ANMELDELSE: Puzzle Quest 2
Anmeldelse

Puzzle Quest 2

Denne artikkelen ble opprinnelig publisert på nettstedet Spillverket, og er ikke skrevet av redaksjonen i Gamer.no. Spillverket ble slått sammen med Gamer.no den 12. januar 2011, og vi har lagt ut artikkelarkivet som en tjeneste for gamle og nye lesere. Les mer

Utvikleren Infinite Interactive startet bølgen av puslerollespill med Puzzle Quest, som var en rip-off av bejeweled med noko attåt. Etter Puzzle Quest kom den halvhjerta scifi-utgaven Galactrix, etterfulgt av irriterende Puzzle Chronicles, som prøvde seg på en piruett, men endte med magaplask. Nok et tilskudd til den kreativt navngitte Puzzle-serien er i hyllene, og ting kan tyde på at eplet ikke faller så fryktelig langt fra stammen.

Orkekeiserens nye klær

Som i det originale Puzzle Quest er kulissene i Puzzle Quest 2 intet mindre enn digital staffasje. Alle de kjente og kjære spillmonstrene du har sett 200 000 ganger før er tryllet frem på nytt, og som forventet er fortellingen et rabalder av tynne årsaker til å slakte grønnhuder i et mylder av identiske huler.

Selve puslespillet er kledd opp som kamper mot stadig sterkere motstandere, en vanskelighetsgradskurve så til de grader etter boka. Tradisjonen tro starter du med rotter, men får snart møte gobliner, goblinhekser, goblinkrigere, goblinhøvdinger og – hold deg fast – gobliner med rotter. Heldigvis har utvikleren har tatt høyde for mental utmattelse og slengt inn et par troll, skjeletter og zombier samt goblinens mer kjente fetter, orken.

Alt er med andre ord ved det vante i Puzzle-serien, men neimen om ikke utvikleren klarer å hytte sin neve mot himmelen og overraske til slutt. De små, ofte unnseelige, detaljene gjør store forskjeller, og tross den ørkesløst trøtte fortellingen blir du raskt hekta.

Du klikker deg raskt rundt på verdenskartet på leting etter bråk, godt hjulpet av et hendig, lysende spørsmålstegn som leder vei mot målet. Spillet er bygget etter Diablos lest, med ekskursjoner til stadig nye grotter punktuert av kjappe portalturer tilbake til landsbyen for å oppgradere utstyr. Dermed får spillet et effektivt tempo, hvor du kjapt svipper mellom monstertredemølla og smeden – den suverent uheldige dvergen Chappi som fikk et liv fylt med mobbing i dåpspresang.

Tross utviklerens forsøk på å involvere deg i sitt lite unike fantasy-univers, er det gleden over å se edelstener regne nedover et 8x8-rutenett som holder deg huket. Sett tre eller flere brikker på rad, og du blir belønnet med mana av samme farge som edelstenene samt det hypnotiske synet av brikker som faller og utløser (gjerne vilkårlige) kjedereaksjoner. Det pussige er at du alltid føler at du fortjener et regn av poeng som følge av en tilfeldighet, mens det er blodig urettferdig, ja rett og slett et komplott, når motstanderen gjør det. Det er akkurat som om bejeweled-formelen appelerer til det verste i oss.

Manaen du tjener brukes på ymse magier eller angrep som kan skade motstanderen direkte, omrokkere spillbrettet eller beskytte deg mot farer. I tillegg kan du slå fra deg ved å linje opp hodeskaller, mens pengebrikkene fra det første spillet er erstattet med grimme stålhansker som lar deg bruke utstyret figuren din holder i lankene. Denne forandringen gjør spillets økonomi noe vanskeligere å utnytte, og gir litt mer nyanse til ressursforvaltningen samt krigerklassene.

Du og motstanderen flytter brikker etter tur i en kamp som i begynnelsen handler om ressurser, men som etterhvert blir innfløkte taktiske spill hvor du varsomt forsøker å tvinge motstanderen til å gjøre dårlige trekk så du kan høste ekstra turer og dælje ham. Du får nemlig ekstra runder for rader på fire eller flere, og med litt kløkt kan du sette i gang voldsomme kaskader av rader mens spillet ejakulerer lovord og fyrverkeri utover skjermen din.

Kelner, det er en barbar i puslespillet mitt!

Puslingen i Puzzle Quest 2 er egentlig en nokså avstressende aktivitet, så det er litt snodig å se stillbilder av snerrende zombier og barbarer i skinntruser heve forvokste jernvarer mot hverandre når man utfører spesialangrep. Heldigvis er det innpakningen som er problemet og ikke innholdet: Rollespillelementene sørger for masse variasjon, og byr på en god del valgmuligheter.

