SNIKTITT: Gwent: The Witcher Card Game

Sniktitt Gwent: The Witcher Card Game

(Bilde: CD Project Red)

Dette er et kortspill som vil kreve mye av tiden din

The Witcher IIIs Gwent har fått en overhaling, og er mer enn klar for å stå på egne ben.

Da jeg endelig kunne sette ut på eventyr med Geralt of Rivia i The Witcher III: Wild Hunt, hadde jeg andre ting i tankene enn kortspill. Faktisk gikk det så langt at jeg irriterte meg over at spillet ofte ville ha meg til å trekke frem kortstokken når jeg heller ville leke meg med sverdene mine. Det var først under min tredje gjennomspilling at jeg virkelig prøvde å komme meg inn i Gwents univers. På dette tidspunktet hadde det gått et helt år siden Wild Hunts utgivelse, og mang en anmelder og skribent – for ikke å snakke om tilhengerskaren – hadde for lengst funnet ut av hvor dypt dette spillet-inne-i-et-spill faktisk var.

Jaggu om ikke jeg også ble trollbandt da jeg endelig stupte inn i det. Gwent ble en hobby, og å samle nye, bedre kort og legge strategier utviklet seg til en livsstil. For Geralt, naturligvis, ettersom kortene jo strengt tatt tilhørte ham. Dette ville utvikler CD Project Red endre på. Med Gwent som et eget spill har Witcher-universet nå tatt steget ut i kortspill-verdenen, og fy søren så bra det er gjort. Uten å vike langt fra inspirasjonskilden, men heller ved å forbedre og utvikle spillet, er Gwent: The Witcher Card Game blitt et svært morsomt spill som enkelt makter å stå på egne ben.

How’bout a game of Gwent?

Det er morsomt å bygge dekk.
Det er morsomt å bygge dekk. Bilde: Andreas Bjørnbekk/Gamer.no

Det første man legger merke til med Gwent er hvor annerledes brukergrensesnittet er blitt. Der Witcher IIIs kortspill var stilrent og minimalistisk, er det nye Gwent mye mer fargerikt og variert. Likevel er så godt som all informasjon den samme, og det er lite nytt å se for de erfarne spillerne der ute.

Kanskje den største forskjellen mellom Gwent og spill som Hearthstone og The Elder Scrolls: Legends, er at Gwent ikke er bygget rundt to rivaliserende ledere, men forsøker i stedet å simulerende en slagmark mellom to fraksjoner. Slagmarken er delt inn i seks unike deler: én for nærkampssoldater og infanteri, én for bueskyttere og andre avstandsskrigere, og en tredje linje for beleiringsenheter som katapulter. I tillegg stiller lagene med lederkort som kommer med egne unike evner. Hvert slag er delt inn i to runder der målet er å vinne én av to kongekronedeler hver runde, hvilket betyr at spillet byr på minst to, og potensielt tre runder hver kamp. Den som står igjen med høyest poengsum etter motstanderen har «passert» eller er gått tom for kort, har vunnet. Med andre ord er fundamentet nøyaktig det samme som i The Witcher III.

Samtidig er spillet blitt omskapt til å muliggjøre et helt hav ny strategi og spillemuligheter. Hvert kort skilter fortsatt bare med én bestemt tallverdi – ofte mellom 1 og 11, selv om det også finnes sterkere enheter. I tillegg er det kort som kommer med spesielle evner, som for eksempel å kunne lege allierte, skade motstandere, eller en kombinasjon av disse to. Det er også her de nye spillemåtene kommer frem. For selv om Gwent: The Witcher Card Game byr på nye kort og fraksjoner, er det de nye offensive- og defensive mulighetene som gjør denne versjonen av spillet til den ultimate utgaven.

Som Skellige har jeg tjent mye på å skade fiendens enheter.
Som Skellige har jeg tjent mye på å skade fiendens enheter. Bilde: Andreas Bjørnbekk/Gamer.no

Mer enn bare poeng

Det er riktig å konstatere at spilleren som sitter igjen med høyest poengsum også er den som vinner til sist, men det betyr ikke at kortene med de høyeste tallene klistret på nødvendigvis er de beste. Kort med lavere tall kan nemlig ofte skilte med evner som gjør opp for sin tilsynelatende lave verdi, og det er her Gwents mesterlige taktiske spill viser sitt nydelige ansikt.

La oss for eksempel si at motstanderen begynner slaget, og spiller et kort med verdien 3, men som også kan fjerne to poeng fra et rivaliserende kort. På grunn av at kampen nettopp har begynt, har motstanderen sløst bort de to angrepspoengene fordi du ikke har spilt enda. Du spiller så et kort med verdien 4 – ikke et spesielt høyt tall, men kortet innehar også en spesiell evne som gjør at hver gang et motstanderkort mister poeng, blir dette kortet ett poeng sterkere. Motstanderen spiller så et nytt kort med verdien 3, men denne gangen er det et kort som kan bringe alle kopier av det samme kortet fra eierens kortstokk til slagmarken umiddelbart. Hvis vedkommende eier tre slike kort til sammen, gjør dette at motstanderen nå har 12 poeng etter bare å ha spilt to kort fra en hånd på 11.

