Anmeldelse

Pusher

Dette er jammen et merkelig bekjentskap. Her har vi sittet sammen, i hele kveld, mens Pusher har gjentatt seg selv til det kjedsommelige, og likevel er jeg ikke trett. Tvert imot. Jeg sjekker klokka, som fortsatt viser år 2002. Og oppdager samtidig at jeg i min transe fullstendig har mistet begrep om hvor seint det har blitt. Det har forsåvidt også spillet, som hopper elegant bukk over all teknisk utvikling fra de siste ti åra. Pusher er nemlig en noe annerledes affære en den gjennomsnittlige 3D-skyteren dataspillere flest liker å menge seg med. Denne gangen handler det om baller. Og om å dytte på dem. Til Tetris-galskapen tar en. Igjen og igjen. Dytte, dytte, dytte.

Spillet stiller seg pent opp på siden av en mengde tilsvarende spill, som for eksempel evigunge (?) Tetris, Star Wars: Pit Droids og klassikeren fra Windows Entertainment Pack: Klotski. Reglene er såpass få og enkle at de kan sammenfattes i en rask oppsummering, og etter å ha lest denne er man i gang. Tegninga er grei; samle sammen tre eller flere baller av samme farge, og de forsvinner. Alle baller kan kun dyttes på en gang etter at de er kommet inn på spillebrettet, og rekkefølgen på dyttingen er derfor avgjørende. Ballene kan videre bare dyttes i en retning hvor de vil støte på en annen ball. Med unntak av et par spesialregler, er dette alt du trenger å vite for å begynne.

Spill, kamerater!
Pusher kan spilles på to måter. Den ene minner om nevnte Tetris ved at den gir spilleren stadig vanskeligere floker å løse, for hver gang han/hun avanserer til neste nivå. Til slutt blir alt bare et intenst rot, og spillet er over. For å komme videre må spilleren oppnå en viss mengde poeng før tiden går ut. Kombinasjoner som tar lenger tid å bygge opp, gir forholdsmessig mer avkastning. For å oppnå ekstra fordeler er det dessuten mulig å kombinere flere utslag av baller i en spesiell rekkefølge. Hvis man for eksempel slår ut tre røde ballgrupper etter hverandre, oppnår man en mindre tidsbonus. Og jo høyere nivå, jo flere slike komboer er tilgjengelige. Et enkelt konsept, som selvsagt ikke ville være komplett uten en liste over de beste resultatene. Med mulighet for listeplasseringer av typen: "Pappa er BEEEST" er alt klart for innbitt konkurranse mellom familiemedlemmene!

Den andre spillmodusen er minst like fengende. Her er det ikke noe tidspress, men det stilles enda høyere krav til intellektuell kapasitet. Målet er nå å fjerne samtlige utlagte baller fra spillebrettet, noe som etterhvert krever stadig mer gjennomtenkt rekkefølge på trekkene. Noen ganger er løsningen enklere enn hva man først tror, andre ganger er hvert trekk helt avhengig av det forrige. Nivåene er delt inn i tre grupper, og først når en har klart minst halvparten av de letteste, får man tilgang til de middels vanskelige. Det er 32 små oppgaver i hver gruppe, og de vanskeligste er virkelig utfordrende, selv for gamle sjakk- eller solitaire-veteraner. Enda bedre kunne det ha vært om spillet også hadde telt antall trekk, slik at man kunne spille de samme oppgavene om igjen, bare for å prøve å klare det på enda færre steg. En resultatliste hadde i så fall gjort seg også her.

Musikken lever ikke helt opp til resten av spillet. Den er basert på noen få, banale temaer og et kjedelig komp, og forsøker på den måten å klamre seg fast til hjernebarken din for resten av dagen. Problemet er bare at den mangler sjarm. Der noen spill viser storlig nintendo-gefühl på hva som funker når det gjelder repeterende, døll musikk, bommer Pusher elegant. Grafisk er spillet heller ikke helt potent. De få elementene spillet består av, ser forsåvidt polerte og tiltalende ut, men Pushers utseende kommer ikke til å rokke ved verken deg eller skjermkortet ditt. Dette er spillet for fars gamle Pentium, for å si det sånn. På den annen side hadde vel flashy-flashy 3D vært ganske overflødig her.

Konklusjon
Og nettopp far er kanskje den personen i hjemmet som vil få mest glede ut av Pusher. Det er et barnlig enkelt og fengende spill, som lettere ses som en arvtager til kabal og minesveiper, enn som en umiddelbar konkurrent i kampen om kjerne-gamernes gryn. Det er skrekkelig lett å sette seg ned for å spille "fem minutter", og Pusher klarer å fenge såpass at man fort blir sittende. Livlig moro for hele familien altså, som på ingen måte overgår tidligere tiders storheter, men som heller ikke trenger bukke og skrape for dem. Så kan det kanskje innvendes at det finnes shareware-titler som gjør det samme, like bra. Ja, det gjør det helt sikkert. Men la meg bare ta en runde til før jeg legger meg.

Vurdering


Pusher Windows Windows 5/10

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 23. september 2002
  • Plattform: Windows
  • Utvikler: JoWood Productions

Forsiden akkurat nå

Til toppen