ANMELDELSE: Silent Hunter 5: Battle of the Atlantic
Anmeldelse

Silent Hunter 5: Battle of the Atlantic

Denne artikkelen ble opprinnelig publisert på nettstedet Spillverket, og er ikke skrevet av redaksjonen i Gamer.no. Spillverket ble slått sammen med Gamer.no den 12. januar 2011, og vi har lagt ut artikkelarkivet som en tjeneste for gamle og nye lesere. Les mer

Av og til kan det virke som om andre verdenskrig er en uutømmelig kilde til historisk materiale som kan brukes for å få siste ”fix” i digital form – der sprøyta som oftest kommer formet som FPS. I en tid der enhver skrivebordssoldat har nok nazister på samvittigheten til å fylle opp en middels stor amerikansk by, er det kanskje på tide å tenke utenfor boksen. Ubisofts svar på dette er å plassere deg i støvlene til en særdeles lite pen ubåtkaptein, stasjonert på en tysk Type VII-ubåt.

Jepp, jobben din i Silent Hunter 5 er å senke allierte skip, og lede Tyskland til seier.

Men først…

Før vi tar for oss livet på (under) bøljan blå, la meg fortelle dere en historie om DRM-programvare. Silent Hunter 5 følger i fotsporene til Assasins Creed 2 og krever kontinuerlig tilgang til internett så lenge du spiller. Mister du kontakten med Ubisofts servere, pauser spillet til du får tilgang igjen – eventuelt kan du hoppe ut av spillet. Ingen kjære mor, med andre ord.

Det bringer meg over til mitt ublide møte med det som kalles DRM-helvetet. Andre spilldag nektet spillet å starte opp, tydeligvis på grunn av en synkroniseringsprosess spillet har med serveren. Selv om jeg skrudde av automatisk synkronisering i Ubisofts Gamelauncher, programmet som logger deg inn på serveren, ville altså spillet likevel synkronisere – med medfølgende frys av spillet.

Les også: Silent Hunter 5 annonsert

Et kjapt søk på nettet viste at jeg ikke var den eneste med problemet – som vedvarte til dagen etterpå. Etter tredje reinstallering, i tilfelle det var min kopi som oppførte seg merkelig, begynte det plutselig å fungere igjen.

Radiooperatøren er der om du trenger noen å prate med.
Radiooperatøren er der om du trenger noen å prate med.

Davy Jones

Det å tjenestegjøre på en ubåt under andre verdenskrig må ha vært en lite hyggelig affære. På den ene siden har du en potensiell oversvømmelse om noen bruker toalettet på feil måte, på den andre siden har du fiendtlige skip som slipper dypvannsbomber på deg. Essensen av dette har Ubisoft prøvd å fange ved å gi deg muligheten til å vandre rundt på ubåten din og snakke med mannskapet. Det er litt fascinerende å utforske ståltønna som enten er det ypperste våpen i den tyske marinen, eller kista di på bunnen av Atlanterhavet.

I virkeligheten hadde VII-ubåtene et mannskap på 52, mens det kun er en håndfull som tjenestegjør på din ubåt. Av dem har du muligheten til å prate med de viktigste, som for eksempel NK, radiomann, hydrofonmann og kokk. Hver av dem har spesielle evner du kan aktivere for å få en midlertidig bonus, i jakten på forsvarsløse handelsskip. Det være seg spesialmåltid for å øke moralen om bord, eller boosting av motorene.

A-laget står på for deg!
A-laget står på for deg!

I tillegg til disse evnene har mannskapet også egenskaper som gir varige bonuser. Disse administrerer du som kaptein, ved bruk av poeng som du opptjener ved å senke skip og utføre oppdrag.

Det å prate med mannskapet kan også heve moralen til de om bord. Av og til oppstår det konflikter som du må løse. For eksempel liker ikke den nye NK’en å bli gjort narr av, mens utkikksoffiseren elsker å spøke med folk. Da er det din jobb å instruere utkikksoffiseren om å la være og spøke med NK’en.

Når du tar turen innom ubåt-basene får du også mulighet til å bruke poeng, kalt ”renown” på oppgraderinger til ubåten din. Det være seg ekstra antiluftkanoner, omlakkering eller andre kjekke tillegg til holken din.