Du sitter imidlertid med et spesialkort som ikke gjør noe for å heve poengsummen din, men som utelukkende har som oppgave å fjerne poeng fra motstanderens side. Dette kortet fjerner to poeng fra hvert av motspillerens kort, som gjør at vedkommende nå sitter igjen med fire kort verdt knapt ett poeng hver. På grunn av evnen som gjør at den tjener poeng når motstanderen mister, er ditt firer-kort nå verdt åtte poeng, og du ligger i ledelsen.

Hvis man spiller mot et dekk som bruker samme taktikk som deg blir det vrient.
Hvis man spiller mot et dekk som bruker samme taktikk som deg blir det vrient. Bilde: Andreas Bjørnbekk/Gamer.no

Motstanderen har imidlertid forstått at dette kortet kan bety mye hodebry i fremtiden, og bestemmer seg for å bruke kortet Scorch; enda et spesialkort uten iboende poengverdi, men som fjerner kortet med den høyeste poengsummen på slagmarken (eller kortene hvis det finnes flere kort med samme, høyeste verdi). Plutselig står du igjen med niks og nada, og motstanderen leder atter en gang. Det er svært viktig å være klar over når man burde gi seg, og kanskje er det nå lurt å gjøre en strategisk retrett ved å klikke «pass» slik at alle kortene fjernes fra brettet. Slagmarken tømmes dermed for enheter som blir sendt til «gravplassen», men motstanderen vinner første runde. Du taper dermed i første omgang, men å være den som ler sist er tross alt det viktigste. Å vite når man skal gi seg, og hvordan man skal få fienden til å bruke opp kortene sine på en seier de allerede har vunnet, er viktige aspekter ved Gwent.

Kunst og nasjoner

Væreffekter kan dukke opp når du minst venter det.
Væreffekter kan dukke opp når du minst venter det. Bilde: Andreas Bjørnbekk/Gamer.no

Noe av det aller deiligste ved Gwent: The Witcher Card Game er hvor tro mot Witcher-universet det er. Hvert eneste kort er tegnet på en fantastisk vakker måte i en blanding av realisme og fantasy, og kvitter seg sådan med den litt mer animasjons-aktige stilen kortene kunne ha i Witcher III. Om ikke de vanlige kortene skulle være stilige nok, finnes det også ekstra sjeldne versjoner av visse enheter som beveger på seg. Det er kunst, det!

Gwent lar deg lede fem forskjellige riker i kamp: Skellige, Northern Realms (Temeria, Redania, etc), Monsters, Scoia’tael og Nilfgaard. Ikke bare skilter disse fraksjonene med helt unike kortstiler og unike enheter, men hvert av lagene har sin helt særegne spillestil.

Å vinne en runde føles godt, men er ikke alltid det smarteste trekket hvis du har brukt opp mesteparten av kortene dine.
Å vinne en runde føles godt, men er ikke alltid det smarteste trekket hvis du har brukt opp mesteparten av kortene dine. Bilde: Andreas Bjørnbekk/Gamer.no

Der Skellige satser på å forbedre styrken til skadede enheter og å proppe opp sine egne, spiller Nilfgaard på spionasje og overraskelsesmomenter. Monsterfraksjonen bruker væreffekter til egen fordel, og Northern Realms satser ofte på bruken av katapulter som sakte men sikkert spiser av motstanderens poengsum etter hver runde. Det er helt klart en læringsprosess, og det tar tid å finne de rette taktikker for hver fraksjon. Kanskje kreves det et par nederlag før man ser lyset, og kanskje plukker man opp et triks eller to fra motstanderen. Det beste er dog å se hvor balanserte de forskjellige lagene er. Visse kort kan virke uovervinnelige, det er helt sikkert, men hvert kort har alltid en Akilleshæl.

Er gull best?

Kortene er delt inn i tre verdigrupper. Disse er bronse, sølv og gull, og man kan bare stille med et visst antall hver av de forskjellige gruppene.

Bronsekortene er det flest av, og er derfor også de man har mest med å gjøre. Det betyr imidlertid ikke at de kan undervurderes. Med de rette taktikker kan det som virker ut som harmløse lavpoengskort ende opp med å bli de med høyest verdi. En fellesnevner for bronsekort er imidlertid at de er ment for å både tjene og fjerne poeng.

Sølvkort derimot er ofte spesialkort som, hvis de spilles som bronsekort og gir spilleren poeng, ofte er sterkere enn vanlige bronsekort, men som ikke kan bli påvirket av bronsekortenes spesialeffekter som bare fungerer på andre bronsekort. I tillegg er sølvkort gjerne kort som ikke har en egen tallverdi, men som på en eller annen måte hjelper eieren ved å heve eller fjerne poeng fra allerede spilte enheter.