Siden spillet er litt tilbakeholdent med belønningene har valgene en viss tyngde. Smeden Chappi flår deg gitt sjansen, og plyndregodset flyr ut av sekken når du oppgraderer utstyret ditt. Dermed bør du tenke deg litt om når du bygger figuren din og sørge for å rendyrke en spillestil. Det fører i sin tur til at de fleste figurer spiller nokså forskjellig, og gjør det verdt å prøve flere klasser.

Hver av de fire ulike klassene behandler brikkene i puslespillet nokså forskjellig, og det er god variasjon blant fiendene selv om de ser aldri så like ut. Spillet handler til syvende og sist om få tre på rad, men Puzzle Quest 2 demonstrerer at det kan bety så mangt. Fjerner du brikker? Lager du brikker? Bytter du farge på dem, eller sprenger du dem like gjerne i luften? Det er en kunst å nekte motstandere ressurser med taktisk brikkeknusing samtidig som du skjender dem fra alle vinkler med nebb, klør og magi.

I tillegg til å følge fortellingen kan man spille turneringer med fire spillmonstre på hvert lag. Det er befriende å spille noe annet enn lettkledd menneskeape, og man lærer i samme slengen monstrenes taktikker; en gylden sjanse til å virkelig mestre spillet.

Det artigste er stadig å utfordre en kompis til duell, en unik mulighet til å snerre ukvemsord mot andre over et spill knapt mer krevende enn Bingo. Kampene blir riktignok veldig ujevne så snart det er noen erfaringsnivåer mellom to krigere, så med mindre du elsker kvining om ufortjente seiere eller bare nyter å krøste folk under hælen, lønner det seg å planlegge.

Raffinert men uelegant

Med unntak av flerspillerdelen er Puzzle Quest 2 overraskende velbalansert. Den kunstige intelligensen i de tidligere spillene var noen reale juksepaver, og snudde gjerne kamper trill rundt med mistenkelig perfekte trekk. Denne gangen holder datamaskinen seg for god til åpenbart lurendreieri, og sørger i samme slengen for at utfordringen holder seg jevn uansett hvor sterk helten din blir.

Vanligvis radbrekker jeg rollespillsystemer i løpet av noen timer og gjesper meg vei gjennom resten av spillet mens jeg knasker i meg ryggmarg, men Puzzle Quest 2 holder koken etter et tosifret antall timer. Det hever spillet over det henholdsvis latterlig enkle Puzzle Quest, og det nokså forutsigbare Galactrix.

Utviklerne hevder at Puzzle Quest 2 er enkelt å lære, men vanskelig å mestre, og for én gangs skyld stemmer det. Hvem som helst kan sette tre brikker på rad, men det krever sin mann å lese spillbrettet så tydelig at kjedereaksjonene forventes istedet for å overraske. Det er rent så du glemmer at kjøpmannen grynter som et dyr når du henvender deg til ham, og at spillets presentasjon presterer å være prangende men samtidig unnseelig.

Det er ikke spesielt viktig at spillverdenen er tynnere enn spikersuppe når hjernen tørster etter fargerike mønstre å tolke, timene renner forbi selv om omgivelsene du utforsker mildest talt er intetsigende og fiendene er påfallende uoppfinnsomme. Puzzle Quest 2 er litt som en stygg dame, hun kan ikke flyte på utseendet så hun kjenner verdien av innsats.

Konklusjon

Så lenge du godtar – ja kanskje lar deg fornøye av – Puzzle Quest 2s uheldige utseende, skal du se at spillet kan jobben sin. Puslespill og rollespill har rett og slett aldri passet bedre sammen, og selv om Puzzle Quest 2 viderefører mange av sine forgjengeres skjønnhetsfeil er det tydelig at Infinite Interactive har grepet om sjangeren.

I tillegg til varierte klasser byr spillet på korte og festlige minispill som ledsager alt fra skatteplyndring til låsdirking og sørger hele tiden for å presentere nye utfordringer. Selv om rollespillsystemet kan se overfladisk ut ved første øyekast, har det stor innvirkning på selve puslespillet og gjør det både dypere og mer tilfredsstillende.

Det er riktignok synd at spillverdenen, fortellingen og persongalleriet er så platt, men all den tid det ikke står i veien for resten av spillet er det ikke noe å la seg plage av. Flerspillermulighetene og monsterturneringene befrir spillet fra fortellingens klør, og er verdt spillets pris i seg selv.

Puzzle Quest-serien kan ikke hevde seg i toppskiktet før grafikken, presentasjonen og ikke minst spilluniverset blir betraktelig mer henrivende, men foreløpig er dette sjangerens høydepunkt.

Les også: ANMELDELSE: Puzzle Quest: Galactrix
Les også: ANMELDELSE: Puzzle Quest: Challenge of the Warlords
Les også: ANMELDELSE: Puzzle Quest: Challenge of the Warlords (Wii)

Puzzle Quest 2

DS
Slippdato: Ikke fastsatt
Sjanger: Gåteløsning, Rollespill
Utvikler: Infinite Interactive
Utgiver: D3Publisher

Kommentarer (2)

Forsiden akkurat nå

Til toppen