Driftland: The Magic Revival

De fleste strategispill holder til på landområder som for det meste forblir de samme fra første til siste runde. Hvis du skulle være lei av et slikt statisk kampanjekart, vil du kanskje åpne øynene for Early Access-spillet Driftland: The Magic Revival – hvis navn beskriver spillets konsept ganske så godt. Med noen morsomme ideer og fine visuelle stil er det mye sjarmerende ved Driftland, men mangel på dybde og variasjon gjør at man går lei rimelig fort.

En verden i biter

Magi er av stor betydning i Driftland. Før spillet begynner har det vært en enormt ødeleggende krig mellom trollmenn, som resulterte i en fragmentert og ødelagt planet. Magien ble imidlertid også redningen, som gjør at de bitene som er igjen kan bringes sammen. Det er et sjeldent konsept i en spillsjanger som ofte baserer seg på store, forhåndslagde kart. Derfra blir det umiddelbart mer gjenkjennelig.

I klassisk strategistil begynner spilleren med ett landområde – i dette tilfellet en svevende øy – i håp om å utvide riket sitt. Ser man bort fra det ensomme slottet som rager over øya, er det lite annet å nyte synet av. Målet er å øke folketallet ved å bygge hus og bondegårder, som igjen vil føre til flere tilgjengelige arbeidere. Ved å bruke magi kan man så føre andre øyer nærmere sin egen, for så å bygge bro mellom dem.

De forskjellige øyene byr på diverse ressurser umiddelbart, men for å finne de ordentlig saftige steinene, må du hyre utforskere for å grave dypere. Under overflaten kan det nemlig gjemme seg mineraler som jern, gull, diamanter og rubiner, som alle vil tilby nye muligheter fremover. Ved å bygge en gullmine på øyen med gullressurser vil du tjene penger, mens jern og diamanter fungerer som byggesteiner i diverse anlegg.

Ressurser og krigføring

Alt av bygg og anlegg fungerer imidlertid bare hvis folk er i arbeid, noe som koster penger. På denne måten må man balansere produksjon av mat, jern, tømmer og diamanter, opp mot behovet for å kunne betale for det hele. At man for det meste er avhengig av gullressursen for å tjene penger kan være nervepirrende, men er man flittig med å koble sammen øyer og lete etter mineralene, er man sjelden uten.

Denne avhengigheten av gull føles som en stor del av hvorfor spillet til tider blir utfordrende. Samtidig merkes det – grunnet øyenes tilfeldige natur – at det er en balansefeil utvikler må finne ut av før spillet blir sluppet. Av og til har man nemlig så mye gull at ting blir alt for enkelt, mens andre ganger kan det være null å finne. På grunn av at alt styres av tilfeldighetene føles det arbitrært, og gjør at de forskjellige delene av spillets gang blir så ujevn i vanskelighet at det blir merkelig.

Det samme gjelder kampsystemet. I det hele tatt har man to måter å bekjempe fiender på; ved å rekruttere én og én soldat, og ved å bruke magi via en egen magiressurs man tjener opp hver dag. Soldatene finner ofte nærmeste fiende å nedkjempe, men kan også beordres til å gjøre oppdrag mot en liten betaling. Utover det er det lite mikroadministrasjon hva krigerne dine angår, som føles en smule kjedelig. At de ikke alltid er de smarteste knivene i skuffen irriterer, og gjør at man ofte må komme dem til unnsetning via egen magibruk.

Magi spiller dermed en stor rolle. For ikke bare kan man bringe øyer sammen, men man kan også lege soldatene samt skade fiendene sine. Det er for så vidt en morsom idé å kunne gripe inn direkte i verdenen med egen magiske hånd, men på grunn av at evnene ofte må brukes mange ganger på samme fiende – som gjerne resulterer i lange pek-og-klikk-sekvenser – blir det litt for brysomt til å være givende.

Lite mening

På dette tidspunktet finnes det ingen fortelling eller oppdrag i enspillerkampanjen, noe som fører til at spillet føles ut som en eneste stor quick-match av en kampanje. Merk at dette er planlagt å komme senere, men som Early Access-spill virker det derfor som et svakt tilbud. Det er ingen overordnet forteller (bortsett fra en veileder), ingen fortelling eller oppdrag å følge eller utføre, og på dette stadiet er det bare to fraksjoner å leke seg med. Til tross for dette er det ingen måte føre diplomati på, så statsbygging og krigføring er det eneste man holder på med.

Etter noen timer med spilling blir ting dermed litt kjedelig, for det føles ikke ut som at man jobber mot noen andre mål enn krigføring. Den samme kritikken kan tenkes å rettes mot andre strategispill, men forskjellen er at det her ikke finnes dypere mekanikker som gjør reisen morsom og egen. Du bygger et rike for å krige, og bare for å krige.

Konklusjon

Selv om det er mye som på dette tidspunktet skurrer med Driftland: The Magic Revival, kommer man ikke unna at det meste som er tilgjengelig er søtt og sjarmerende. Grafikken er fin og fargerik, og strategimekanikkene er enkle, men nokså gode.

En svært varierende vanskelighetsgrad og litt kjedelige og visuelt like øyer ødelegger noe, men mangelen på en ordentlig historiedrevet kampanje med diplomati og oppdrag er det som svekker opplevelsen mest. At det tilsynelatende bare er ett lydspor som kjører om og om igjen er også litt merkelig. Hvordan Driftland: The Magic Revival utvikler seg de neste månedene blir spennende å se, men akkurat nå er ikke spillet godt nok til å kunne anbefales helhjerta.

LES OGSÅ: Citadel: Forged with Fire er en blanding av Skyrim og Harry Potter »