Gullkort er på mange måter de sterkeste kortene, men dette er ingen selvfølge. Gullkort kan ikke ta skade med mindre de blir påvirket av helt spesielle kort som fjerner deres gullstatus, og er derfor i så godt som 99% av tilfellene immune mot angrep – men også mot forbedringer. Med andre ord krever hvert eneste kortdekk en bestemt slagplan for å fungere optimalt, for intet enkeltkort vinner kamper.

Kortene er flotte.
Kortene er flotte. Bilde: Andreas Bjørnbekk/Gamer.no

I likhet med Gwent i The Witcher III finnes det også såkalt «værkort». Disse kortene endrer «været» på den linjen de er spilt på, slik at alle enhetene som ikke er immun mot slike angrep får sin verdi redusert til tallet 1. Dette kan endre kampers gang, men sitter du inne med kortet «First Light», kan du fjerne væreffektene som er blitt spilt i tidligere runder. Å handle på riktig tidspunkt betyr alt i Gwent.  

Play-to-win

Hva venter bak det siste kortet?!
Hva venter bak det siste kortet?! Bilde: Andreas Bjørnbekk/Gamer.no

I likhet med andre lignende konkurranse-orienterte spill har man mulighet til å skaffe seg nye bunker med kort ved å åpne spesielle kasser. I Gwent kalles disse for «kegs» - tønner – og i hver tønne befinner det seg fem mulige kort. Ved å vinne kamper mot andre spillere tilegner man seg spillets to valutaer, «ore» og «scraps». Ore bruker man til å bytte mot tønner, og scraps benyttes til å skape nye enkeltkort. Har du flere kopier av samme kort, kan du velge å skrape en eller flere av kopiene i bytte mot scraps.

I tillegg kan tønner kjøpes for ekte penger, og ettersom Gwent blir et gratisspill er det i hovedsak slik utvikler vil forsøke å tjene penger. Naturligvis betyr det noe hvilke kort man har, men jeg opplever at taktikk og utnyttelse av kortene man blir gitt fra starten av er minst like viktig som å kunne stille med de beste kortene. Til syvende og sist er det planlegging og strategi som veier aller tyngst i Gwent, og spillet klarer slik å skape en tilnærmet perfekt balanse mellom sterke enkeltkort og kalde hoder. Selv om det nok er tidlig å si, er jeg derfor ikke spesielt redd for at Gwent er et spill der man kan kjøpe seg frem til seier. Om ikke det skulle være nok, er det også tilfeldig hvilke kort man blir gitt via tønnene, og selv om man er garantert minst ett sjeldnere kort, vet man aldri om et slikt kjøp vil lønne seg.

Må. Skaffe. Flere. Tønner.
Må. Skaffe. Flere. Tønner. Bilde: Andreas Bjørnbekk/Gamer.no

Gwent klarer dessuten å skape en flott balanse mellom morsom spilling på den ene siden og «kverning» på den andre. Det tar slettes ikke uhyrlig lang tid å skaffe seg nok ore til å åpne neste tønne. Hver seier gir deg ofte 15 ore-enheter, og man trenger 100 for å kunne kjøpe en tønne. I tillegg blir man gitt 100 ore for å oppnå spesielle mål (som å vinne et visst antall ganger i døgnet), og ved å nå nye nivåer blir man også gitt diverse ressurser.

Så langt, så godt

Jeg må innrømme at jeg var en smule skeptisk da Gwent: The Witcher Card Game ble annonsert. Kunne dette spillet-i-et-spill, som helt klart var morsomt som hobby i The Witcher III, fungere på egenhånd? Svaret så langt er heldigvis et rungende ja.

Gwent er fortsatt i betafasen, men på mange måter føles det klart for lansering. Fraksjonene føles godt balanserte, og antallet kort og mulige slagplaner er kanskje overveldende til å begynne med, men utvikler seg til å bli spennende og morsomt etter hvert som man blir kjent med spillet. Jeg har hatt det svært morsomt med Gwent i The Witcher III, men skal innrømme at kortspillet nå er enda bedre enn det det var. Om ikke spillets gode lydspor skulle overbevise deg, har du også muligheten til å høre på den aldeles nydelige musikken fra The Witcher III. Jeg gleder meg til å se hva CD Project Red kan gjøre med de kommende enspillerkampanjene, og hvordan Gwent vil forandre seg frem til lansering.

Enn så lenge vil jeg fortsette å kjempe side om side med Geralt, Yennefer, Ciri og resten av mine kjære venner fra Witcher-universet.

Likte du artikkelen? Vil du ha mer norsk spilljournalistikk?
Støtt Gamer.no med 39 kroner i måneden slik at vi kan fortsette å lage mer unikt gratisinnhold

Gwent Windows Windows XOne PS4

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: Ikke fastsatt
  • Plattform: Windows
  • Utgiver: CD Projekt RED
  • Utvikler: CD Projekt RED

Kommentarer (5)

Forsiden akkurat nå

Til toppen