De fargerike heltene Zoya the Thief, Pontius the Knight og Amadeus the Wizard er tilbake for fjerde gang. I motsetning til sist har imidlertid utvikler Frozenbyte gått tilbake til røttene som en utmerket 2.5D-spillmaker, og med en ny grafikkmotor gir Trine 4: The Nightmare Prince umiddelbart en følelse av å komme tilbake til en gammel kjenning, men en som har aldret meget godt – eller til og med funnet ungdomskilden.
Prinsen med mareritt
Trine 4 begynner søtt. De tre heltene holder på med hver sitt, men kommer sammen når det blir klart at noe større er på ferde. En prins i et slott langt unna er plaget med forferdelige mareritt, og marerittene får snart følger for landområdene rundt omkring i den fargerike verden.
Premisset er enkelt, men det trenger heller ikke være komplisert. For selv om det er fint å ha noe å følge med på, forteller områdene og fiendene i Trine 4 mye om hva det er som foregår. Spøkelsesulver og -grevlinger, krypter og forvokste sopper, samt maleriske eventyrscener dratt rett ut av favorittboken, skaper et land som er like morsomt å utforske for barn som det er for de litt eldre.
Returen til 2.5D-3D-figurer i en 2D-verden med områder som virker «dypere» enn de er – medfører at vi får et gjensyn med mange av de samme mekanismene som vi kjenner fra de tidligere spillene. Jeg hoppet selv over Trine 3 (som foregikk i 3D), men erfaringene fra Trine 2 gjorde det enkelt å komme inn i 4’ern. Det betyr likevel ikke at man trenger noen tidligere erfaring fra tidligere spill for å fyre opp nykommeren, for fortellingen er en helt annen, og mekanismene er intuitive og kontrollene enkle å lære seg.
Fokuset i Trine 4 ligger tydelig på puslespillene og de mentale utfordringene spillet byr på, for selv om man må slåss nå og da, bruker man klart mest tid på utforskingen og å løse gåtene som blokkerer veien videre. Etter å ha gjort begge deler er jeg glad for at det er slik utviklerne har prioritert, for Trine 4 er klart best når man har løst en utfordring som til å begynne med virket umulig.
Tyven, krigeren og trollmannen
Gåtene i Trine 4 er varierte og blir vanskeligere etter hvert som man kommer lenger inn i fortellingen, men bygger også på gamle utfordringer som gjør at man ofte har referansepunkter å huske på når man står låst fast. Det unike med Trine 4 er imidlertid hvordan de forskjellige puslespillene krever at man bytter mellom figurer for å oppnå det man vil, og det gjerne ganske hyppig også.
Zoya kan kutte tau med pilene sine, feste steinblokker i andre innretninger for å åpne nye områder eller for å nå høye punkter, eller svinge seg mellom holdepunkter som en Spider-man fra middelalderen. Zoya er nok min personlige favoritt-figur fordi hun er så smidig og allsidig, men uten vennene hennes klarer hun likevel fint lite når alt kommer til alt.
Krigeren Pontius er en tung kar med sverd og skjold. Han utgjør likevel mer enn førsteinntrykket skulle tilsi, for skjoldet kan reflektere lysstråler som kan ødelegge korrupte kratt og mørke grener. Det kan også beskytte mot planter som skyter giftige bomber, og skyte dem tilbake mot ødeleggbare objekter. Trollmannen Amadeus på sin side kan mane frem bokser og på magisk vis bevege tunge steinblokker eller trebroer dit man vil ha dem. Alle figurene kan oppgraderes for å låse opp nye evner, som ild- og ispiler til Zoya, eller å kunne mane frem blokker og kaste dem hardt i bakken for Amadeus.
Flere måter å spille på
Disse oppgraderingene ville kanskje i andre spill ikke gjort stort annet å åpne for nye måter å drepe fiender på, men i Trine 4 medfører disse nyvinningene at man kan nå steder man ikke kunne tidligere, eller å samarbeide på nye måter.
Morsomt er det også at spillet endrer seg basert på om man spiller alene eller med venner. En tidlig gåte i begynnelsen av spillet fikk meg og min alliert til å klø oss ordentlig i hodet. Vi hadde nådd et punkt hvor det var tydelig at vi måtte hoppe til en uoppnåelig høyde, uten bokser å stå på eller annen hjelp. Det tok oss noen minutter før vi fant ut at den ene krigeren Pontius måtte hoppe på skjoldet til den andre, slik at den andre kunne dytte ned en boks til den første. Dette skapte en helt annen opplevelse enn å spille alene, hvor man enkelt kunne hoppe opp uten hjelp fra en medspiller. Slik gjør Trine 4 det ikke bare mulig, men også morsomt, å spille gjennom fortellingen alene eller med venner og oppleve nye utfordringer.
Har ikke funnet opp hjulet på nytt
For de som har kjennskap til tidligere Trine-spill er det lett å komme inn i del fire, og den flotte visuelle stilen er lett å falle pladask for. Likevel er det nok lite som vil overbevise skeptikerne eller de som har gått lei etter de 3 første. Å løse gåter og komme seg gjennom en saftig utfordrings-kneik er også mye mer givende enn å vinne kamper mot spøkelsesmonstrene. Det hadde derfor ikke skadet om utviklerne hadde brukt noe mer tid på kampsystemet—eller kanskje til og med fjernet kamp-delen helt, ettersom det på noen måter bryter opp flyten i utforskningen.
Konklusjon
Etter fire titler og hele ti år med Trine-spill er det morsomt å se at det fortsatt er spennende utfordringer å løse med de nå tre kjente heltene. Det var rett og slett gøy å løse gåtene Frozenbyte har lagt for oss, og det fungerer utmerket godt å bytte mellom tyven, krigeren og trollmannen når situasjonen krever det. På samme måte er opplevelsen tilrettelagd for om du er alene eller sammen med andre, og utfordringene tilpasser seg deretter.
Trine 4 utgjør ingen revolusjon, kampsystemet er ikke så givende som det kunne vært og spillet kan godt opplevelse som for gjenkjennelig eller likt tidligere utgivelser. For de som allerede liker formelen vil Trine 4 likevel fremstå som velpolert, morsomt og svært koselig, og anbefales sterkt for de som er nysgjerrige eller leter etter en opplevelse som oppfordrer til samarbeid og å finne smarte løsninger på krevende utfordringer.
Trine 4: The Nightmare Prince slippes til PlayStation 4, Nintendo Switch, Xbox One, Windows PC og Linux 8. oktober.
