Halvannet år etter den heller brå slutten på Diablo IV: Vessel of Hatred, skal spillere straks få vite hva som skjer i kampen mot superskurken Mephisto.
Lord of Hatred – utvidelse nummer to for actionrollespillet – lanseres 28. april, og vi har fått tilbringe de siste dagene med demonblod og -gørr opp til knærne i den nye regionen Skovos.
Kort oppsummert kan fans forvente enda mer av det som allerede er et fantastisk spill. Spør du meg om utvidelsen er verdt pengene, er svaret imidlertid langt mer komplisert.
Diablo IV på sitt beste
Bare for å gjøre det helt klart, er dette Diablo IV på sitt aller, aller beste. Det er kjempegøy å spille Lord of Hatred, takket være de mange nyvinningene utvidelsen introduserer.
Ta for eksempel War Plans, funksjonen du låser opp når kampanjen er over. Denne strømlinjeformer spillets såkalte endgame, peker deg i retning av neste ting du kan gjøre og lar deg tilpasse Helltides, Nightmare Dungeons, Infernal Hordes og The Pit gjennom egne ferdighetstrær.
War Plans gir deg hele tiden noe å gjøre, som alltid er positivt i et spill som Diablo IV. At funksjonen i tillegg gir deg en grunn til å gjøre tingene er imidlertid kronen på verket, som gjør at jeg stadig vender tilbake til bordet for å legge nye planer.
Ellers venter en ny talisman å oppgradere, og Horadric Cube-dingsen fra tidligere spill – som lar deg fikse og justere på utstyret ditt på nærmest uendelige måter – er også tilbake. Nivåtaket stiger til 70, vanskelighetsgraden går opp til Torment 12, to nye klasser er på plass og erfaringstrær for samtlige klasser har gjennomgått en overhaling.
Det er et vell av innhold her, som hele tiden lokker deg til å prøve nye ting eller – i sann Diablo-stil – å prøve de samme tingene igjen og igjen i håp om å oppnå bedre resultater.
Warlock er bedre enn paladin
Ettersom Paladin-klassen allerede har vært tilgjengelig i noen måneder, for de som forhåndsbestilte, hoppet jeg inn som Warlock. Den mye etterspurte klasse er en slags kombinasjon av Necromancer og Sorcerer, som passer meg midt i blinken.
Enten det er tilkalling av demoner i fleng eller forvandling av hele skjermen til et flammehav, storkoste jeg meg med tiden som Warlock. Det er så mange muligheter, og selv for en som aldri har vært noen kløpper i å finne de optimale spillestilene, klarte jeg stort sett å lage noe som gjorde vei i vellinga.
Paladin var det ikke like lett å finne moroa med. At jeg sjelden går for sverd og skjold i Diablo bidrar nok en del til det, men jeg fikk aldri skikkelig tak på ting. Siden klassen inntok Diablo IV i fjor, har bedre spillere enn meg riktignok gjort mye kult med den. Så her går det i smak og behag.
Å teste samtlige klasser på syv dager var en umulig oppgave. Av de jeg rakk, var førsteinntrykket imidlertid godt – selv om de nye ferdighetstrærne kan bli overveldende med ørten variasjoner av hvert angrep.
Det er likevel en del av moroa å prøve seg frem. Alternativt kan du sikkert vente en halv dag etter lansering, så vil den mest effektive spillestilen for samtlige klasser raskt finne veien ut på nett.
Slutten på Hatred-visa
Selve spillingen vil for alltid være det absolutt viktigste med et Diablo, men det hjelper også på at historien er kul.
Som nevnt går reisen til Skovos, der vi slår følge med Lorath i jakten på Mephisto. Det Hellas-inspirerte området er greit nok, men visuelt sett kan det ikke helt måle seg med Nahantu fra Vessel of Hatred.
Som kjeltringer så ofte gjør, er den svære demonkongen i ferd med å overbevise lokalbefolkningen om at han er en vandrende messias. Straks du stiger av båten, er den tilsynelatende håpløse kampen for å redde dagen dermed i gang.
Jeg skal ikke gå for mye inn på detaljene. Både fordi Lord of Hatred er full av uventede vendinger og stilige øyeblikk som det er best å oppleve selv, men også fordi Blizzard har en endeløs liste med punkter anmeldere ikke har lov til å nevne – slik at spillerne kan oppdage dem selv om en ukes tid.
Litt rart når utvikleren allerede har røpet viktige øyeblikk fra historien selv, men nå vel.
I stedet nøyer jeg meg med å si at kampanjen er verdt å følge med på. Ofte er jeg skyldig i å hoppe over filmsekvenser og dialog (eller slåss med meg selv for å motstå fristelsen i spill jeg anmelder) men her var det stas å følge utviklingen hele veien til mål.
Om ikke annet, er det verdt det for å høre mer av stemmen til Lorath, mesterlig levert som alltid av Ralph Ineson. Filmsekvensene er også tidvis på grensen til rørende, og alltid smellvakre på en måte nesten bare Blizzard kan levere.
Det evige dilemmaet
Med unntak av de to klassene og historien, er det imidlertid ikke så mye som egentlig er nytt. I stedet handler Lord of Hatred i stor grad om «Quality of Life»-forbedringer. Finjusteringer som gjør opplevelsen bedre, mer spillervennlig og gjør det enklere å sitte ved spakene til langt på natt uten å merke at tiden har gått.
Spørsmålet er om det er Lord of Hatred sin fortjeneste at jeg koser meg. Eller har det bare tatt utvikleren tre år med polering og tilbakemeldinger fra spillere for å grave frem det virkelige gullet?
Har jeg det gøy fordi jeg allerede likte Diablo IV eller fordi Lord of Hatred faktisk er så bra?
Dette er Diablo IV sånn det kunne ha vært ved lanseringen i 2023. Kanskje sånn det burde ha vært. Er det verdt å betale 480 kroner ekstra for, når du allerede har betalt 550 for hovedspillet og antakeligvis 430 kroner for den forrige utvidelsen?
Det blir plutselig mye vanskeligere å rettferdiggjøre, spesielt om du utelukkende jakter nye opplevelser. Har du allerede fått nok av Helltides og Infernal Hordes i Diablo IV, vil det neppe hjelpe på at disse nå lar deg finjustere hva slags utstyr eller vanskelighetsgrad du er ute etter.
Lord of Hatred har riktignok én ny aktivitet, kalt Echoing Hatred. Denne endeløse horde-modusen er imidlertid visstnok ekstremt sjelden, og jeg så aldri snurten av den i løpet av min gjennomspilling.
Og så kan du fiske, da. Det er litt artig.
Konklusjon
Diablo IV: Lord of Hatred er en aldri så liten nøtt. I løpet av min første uke har jeg hatt det kjempegøy med det som ganske enkelt er Diablo IV på sitt aller beste siden det kom ut for snart tre år siden.
At det er en utvidelse for entusiastene, er imidlertid ikke å komme utenom.
Her er mer av det som allerede gjorde Diablo IV bra, og forbedringer til delene av spillet som kunne ha vært bedre. War Plans gjør det mer moro å pludre seg gjennom «endgame»-innhold, det er enklere å bygge din perfekte spillestil med både tilpassing av utstyr og egenskaper, historien gir fin kontekst til spillets verden og de to nye klassene tilfører enda mer variasjon.
Er det verdt å betale nesten 500 kroner for? Som en som likte både originalutgivelsen og Vessel of Hatred godt, er jeg neimen ikke sikker.
Diablo IV: Lord of Hatred lanseres 28. april, for PC (testet), PlayStation 4, PlayStation 5, Xbox One og Xbox Series X/S.
