Det begynte nokså bra, men siden debuten i 2019 har det gått stadig nedover for Netflix' utgave av The Witcher.
Serien, som i utgangspunktet bød på like deler filosofiske krumspring, mektige monstre og voldsomme sverdkamper, har mistet mer og mer av det som gjorde den så fengende. Det hele nådde et kritisk punkt da hovedrolleinnehaver Henry Cavill brøt tvert med serieskaperne i forkant av forrige sesong.
Dette merkes, men det er likevel alt annet som ikke fungerer denne gangen.
Ikke min Geralt
I denne fjerde sesongen følger vi nok en gang «volveren» Geralt of Rivia, en einstøing som sprader på kryss og tvers av et krigsherjet kontinent på leting etter familien sin.
Med Henry Cavill ute av bildet er det Liam Hemsworth som har blitt kalt inn som erstatter. Her snakker vi virkelig store sko å fylle.
Den yngste Hemsworth-broren gjør for all del en helt ålreit jobb, men har hverken karismaen eller den uanstrengte tilstedeværelsen Cavill hadde. Joda, han svinger sverdet og messer magi like god som noen, og både kostyme og hårsveis sitter godt, men det er øyeblikkelig tydelig at han mangler tyngden forgjengeren tilførte figuren.
Til sammenligning føles Hemsworth både flat og distansert store deler av tiden, med et flåsete ansiktsuttrykk som tar brodden av bortimot alt han gjør.
Jeg er aldri i nærheten av å la meg bergta.
Og til tross for dette, er den nye Geralt langt ifra det mest problematiske med denne sesongen av The Witcher. Den tvilsomme æren tilfaller i stedet alt mulig annet.
Sideoppdrag etter sideoppdrag
Blant de største problemene er det faktum at dette gir seg ut for å være et stort og omfattende fantasy-univers. Verdenen er preget av pertentlig politikk, skjebnebestemte sammenstøt og finurlige figurer, men serien klarer rett og slett ikke å fortelle en historie hvor disse elementene jobber sammen.
I stedet får vi servert en rekke adskilte handlingsforløp hvorav ingen av dem egentlig har veldig mye kjøtt på beinet. Dette er noe serien for så vidt har slitt med en stund, men det topper seg helt klart i denne sesongen: Av de tre uttalte hovedpersonene er det kun én av dem har noe som helst av betydning å drive med.
Vi har allerede snakket om Geralt, som denne gangen fremstår aller mest som en bifigur i sin egen serie. Med Jaskier på slep, blir han etter hvert et episenter for en rekke andre figurer, og nesten samtlige av disse er mer interessante enn det Hemsworth klarer å være.
Ved siden av den underlige Cahir, som har hatt en spennende «Piccolo-aktig» utvikling siden seriens spede begynnelse, liker jeg både dvergen Zoltan og bueskytteren Milva godt.
Det er derimot Laurence Fishburne som den tvetydige og rappe Regis som ender opp som min klare favoritt – han klarer nesten å redde stumpene for det som i all hovedsak er en litt for lange sesong av Gutta på tur.
Jeg tuller ikke, en hel «filler»-episode blir brukt på å fortelle historier rundt leirbålet.
Trøblete tenåringer
Da lider Geralts bonusdatter Ciri mye den samme skjebnen. Hun er for syns skyld på et helt annet sted i universet, men også hun bruker så å si hele sesongen på sideoppdrag med eget «entourage» på slep.
Hennes gruppering består også av en bråte fargerike utskudd, men i motsetning til figurene som omgir Geralt er det ingen av Ciris kompanjonger som gir meg noe som helst. Kjemien dem imellom fungerer rett og slett ikke, og som et resultat fremstår flere av urokråkene som beint fram ufordragelige.
Verst av alle er kanskje Ciri selv, og det er rart å se hvor dårlig Freya Allan spiller denne gangen. Hun har riktignok alltid vært den svakeste delen av trekløveret, men tidligere har det i det minste gått an å sympatisere med figuren hennes.
Denne sesongen virker hun fullstendig fortapt i en rolle som manusforfatterne åpenbart ikke vet hva de skal gjøre med. Ciri er fortsatt en litt uforklarlig utvalgt som alle i kongeriket av en eller annen grunn vil ha tak i. Selv etter fire sesonger er det fortsatt ikke helt klart hvorfor.
Er det håp?
Sist, men ikke minst har vi heksa Yennefer, og som sist er Anya Chalotra det desidert beste serien har å by på. Hun står ikke bare for noen av de mest gripende skuespillerprestasjonene, men har faktisk også noe vettug å gjøre i løpet av sesongen.
Heller ikke her jobber flyt eller manus helt på lag, men konflikten mellom magikerne på kontinentet er i hvert fall en tråd det går an å følge og bry seg om. Den tegneserieaktige Vilgefortz (Mahesh Jadu) er en håndgripelig kjeltring som det er gøy å mislike, og i møte med Yennefer og hennes likesinnede oppstår det flere sekvenser det virkelig gnistrer av.
Seriens bruk av magi og portaler har riktignok gått helt av hengslene, men dette åpner til gjengjeld opp for en rekke virkelig kule actionsekvenser. Her flyr besvergelser og visuelle effekter veggimellom, med lynrask koreografi og en herlig brutalitet.
Jeg er i ferd med å la meg overbevise om at det fortsatt er liv laga av The Witcher ... men så er det tilbake til Geralt og Ciri. Den ene er opptatt med å grynte seg gjennom et utstrakt musikalnummer, mens den andre sniffer kokain for å slåss med mørket inni seg. Heller ikke denne gangen tuller jeg.
Tematikken er overalt og ingensteds, og det føles virkelig som om serieskaperne har mistet kontrollen.
Konklusjon
Forfallet fortsetter for Netflix' versjon av The Witcher, og denne gangen står det virkelig dårlig til for det tidligere engasjerende fantasy-universet.
Overgangen fra Henry Cavill til den litt kjedelige Liam Hemsworth er et tydelig symptom, men er samtidig ikke nærheten av å være det største problemet serien har å slite med.
Det er i stedet sløvt manus, lite minneverdige bifigurer og fullstendig usammenhengende tematikk. Ikke bare er det vanskelig å følge, men jeg kjenner også at jeg bryr meg mindre og mindre.
Sesongen byr riktignok på noen av seriens beste og mest brutale basketak, og én del av trekløveret leverer fortsatt varene, men det hjelper svært lite når nær sagt alt annet er en skygge av det det har vært.
The Witcher kan strømmes på Netflix. Fjerde sesong er ute nå.
