Oxenfree kom ut i 2016, og overrasket mange med sin elegante kombinasjon av problemløsing, overnaturlig spenning, humoristisk dialog og tragiske undertoner. Siden den gang har utviklerne blitt kjøpt opp av Netflix, og lanseringen av oppfølgeren har blitt utsatt et par ganger. Nå leverer Night School Studio et spill som bygger videre på det mekaniske grunnlaget forløperen har lagt, og som utforsker nye følelsesmessige dybder.

Det er fem år siden hendelsen på Edwards Island. Mystiske elektromagnetiske fenomener preger fortsatt hverdagen i Camena. Du tar rollen som Riley, og kommer hjem igjen til den lille kystbyen for å undersøke noen underlige radiosignaler.

Valgene du tar denne skjebnesvangre kvelden vil kunne forandre fremtiden for alltid.

En finpusset spillopplevelse

I Oxenfree II: Lost Signals har både spillverdenen og hvordan man interagerer med den blitt utdypet, selv om det i stor grad ennå er dialogen og figurene som står i fokus. En rekke små justeringer på hvordan samtaler arter seg gjør det også knirkefritt å velge svar uten å avbryte, få med seg hva alle figurene sier, og bevege seg fra en side av byen til den andre på ene og samme tid. Det er sånn som er viktig å ha på plass når dialog og utforskning av omgivelsene dine er selve kjernen i spillopplevelsen.

I tillegg til radioen man bruker for å peile seg inn på de overnaturlige frekvensene, er man her også utstyrt med en walkie-talkie som gjør det mulig for Riley å snakke med mange av Camenas innbyggere mens hun er på farta. Introduksjonen av dette verktøyet gjør at man sjeldent har et kjedelig øyeblikk mens man utforsker spillverdenen. I det hele tatt er utforskningen av spillverdenen enda mer fremtredende her enn tidligere.

Spillets visuelle uttrykk er fremragende, og både musikken og lyddesignet er upåklagelig. Utviklerne har forfinet spillopplevelsen, og bygget videre der det kanskje var litt magert. Men det originale Oxenfree sin skygge er lang, og det er ikke bare enkelt å skulle vurdere oppfølgeren på sine egne premisser.

I dialog med forløperen

Oxenfree trengte ikke mekanisk kompleksitet for å skape et godt rammeverk for historien utviklerne ønsket å fortelle. Oppfølgeren sper i med litt kompleksitet, og gjennomføringen er prisverdig. Men selv om det er mange nye figurer å bli kjent med i Oxenfree II: Lost Signals, er både handlingen, det visuelle uttrykket og hvert spillmekaniske grep uløselig knyttet til det første spillet.

Det er passende at en oppfølger som dette både er mer mekanisk, og mer tematisk kompleks. Jeg var imponert over de etiske dilemmaene man som spiller ble bedt om å ta stilling til mot slutten av dette spillet. En billedliggjøring av den kompleksiteten er at figurene vi følger er voksne, og at antagonistene i all hovedsak er ungdommer vi oppfordres til å empatisere med. Riley og den gamle klassekameraten hennes Jacob er tilsynelatende i begynnelsen av tredveårene, og regner seg ikke lenger som unge voksne.

Det er overraskende uvanlig i denne typen spill. Jacob og Riley har levde liv, vonde minner, utfordringer og bekymringer jeg syns presenteres på en upretensiøs og direkte måte. Begge er likandes nok når man velger riktig dialog, men konsekvensene av handlingene deres har en tyngde som ikke kan bortforklares med at de er unge. Jeg har riktig nok bare spilt Oxenfree II: Lost Signals én gang, men jeg liker disse figurene og ser frem til å gjøre det igjen. Riley er løsningsorientert men overveldet av de dystre omstendighetene, mens Jacob er en veldig overbevisende engstelig og følsom mann.

