Se også videoanmeldelsen av Rock Revolution.
I wanna rock!
Rock Revolusjon er Konami sitt nye våpen i kampen mot veletablerte titler som allerede florerer markedet. Om du trodde begeret var nådd, tro om igjen. Guitar Hero, Rock Band, ja alle rockespill der ut, se opp! Det er på tide med en revolusjon!
...sånn, da har jeg vært snill gutt og gitt spillet en engasjerende introduksjon. Da var det på tide å labbe ut i fjøset for å hente slaktermaska.
Ready... Ste- Go!
Det første man ser etter at man har satt i gang spillet er hovedmenyen. Ingen introduksjon, ingen pirrende forfilm, nix, nada, niet. Om man velger karrieremodus settes man rett i gang med spillets hovedhistorie: Å spille inn sanger på plater.
En skulle kanskje tro at man fulgte en slags karakter i sin kamp for å revolusjonere verden med sin rock, men nei. Det blir nok en stille revolusjon, for hele oppdraget går ut på å spille inn cover-sanger til en CD. Etter å ha spilt tre av seks sanger, er første CD’n klar for markedet, og slik går historien. Enkel, ensporet, udramatisk og platt.
Det første en vil merke seg er at sangene ikke spilles av originalartistene. Når man fra andre spill er vant til originalmateriale, vil Rock Revolution raskt gi deg en fornemmelse av å spille en slags tarvelig sydenkopi. For man kommer ikke utenom å sammenlikne dette spillet med titler som allerede er på markedet, spesielt siden det leveres uten utstyr, men skilter med at det skal være kompatibelt med gitarer og trommer fra andre spill.
Jeg leser spent at spillet selv vil rekonfigurere seg basert på hva slags trommesett du kobler til. Det viser seg at dette altså ikke stemmer. Kunne det ikke i åpningsbildet hoppet frem et enkelt automatisk konfigurasjonsvindu slik som: ”Velkommen til Rock Revolution. Hva slags gitar har du? Velg fra denne listen. Takk. Hva slags trommesett har du? Velg fra denne listen. Takk” Done. Men akk…
Falling away from me
De fallende notene kommer rullende vertikalt, som i Tetris, og ikke på skrå slik man har vendt seg til fra andre spill i sjangeren. Dette gjør at tonene får kortere tid i bildet og man får dårligere tid på å forberede sine riff. Notene er små, grafikken er så som så og lyssettingen gjør at man til tider kan ha problemer med å se de blå tonene. Dette konstante regnet av små noter i 2D virker stressende og gjør at den lille grå arbeidsgiveren i hodeavdelingen fort blir sliten.
Menyen og måten en velger instrumenter og innstillinger på er blitt gjort bedre, mye bedre. Det står på coveret at spillet skal være kompatibelt med alle slags trommesett fra lignende spill. Vi prøvde med et trommesett fra Rock Band, og hvis det fantes en enkel måte å rekonfigurere trommene til å passe dette spillet, vel, så fant vi den ikke. Hvorvidt det er vår skyld eller spillets er likegyldig, det avslører uansett en stor glipp i brukervennligheten.
Spillvarigheten blir kort, for det er relativt få interessante sanger her. Konami kaster jo ikke heller bort tiden på en bærende historie, underholdende videosnutter eller lignende... Spillet har en beste resultater-liste der man kan legge inn sin høyeste poengsum og prøve å slå denne. Problemet er dog at man ikke nødvendigvis spiller samme sang mer enn én gang.
You say you want a revolution?
For å si noe positivt, så fungerer øvingsbiten utmerket. Her kan man jamme løs med mange ulike oppsett for instrumentene. Trommene kan for eksempel gjøres om til 90-talls teknotrommer, gitaren kan stilles om til en funky bass. Her finnes det mange muligheter, spesielt for trommefantaster.
Sangene er dog noe av det viktigste for et slikt spill. Det beste jeg vet med slike spill er å oppdage sanger jeg kanskje ikke har hørt, eller bare har glemt, å innse akkurat hvor mye jeg liker dem. Det er noe med den følelsen man får av å rocke ut på en låt og kjenne rytmen fare gjennom kroppen og ut fingerspissene, nesten så man står på scenen selv. Noen ganger tar man seg selv i å bli litt overivrig og kanskje slenge ut et lite spark, når soloene sitter. Denne innlevelsesfaktoren mangler totalt i Rock Revolution.
Sangutvalget føles som om det er satt sammen av en amerikansk markedsavdeling, der menn i overgangsalderen med utdaterte utskrifter av hitlister prøver å finne ut hva ungdommen hører på. Det er lite variasjon og mye utdatert amerikansk, collegerock. Notene man slår inn på gitaren føles ikke alltid som en naturlig del av sangen, mer som tilfeldig fyllmateriale. Dermed føler man ofte at man ikke er en aktiv del av gruppa og derfor blir man stående litt på utsiden.
...well you know, we all want to save the world
Spillet har skarve 41 sanger, hvorav alle er coverlåter. Det virker veldig demotiverende å ikke spille originalsanger, spesielt siden coverversjonene ikke er overbevisende for fem flate. Et par av dem er faktisk direkte dårlige!
Om en skal være virkelig pirkete så blir sangene stående og laste ganske lenge, samt at menymusikken ofte virker irriterende, slik som når en skal kalibrere instrumentene.
Siden spillet ikke har noen historie som trekker det videre, og attpåtil blir levert med et heller skrøpelig utvalg dårlige coverlåter, er gjenspillsverdien heller liten. Om det er uproft av meg å ikke prøve å spille online eller ikke får stå sin prøve, men det synes jeg Konami får ta på sin kappe. Jeg føler nesten at ved å logge meg inn på Xbox Live ville jeg lagt mer innsats i å prøve dette spillets muligheter enn spillutviklerne selv, og det sier dessverre litt.
Konklusjon
Rock Revolution er ikke et direkte dårlig spill, men slike spill er blitt gjort mye bedre enn dette allerede. Når alt kommer til alt er nok ikke Rock Revolution annet enn en relativt traust etterlikning av liknende musikkspill i samme sjanger. Det plager meg at et spill som skal ta opp kampen med allerede eksisterende titler, leverer mindre muligheter, samt dårligere utvalg, lyd og kvalitet.
Hadde dette vært det første av spillene, utgitt for 5 år siden, så hadde nok saken vært en helt annen. Når man vet hva som finnes på markedet i dag, så nytter det ikke å komme rekende med en halvhjertet plagiat. Fankern heller, om dette skulle vært en revolusjon slik tittelen inviterer til, burde man kunne koblet til trompeter eller pauker, røykmaskin eller pyroteknikk! Det er jo virkelig ingenting her som minner om noen slags revolusjon og terningen går en ublid arbeidsdag i møte.
