle oss om livet som ung witcher-spire, med gjentatte tilbakeblikk og dypdykk i Vesemirs oppvekst. Dette er et grep som fungerer ganske godt, men overgangene mellom nåtid og fortid er ikke tydelige nok, og ved et par anledninger tar jeg meg i å lure på hvilke figurer vi egentlig ser på.

Hvorfor så dårlig tid?

En viktig grunn til at det er slik, er det faktum at Nightmare of the Wolf rett og slett er en ganske kort film. Utviklerne gir seg selv bare en time og snaue 20 minutter på å gå gjennom veldig mye innhold, og man får liksom aldri helt tid til å bli kjent med de forskjellige figurene.

The Witcher: Nightmare of the Wolf.
Netflix

Vesemir står som sagt sentralt, på den ene siden som en barsk mannemann som slakter beist for fote, og samtidig en person som rives og slites mellom penger, makt og et tynnslitt moralsk kompass. Han virker interessant, men inntrykkene blir aldri mer enn overfladiske, og jeg føler dessverre aldri at jeg lærer mer enn det absolutt nødvendige om hva han har å komme med.

Det samme gjelder for de andre figurene, og tidvis også plottet generelt. Mysteriet rundt hvem som lager monstre er spennende; gneldringen innad i witcher-miljøet er interessant; og det bys opp til flere spektakulære kampsekvenser, men jeg rekker aldri å tenke meg om underveis.

Jeg er helt for at filmer skal ha god flyt og et plott med skikkelig driv – faktisk er flyt noe av det jeg setter aller høyest, både når jeg ser film, serier og spiller spill – men her går det altså litt vel fort i svingene. Figurene er kule på sitt vis, men dette er på ingen måter en film jeg kommer til å huske for figurene.

En klar forbedring

Da står i stedet animasjonene og det visuelle sterkt i minne. Som seg hør og bør er det nemlig mye kjapp fekting og eksplosiv magi på gang, og det er for det meste en fryd å se på. Vesemir fremstår som en lettere og mer akrobatisk variant av de tunge, bestemte utfallene Geralt lirer av seg i spill- og serieunivers, men det kommer antagelig aller mest av mediet og animasjonsstilen.

The Witcher: Nightmare of the Wolf.
Netflix

Folkene bak Nightmare of the Wolf er ingen ringere enn Studio Mir, gjengen som tidligere har lagd The Legend of Korra og den nokså gode serien Dota: Dragon's Blood tidligere i år. Og det synes.

Mye av det visuelle er kjent og kjært, med malte bakgrunner og sirlig animerte figurer. Det flyter meget godt, og jeg synes utviklerne har tatt seg enda et par hakk opp her, i hvert fall sammenlignet med den drøyt fem måneder gamle Dota-serien. At det her er snakk om relativt mindre spilletid har sikkert noe med saken å gjøre, men jeg mener også at alt bare henger bedre sammen. Det ser rett og slett veldig bra ut.

Særlig gøyalt er det å se hvor grotesk og voldelig serien tør å være, og sammen med witcherne og Tetras magiske krumspring, står dette for flere virkelig storslåtte sekvenser. Også her går det kanskje litt vel fort til tider, og lydbildet sliter noen ganger med å følge med, men sett over ett er jeg godt fornøyd med det audiovisuelle.

Konklusjon

Nightmare of the Wolf er et spennende, fargerikt og fartsfylt sidesprang som gir oss massevis av innsikt i The Witcher-universet, men kunne med fordel brukt mer tid på å bygge opp både figurer og plott.

Handlingen er som sagt mer enn underholdende nok, og et par mindre historie-kolbøtter underveis gjør at det er nok å henge fingrene i, men det enorme tempoet gir få rom for ettertanke, selv når manuset prøver sitt ytterste.

Lekre animasjoner og flotte bakgrunner gjør sitt for å bringe liv til universet, og både musikk og stemmeskuespill klarer å holde tritt store deler av tiden. Sistnevnte faller riktignok gjennom et par ganger, og kontentumet som danner det helhetlige lydbildet fremstår noe tafatt i perioder.

Filmens største synd er til syvende og sist at den er for kort. Det går rett og slett litt for fort for sitt eget beste, og som et resultat fremstår dette som en effektiv, «flashy» og actionpreget affære, som dessverre også blir litt overfladisk i det store og det hele.

LES OGSÅ: Kristofer Hivju står sentralt i begynnelsen av The Witchers andre sesong »

7
The Witcher: Nightmare of the Wolf
Spennende, fargerikt og fartsfylt sidesprang.
The Witcher The Witcher: Nightmare of the Wolf

Les også

Siste fra forsiden