Alt dette skaper nesten et rollespillaktig skjær over spillet. Det er riktignok veldig grunnleggende, og kan føles litt påklistret til tider, spesielt de gangene du vil slå av en prat med mannskapet. Og sånn rent spillmessig er ikke oppgraderingene særlig synlige. Men det gir et driv til å utføre oppdrag og senke flest mulige skip, slik at du alltid har det nyeste av oppgraderinger.

Mitt skip er lastet med…

De som har spilt de foregående utgavene av Silent Hunter vil nok kjenne seg igjen. Menyene er forenklet fra nummer fire og læringskurven er relativt slak. Hvis Silent Hunter 5 er det første spillet i serien du prøver, er det godt mulig at du vil slite. Spillet kaster deg nemlig ut på sjøen uten redningsvest, og du må selv lære deg å svømme. Den lille opplæringsdelen du får fungerer slik:

–Kaptein! Senk tre polske skip!

Og det var det. Resten må du finne ut selv. Som for eksempel hvordan du aksepterer oppdrag. Jeg seilte rundt i nesten et år, og senket skip etter skip, før jeg fant ut hvordan jeg aksepterte oppdrag. I løpet av samme periode kjørte jeg forresten ubåten på land to ganger og jeg senket et tysk skip.

Bing!

Etter hvert som du behersker kontrollene, er det forholdsvis lett å falle inn i rollen som kaptein. Det er lett å legge opp seilingsruter, og de forenklede kontrollene gjør det smertefritt å beordre alt fra fart til dybde. Trykker du på F1 vil det dukke opp en oversikt over alle hurtigtastene, for dem som foretrekker det fremfor musemanøvrering. Hurtigtastene gir også rask tilgang til offiserenes spesialevner som ”bemann dekkskanon” eller ”rigg for stille drift”. Selv om det i de mest hektiske øyeblikkene kan være frustrerende å finne de rette knappene og få mannskapet til å gjøre som en vil, fungerer kontrollene såpass bra at du kun trenger å konsentrere deg om din egen evne til å tenke taktisk.

Med jevne mellomrom må båten inn i ubåt-havner for reparasjoner. Her får du muligheten til å ta deg en spasertur for å se på alle som arbeider i havna, samt slå av en prat med din overordnede, som gir deg nye oppdrag.

Les også: Piratene vinner første slaget

Nytt i Silent Hunter 5 er den målbaserte, dynamiske kampanjen. Du kan velge å ta imot oppdrag som vil hjelpe det tyske Riket, eller du kan seile ut og senke alt du kommer over. Det blir opp til deg. Utfører du oppdrag vil kampanjen endre seg, du får tilgang til flere ubåt-baser, og de allierte vil reagere annerledes. Oppdragene kan variere i fra å senke skip, til rene rekognoseringsoppdrag.

Minimalistisk design i menyene gjør det lett å kommandere ubåten.
Minimalistisk design i menyene gjør det lett å kommandere ubåten.

Om du skulle bli lei av kampanjen, finnes det også flere mer eller mindre historisk korrekte oppdrag. Enkelte av disse kan være utfordrende nok, og de krydrer opplevelsen litt ekstra. Ellers finnes det flerspiller, som plasserer deg i en ”Ulveflokk” der hele laget må klare visse oppdrag. I perioden jeg har prøvd spillet, har det ikke vært så mye aktivitet på onlinedelen.

Implosjonsdybde

Spillets hovedtyngde ligger i det å senke skip. Og de få periodene du jakter på handelsskip kan være meget nervepirrende. Treffer torpedoen? Må jeg opp til overflaten og bruke dekk-kanonen?

Når ubåtjagerne har sniffet deg frem og prøver å senke deg med dypvannsbomber er det til tider ryggmargsvrengende spennende. Skipet er rigget til stille drift. Du hører pingene fra fiendens sonar, og du beordrer dykking av ubåten. Jo dypere du dykker, jo tryggere er du. Men det er alltid en fare for å dykke for dypt, og dermed treffe havbunnen.

Hvis en dypvannsbombe sprenger litt for nært kan ubåten ta skade, og det begynner å lekke vann inn. Plutselig står du til knes i kaldt sjøvann og må vurdere å stige, eller prøve å seile bort. Kanskje ender det bra, kanskje ender du opp på bunnen av Atlanterhavet. Alt opplever du i førstepersonsperspektiv, og når vannspruten står fra ventilene og det gnistrer rundt deg, er det vanskelig å ikke bli engasjert og urolig for deg selv og mannskapet.