Dialogen i begge Oxenfree-spillene er stilisert og morsom. Hvorvidt man liker det er en smakssak, men jeg mener at god og realistisk dialog ikke er ensbetydende, ei heller at realisme trenger å være et mål i seg selv. Jeg opplevde figurene og dialogen som tankevekkende og gøy. Når det er sagt syns jeg dialogen i Oxenfree II: Lost Signals fremstår som noe mindre spøkefull. Det er dessuten mye mer av den, og valgene man står overfor kjennes meningsfulle.

Tematisk ambisiøs, men litt sprikende

Jeg har en og annen ting å utsette på Oxenfree II: The Lost Signals, men det er ikke alt som føles like meningsfullt å skulle problematisere. Ytelsen er for det meste veldig god på Switch, og det mest frustrerende jeg opplevde var at spillet kræsjet en gang i tredje akt sånn at jeg måtte spille en veldig følelsesmessig utmattende del av historien på nytt igjen.

En av følgefeilene fra det originale Oxenfree er at det kan være vanskelig å tolke stemmeleie og intensjon i en replikk når man leser den. Det kan gjøre at utfallet av et valg blir litt annerledes enn det man forventet. Omgivelsene, selv om de er nydelige, er også tidvis utfordrende å ta seg frem i. Som en 3D-modell i todimensjonale omgivelser er det lett å sette seg fast et sted det ser ut som at man skal kunne gå.

Omgivelsene kan til tider også være veldig mørke, uten at det er lett å forandre på lysinnstillingene heller. I slike tilfeller er det kanskje like greit at å finne frem ikke er mer komplisert enn å bevege seg frem og tilbake og trykke på B-tasten når man står i nærheten av en kant det ser ut som at man kan klatre opp på. Det er ikke ment spydig heller, det som er vesentlig er jo den narrative delen. Det er bare litt synd at jeg har vanskeligheter med å kommentere så mye på akkurat det.

Historien fenget meg, absolutt. Jeg merket for øvrig at jeg støtet litt opp mot noen grunnleggende utfordringer med denne typen spill. Valgfri dialog, en historie som forandrer seg basert på valgene dine, og hvor mye informasjon du har samlet, gjør at en etter første gjennomgang kan sitte igjen med et veldig stykkevis inntrykk av hva det er utviklerne prøver å formidle. Jeg følte selv at spillet mot slutten av historien forventet en grad av følelsesmessig investering jeg ikke tror alle hadde vært helt klar til å imøtekomme. Jeg tror det er en styrke og en svakhet. Litt som med filmen Interstellar, egentlig! Det kommer an på hvor mye inderlighet du tåler. Og jeg tåler heldigvis en hel del av akkurat det.

Konklusjon

Jeg har litt sammensatte følelser om Oxenfree II: Lost Signals. Jeg likte det, og figurene gjorde virkelig inntrykk. Jeg syns spillet tar for seg vanskelige temaer på en moden og upretensiøs måte. Jeg blir nødt til å spille det på nytt igjen for å være helt sikker, men den stykkevise opplevelsen jeg sitter igjen med gjør meg usikker på om det er enda mer å hente her.

På mange måter står og faller denne oppfølgeren på hvorvidt man mener den tilfører noe verdifullt til fortellingen som allerede fins. Det syns jeg Oxenfree II: Lost Signals gjør. Det er en tankevekkende og sammensatt koda for spillet som imponerte oss slik i 2016. Men den har også noe helt eget å si, som er viktig. Og jeg har ikke hørt liknende i et dataspill før.

Etter min mening er det ikke alt som var helt på plass i Oxenfree. Noe av det som var kritikkverdig er her fortsatt, men det er også mye som har falt på plass i mellomtiden. Jeg er ennå ikke helt sikker på hva jeg føler om Oxenfree II: Lost Signals, men jeg tror at det også etterhvert vil falle på plass.

Oxenfree II: Lost Signals slippes 12. juli til Nintendo Switch (testet), PlayStation 4, PlayStation 5, Windows, Android og iOS. Har du et Netflix-abonnement, får du tilgang til spillet via Netflix.