Blant Netflix’ mange suksesser er Squid Game den desidert største, og denne uken skal reisen som begynte for fire år siden endelig avsluttes.
Den siste og tredje sesongen er nok dessverre seriens svakeste, men klarer likevel å avslutte det merkverdige sør-koreanske fenomenet på svært engasjerende vis.
Ingen vei tilbake
Squid Game er og blir seg selv lik, og også denne gangen settes store følelser i sving når en bøling opportunister gambler med livet som innsats.
De var 456 i tallet, det utvalgte antallet deltakere som alle meldte seg til å bli fraktet til en hemmelig øy i håp om å vinne store summer. Her må de delta i avanserte utgaver av leker og spill fra skolegården med én stor ulempe: Hvis man taper, dør man.
Handlingen i sesong tre plukker opp tråden nøyaktig der den forrige slapp. Den tidligere vinneren Seong Gi-Hun (Lee Jung-jae) har lyktes med å bli med på de brutale dødslekene for andre gang, i et håp om å rive ned organisasjonen fra innsiden. Det går selvfølgelig ikke helt etter planen, når både ledere, lekene og de andre deltakerne begynner å motarbeide ham.
Det hele kulminerer i et mislykket kuppforsøk mot slutten av sesong to, hvor flere sentrale figurer må bøte med livet.
Når vi møter figurene igjen i sesong tre, er det en skadeskutt gjeng som innser at de ikke har noe annet enn å fortsette med de dødelige lekene. Det feilslåtte kuppforsøket har gått spesielt hardt innpå Gi-Hun, og han bruker store deler av sesongens første halvdel på å henge med geipen og slepe beina etter seg.
Morbid moro
Kontrasten til hovedpersonen vi møtte i den første sesongen kunne ikke vært større, og det er veldig dystert å se hvor maktesløs han er og føler seg i denne fasen av lekene.
Historien bruker som vanlig mye tid på å utforske mellommenneskelige forhold, etikk og moral. Det er flere enorme følelser som vekkes til live når mennesker må kjempe med nebb og klør for å overleve, og noe av seriens unektelige tiltrekningskraft ligger i de ubehagelige moralske spørsmålene som stilles underveis.
Hvor langt er figurene villig til å gå? Er mennesker onde? Har de noe valg? Dette er et univers som bringer ut det verste i folk, og jeg kan ikke annet å bivåne det hele med morbid fascinasjon.
Alt dette er fortsatt relevant i sesong tre, og serien drives kontinuerlig videre av karakterer som er svært godt skrevet.
Noen av figurene er riktignok litt overdrevne i sin væremåte og endeløse mangel på empati for sine medmennesker, men jeg kjøper det likevel rått takket være gjennomgående fabelaktig skuespill.
Dette gjelder i det minste for alt som foregår mellom deltagerne – de andre plottrådene er klart mindre tiltalende, og jeg kjenner at jeg ikke bryr meg veldig mye om rosa avhoppere eller vasstrukne detektiver. Det er særlig ett element som ødelegger mye for flyten også denne gangen.
Brysomme bifigurer
Det desidert verste med første sesong av Squid Game var det øyeblikket vi fikk bli med bak fasaden og ble utsatt for de grusomt karikerte VIP-medlemmene: milliardærer som drifter det hele, kler seg i heslige dyremasker og betrakter lekene fra sidelinjen.
De led av dårlig manus og enda verre skuespill, og var et så forstyrrende element at jeg jevnlig ble dratt ut av handlingen hver gang de dukket opp på skjermen.
Slik er det dessverre også i sesong tre, og om mulig er disse frastøtende figurene enda mer enerverende. De slenger ut bemerkninger i hytt og gevær, bryter ut i meningsløse selvfølgeligheter og drar den ene platte vitsen etter den andre.
Det er til tider så dårlig at jeg føler det må være noe som er «lost in translation» her – et kulturelt uttrykk som ikke fungerer like godt på engelsk eller noe jeg rett og slett ikke forstår.
Jeg trenger ikke et hånlig kommentatorspor når figurene i spillet allerede har så mye bra å komme med.