Sett inn lydeffekt her!
Sett inn lydeffekt her!

Når du ikke jakter på bytte, tilbringer du tiden med å reise til og fra havner. Selv med tidakselerasjon aktivert kan det være fryktelig kjedelig. Underveis dukker det opp potensielt lette mål. Det blir hele tiden en vurderingssak om du skal bruke av de torpedoene du har der og da, eller ha flest mulig torpedoer med på oppdraget ditt. Vurderer du det slik at du trenger alle torpedoene dine, må du bare seile forbi. Med tanke på den begrensede plassen du har om bord, blir det nødvendig med mange turer tilbake til basen for å fylle på med torpedoer. I disse situasjonene er det en fordel å ha annet å finne på, som for eksempel å lese siste utgave av Ikea-katalogen for interiørideer.

Spillet er heller ikke fritt for bugs. For eksempel fikk jeg i oppdrag å rekognosere Bergen i forkant av Operasjon Weserübung . Dessverre ankom jeg cirka en uke etter invasjonen, og fant Vågen full av tyske skip. Likevel var oppdraget aktivt.

Du kan også oppleve at mannskapet ignorerer ordrene dine, som for eksempel utkikksoffiseren som nekter å bemanne dekkskanonen eller antiluftkanonene samme hvor mange ganger du ber han om det. Han har også en tendens til å bli stående på dekk mens båten dykker.

Ubåten minner mer om en hai enn en ulv.
Ubåten minner mer om en hai enn en ulv.

Og det er ikke bare på din egen båt mannskapet oppfører seg merkelig. Når du torpederer et skip, og det står i fyr og flamme, går mannskapet rundt på det brennende skipet som om ingenting har skjedd. Det er ikke engang noen som prøver å slukke brannen!

Slike ting er med å bryte illusjonen om at du er en ubåtkaptein, noe som jeg mener er veldig viktig i et spill som i stor grad er avhengig av at du lever deg inn i rollen. Det å kunne gå ta seg en tur på dekk og se utover havet, enten det er blikkstille eller storm, bidrar til å skape en setting der du virkelig er om bord på en tysk ubåt. Og det er der Silent Hunter virkelig skinner. Det er derfor kjedelig å plages av slike feil. Heldigvis er det ikke ofte.

Konklusjon

Styrken til Silent Hunter 5, er også dessverre dets svakhet. Ubåt-krigføringen handler i stor grad om å være tålmodig. Ubåtens fordel er at den kan snike seg tett opp mot fienden, senke dem og stikke av før noen skjønner hva som har skjedd. Det er derfor alfa og omega at du tenker gjennom trekkene dine, og plasserer deg selv i mest mulig gunstig posisjon før du gir deg til kjenne.

Det kan høres avansert og vanskelig ut, men spillet tilbyr muligheten til å gjøre det så lett og så vanskelig som du ønsker. Enten det er ubegrenset med diesel, oksygen eller ammunisjon – du bestemmer hvor vanskelig det skal være.

Jeg kan tenke meg at de som velger letteste vanskelighetsgrad, er også de som vil få minst ut av spillet. Spillet appellerer nok mest til de som liker å planlegge frem i tid, se planen fungere og dermed returnere i triumf. Om du spiller på letteste vanskelighetsgrad, vil nok en slik seier føles hul.

Les også: Hvilke andre spill kan du glede deg til i mars?

Selv om det har vært problemer med DRM, har jeg valgt å ikke trekke for dette. Når Ubisofts Gamelauncher fungerer, ligger det ingen restriksjoner på hvor mange ganger du vil installere spillet, og du trenger ikke ha platen i mens du spiller. I tillegg blir lagringene dine synkronisert mot en server, slik at du alltid vil ha tilgang til dem. Aberet er selvfølgelig at en må ha tilgang til nett for å spille, selv om en bare spiller enkeltspiller.

Silent Hunter 5 vil nok ikke appellere til alle, men for dem som er tålmodig nok til å leke ubåtkaptein er denne tittelen et must.

Happy hunting!

Kommentarer (5)

Forsiden akkurat nå

Til toppen