Ikoniske dødsleker
Lekene de utsettes for er også svært godt gjennomførte. Ingenting kan måle seg med det stressnivået jeg følte under forrige sesongs «Mingle»-sekvens, men det er fortsatt imponerende å se hvordan serieskaper Hwang Dong-hyuk og de andre manusforfatterne klarer å finne på stadig nye måter å utsette deltakerne for ulidelige prøvelser.
Spenningen kommer riktignok i bølger, men mens lekene pågår er det umulig å la seg engasjere. Det er blodig og brutalt, men gud også så underholdende.
Vi har fått lære at ingen er trygge, og det ligger i seriens natur at figurer vi etter hvert har blitt veldig glad i er nødt til å dø. Selv ikke Gi-Hun føles trygg denne gangen. Vi vet at dette er siste sesong av Squid Game og da kan liksom alt skje.
Det er denne uutholdelige spenningen som river og sliter i meg hele tiden mens jeg ser på. De seks episodene går unna i en ubehagelig fart, og selv de mer ordinære sekvensene har et enormt driv.
Alt sys sammen av et visuelt enestående univers. Med unntak av ett tilbakevennende element som lider av svak CGI, er alt annet så utrolig gjennomført. Klaustrofobisk og ubehagelig det ene øyeblikket, men samtidig barnlig og nesten uanstrengt særegent det neste.
Det er ikke tilfeldig at draktene til både deltagere og vakter har blitt ikoniske verden over.
Skjær i troverdighetssjøen
Hvis det er én ting jeg savner, er det den herlige dynamikken mellom Gi-Hun og In-Ho (Lee Byung-hun) fra forrige sesong.
At den maskerte lederen brått dukket opp som en hvilken som helst deltager i spillet var en fortellerteknisk genistrek, og ga serien et helt unikt personlig drag over seg.
Nå som frontmannen har trukket seg tilbake i skyggene igjen, er det tydelig noe som mangler og serien klarer aldri å leve opp til forventningene som ble plantet i fjor.
De regelmessige avstemningene mellom hver lek spiller heller ikke fullt så stor rolle denne gangen, og de etiske dragkampene fra forrige gang føles også som et savn. Spillet må gå sin gang, og det selv om det av og til kan gå på bekostning av troverdigheten.
For når lekene nærmer seg slutten, potten bugner over og traumene over å være en hårsbredd fra døden så mange ganger presser på, skulle man faktisk tro at selv den mest trettekjære deltager hadde tatt til fornuft og trukket i nødbremsen.
Den gang ei. Spillet må gå sin gang. Og jeg vrir meg i sofaen i frustrasjon og spenning.
Konklusjon
Squid Game avsluttes med en del om og men, og selv om siste sesong er den klart svakeste av de tre, er det fortsatt vanskelig å ikke bli revet med.
De dødelige lekene er det åpenbare trekkplasteret, og her leverer serieskaperne fortsatt underholdning i verdensklasse. Det er bare fryktelig, fryktelig intenst, og serien har et enestående driv også når handlingen nærmer seg oppløpssiden.
Denne gangen går det likevel litt fort i noen av svingene, og det er flere interessante elementer fra forrige sesong som glimrer med sitt fravær.
I deres sted har vi fått svak CGI og et ublidt gjensyn med uutholdelige VIP-figurer – særlig sistnevnte ødelegger veldig mye for opplevelsen.
Men selv når serien er farlig nær å miste sin troverdighet, blir jeg nok en gang revet med av det mellommenneskelige dramaet som foregår både på og utenfor spillarenaene. Squid Game har alltid handlet om figurene – grunnen til at jeg holder pusten, sitter på kanten av setet og at det knyter seg langt inni hjerterota.
Dette er fortsatt på plass i sesong tre, og det er dette som gjør at selv om avslutningen bommer noe, står Squid Game fortsatt igjen som en av de beste og mest ikoniske seriene i nyere tid.
Sesong tre av Squid Game kan strømmes i sin helhet på Netflix nå. Anmeldelsen er basert på alle seks episoder.
